"Barnet mitt har adhd, men er så vanskelig"

[Heiko]

Opprinnelig lagt inn av Sitron, her.

Jeg klarer bare ikke syns synd på foreldrene jeg. Jeg er nok veldig slem.

Vet ikke akkurat om du er slem Sitron, men sympati med de foreldrene som strever det har du kanskje ikke.
Jeg liker å holde oppe tanken om at de menneskene rundt meg som strever med ett eller annet (som oftest) ikke gjør det fordi de er dumme, late eller onde, men at de rett og slett ikke evner å få det helt til. Det er for meg en mye bedre innfallsvinkel til å eventuelt hjelpe dem med de tingene de synes er vanskelig og kanskje på den måten få til en endring.

Opprinnelig lagt inn av annemede, her.

Men da sier du jo litt om hvorfor det ikke kan sammenlignes. Takk. Men en som er overvektig pga psyken og ikke jobber med psyken sin men har barn, hvordan er omsorgsevnen til denne personen? *og ja jeg spør fordi jeg sliter med litt det samme selv, så det er ikke for å dømme andre dersom noen skulle tolke dette annerledes enn det jeg hadde tenkt til*

Jeg synes det er litt drøyt å på denne måten sette spørsmålstegn med omsorgsevnen til foreldre som sliter med psyken rundt det med mat og overvekt (eller andre ”lettere psykiske plager”). Selvsagt vil barnet få med seg noe av problematikken, men helt uten videre å dra det så langt som å betvile omsorgsevnen er langt forbi det jeg ser som problematisk omsorgssituasjon.

Opprinnelig lagt inn av livit, her.

Ja sant nok det, jeg ble bare litt provosert for i følge enkelte så er det jo "bare" å kutte ut sukker så er ungen frisk... så enkelt er det nok desverre ikke, men at det kan hjelpe er jo en helt annen sak...

Vi har selv opplevd dette på kroppen, hvis vi "bare" ga storebror ditt, gjorde datt osv så ville han ikke ha problemene... sorry...

Forstår godt at du blir provosert av disse ”enkle” løsningsforslagene. Allikevel er det ganske mange barn som profiterer på sukkerredusert kost og det bør helt klart prøves. Sykdommen eller symptomene forsvinner selvsagt ikke men det kan bli endringer til det bedre.

[Alfa]

Opprinnelig lagt inn av him, her.

Ja, men dette gjelder jo også barn med ADHD. Er foreldrene giddeslause eller er de utslittte? Det er neppe så lett å vurdere for en utenforstående.

Som forelder/omsorgsperson til eit bokstavbarn så innser ein raskt at utanforståande trur og antek mykje om oppdragelsen uansett kva ein gjer .

Eg forstår ikkje heilt kva du meiner med sitatet ovanfor. Poenget mitt var at det er skilnad på ein forelder som brukar mat for å døyve eigne kjensler (der maten vert symptom på eit større problem) - og ein forelder som "skadar" barnet sitt ved å gje det feil mat (der maten er årsaka ti problemet), og at samanlikninga difor vart merkeleg.

[Propella]

For en med ADHD kan raske karbohydrater være en form for selvmedisinering. Det fungerer bra i øyeblikket men gir større problem i lengden. Her står om voksne og matproblem http://www.addvance.com/help/adults/weight.html


Jeg sliter selv med problem å begrense inntaket av sukker og raske karbohydrater. På kveldstid har jeg ulvehunger etter ting som inneholder dette. Samtidig har jeg pga min ADHD et problem med å styre impulser og vansker med å kjenne når jeg er sulten og mett. Dette har ført til at jeg har et stort vektproblem. Faktisk så virker raske karbohydrater og sukker slik at jeg får en bedre indre ro. Jeg føler meg så mye bedre når jeg spiser det.

Det er kanskje ikke rart at barnet i HI vil ha mat med sukker og raske karbohydrater? Det blir nok ekstra viktig hvis barnet ikke er under behandling. Det betyr ikke at jeg mener at foreldrene gjør det riktig. Tvert imot.

[Dixie Diner]

Opprinnelig lagt inn av Lindamor, her.

For en med ADHD kan raske karbohydrater være en form for selvmedisinering. Det fungerer bra i øyeblikket men gir større problem i lengden. Her står om voksne og matproblem http://www.addvance.com/help/adults/weight.html


Jeg sliter selv med problem å begrense inntaket av sukker og raske karbohydrater. På kveldstid har jeg ulvehunger etter ting som inneholder dette. Samtidig har jeg pga min ADHD et problem med å styre impulser og vansker med å kjenne når jeg er sulten og mett. Dette har ført til at jeg har et stort vektproblem. Faktisk så virker raske karbohydrater og sukker slik at jeg får en bedre indre ro. Jeg føler meg så mye bedre når jeg spiser det.

Det er kanskje ikke rart at barnet i HI vil ha mat med sukker og raske karbohydrater? Det blir nok ekstra viktig hvis barnet ikke er under behandling. Det betyr ikke at jeg mener at foreldrene gjør det riktig. Tvert imot.

Veldig interessant, det der!! Men hva bør man gjøre i slike tilfeller? For det verste man kan gjøre er vel å fortsette å "medisinere" med sukker og annen skadelig mat? På sikt vil det jo bare ødelegge helsen og gjøre ting verre.

Er det kanskje slik at man bør gi lite/trege karbohydrater og mye fett og proteiner (ketogen kost virker forresten bra inn på epilepsi, bare for å ha sagt det) og ta de abstinensene som måtte komme i begynnelsen? For det vil vel jevne seg ut og bli bedre etterhvert da?

[Polyanna]

Jeg innbiller meg at hvis jeg hadde et barn med en eller annen "tilstand" og hver eneste dag ble møtt med ymse gode råd som folk hadde lest her og der ("Men dere må jo prøve å kutte ut sukker!", "dere vet at det funker å spise mye fisk?", "Dere må prøve homeopati - det gjorde svigerinna til venninna til søstra mi!", "kiropraktikeren vår kan helt sikkert hjelpe dere! Han er dyr, men SÅ verdt det!", "Har du prøvd dette naturproduktet?" "Jeg leste i Aftenposten at..."), så kunne det gått en djevel i meg også og jeg kunne kommet til å svare noe sånt som at "Næsj, vi syns det er så greit med cola til frokost, så våkner de liksom!".

Eller i hvert fall blitt dritt lei av å forklare alt man faktisk HAR prøvd av dietter, programmer og medisinering, til hvert eneste menneske som syns de har rett til å synse om ens barns medisinske tilstand...

[annemede]

Opprinnelig lagt inn av Pastill, her.

De fleste vet hva som er rett og galt når det kommer til kosthold. Men når følelser avgjør hvordan man spiser, altså man "medisinerer" seg med mat. Da er det ikke snakk om å "bare ta seg sammen litt".

Klarer du ikke se at det er et skille mellom å vite hva som er rett og gjøre det for sitt barn og det å ikke klare gjennomføre det samme selv fordi man er litt screwd up? (Sorry for de som føler seg støtt, men det er sånn jeg ser det).

Jeg har ikke dette problemet selv, men har ingen problemer med å se at det er stor forskjell på å skulle ta vare på seg selv og bryte gamle vaner og tankemønstre, og det å oppdra et barn.

Når man oppdrar et barn har man jo med seg gamle vaner og tankemønstre, og jeg klarer ikke å forstå at det er mulig å oppdra et barn i "nye" vaner om man ikke klarer å bryte med sine "gamle" vaner selv. Men det er kanskje bare meg som ikke klarer det. Jeg har stor respekt for de som sliter med usunne vaner og samtidig klarer å lære barna sine sunne vaner.

Opprinnelig lagt inn av Heiko, her.

,




Jeg synes det er litt drøyt å på denne måten sette spørsmålstegn med omsorgsevnen til foreldre som sliter med psyken rundt det med mat og overvekt (eller andre ”lettere psykiske plager”). Selvsagt vil barnet få med seg noe av problematikken, men helt uten videre å dra det så langt som å betvile omsorgsevnen er langt forbi det jeg ser som problematisk omsorgssituasjon.

OK, den var kanskje litt drøy, men jeg klarer ikke ut i fra mine erfaringer å forstå hvordan man kan klare å lære barnet å la være å leve slik man selv gjør. Av typen, gjør som jeg sier, ikke gjør som jeg gjør.

[Dixie Diner]

Opprinnelig lagt inn av annemede, her.

Når man oppdrar et barn har man jo med seg gamle vaner og tankemønstre, og jeg klarer ikke å forstå at det er mulig å oppdra et barn i "nye" vaner om man ikke klarer å bryte med sine "gamle" vaner selv. Men det er kanskje bare meg som ikke klarer det. Jeg har stor respekt for de som sliter med usunne vaner og samtidig klarer å lære barna sine sunne vaner.



OK, den var kanskje litt drøy, men jeg klarer ikke ut i fra mine erfaringer å forstå hvordan man kan klare å lære barnet å la være å leve slik man selv gjør. Av typen, gjør som jeg sier, ikke gjør som jeg gjør.

Da har du stor respekt for meg, tusen takk.

[kie]

Opprinnelig lagt inn av annemede, her.

Når man oppdrar et barn har man jo med seg gamle vaner og tankemønstre, og jeg klarer ikke å forstå at det er mulig å oppdra et barn i "nye" vaner om man ikke klarer å bryte med sine "gamle" vaner selv. Men det er kanskje bare meg som ikke klarer det. Jeg har stor respekt for de som sliter med usunne vaner og samtidig klarer å lære barna sine sunne vaner.

For meg var det et viktig poeng at hele familien skulle korrigere kostholdet sitt da et av barna fikk problem med overvekt. I vår familie er vi 2 overvektige og 5 slanke. Altså fungerte det kostholdet vi hadde helt greit på flesteparten av oss. To av oss tålte rett og slett mye mindre av de raske karbohydratene enn resten.

Når barna er små er det lettere å holde eget kosthold separat. Etterhvert som de blir eldre blir det vanskeligere.

Selv om dårlig kosthold ikke behøver å bety at man påfører barna det, så er et oppgjør med egne vaner en viktig del av å få ting på rett kjøl. Vi er rollemodeller også.

[Storm]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Jeg innbiller meg at hvis jeg hadde et barn med en eller annen "tilstand" og hver eneste dag ble møtt med ymse gode råd som folk hadde lest her og der ("Men dere må jo prøve å kutte ut sukker!", "dere vet at det funker å spise mye fisk?", "Dere må prøve homeopati - det gjorde svigerinna til venninna til søstra mi!", "kiropraktikeren vår kan helt sikkert hjelpe dere! Han er dyr, men SÅ verdt det!", "Har du prøvd dette naturproduktet?" "Jeg leste i Aftenposten at..."), så kunne det gått en djevel i meg også og jeg kunne kommet til å svare noe sånt som at "Næsj, vi syns det er så greit med cola til frokost, så våkner de liksom!".

Eller i hvert fall blitt dritt lei av å forklare alt man faktisk HAR prøvd av dietter, programmer og medisinering, til hvert eneste menneske som syns de har rett til å synse om ens barns medisinske tilstand...

Godt skrevet. Jeg må innrømme at jeg har tenkt det samme når jeg har lest denne tråden.

[Misteri]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Jeg innbiller meg at hvis jeg hadde et barn med en eller annen "tilstand" og hver eneste dag ble møtt med ymse gode råd som folk hadde lest her og der ("Men dere må jo prøve å kutte ut sukker!", "dere vet at det funker å spise mye fisk?", "Dere må prøve homeopati - det gjorde svigerinna til venninna til søstra mi!", "kiropraktikeren vår kan helt sikkert hjelpe dere! Han er dyr, men SÅ verdt det!", "Har du prøvd dette naturproduktet?" "Jeg leste i Aftenposten at..."), så kunne det gått en djevel i meg også og jeg kunne kommet til å svare noe sånt som at "Næsj, vi syns det er så greit med cola til frokost, så våkner de liksom!".

Eller i hvert fall blitt dritt lei av å forklare alt man faktisk HAR prøvd av dietter, programmer og medisinering, til hvert eneste menneske som syns de har rett til å synse om ens barns medisinske tilstand...

Det kan ofte fly en liten faen i meg også noen ganger.

Velmenende råd er sikkert bra det også, men å få ørene proppet med 100 forskjellige ting man bare MÅ prøve, gir meg heller motsatt effekt.

Helsekost, dietter, kriopraktorer osv. funker sikkert på mange, men det man også må tenke på, er at bak alt dette ligger en økonomi også. Det er ikke bare å prøve ut en trillion ting. Joda, man skal jo prøve selvsagt, er ikke det. Desverre er mye av dette veldig dyrt.

Det å plukke ut enkelt situasjoner ut av en hel sammenheng blir veldig feil. Ta f.eks. Si dere seg meg en dag sitter å trøkke i meg en hamburger, uff er jo ikke rart hun er feit, siden hun spiser slik. Greia oppi dette, er jo da at man tar en enkelt situasjon ut av en hel sammenheng. Jeg spiser kanskje en burger toppen to ganger i året, men blir da dømt med at siden jeg ble observert i en slik situasjon, så må jeg bare takke meg selv fordi jeg er tykk. Dette blir jo helt feil. Sånn tenker jeg med foreldre med barn med bokstavdiagnoser, man må ikke bare se på en enkelt situasjon og trekke konklusjonen derfra. Man må se helthetsbilde før man dømmer noen. Noe de aller fleste er veldig flinke til, det å dømme andre mennesker.

[safran]

Opprinnelig lagt inn av annemede, her.

Når man oppdrar et barn har man jo med seg gamle vaner og tankemønstre, og jeg klarer ikke å forstå at det er mulig å oppdra et barn i "nye" vaner om man ikke klarer å bryte med sine "gamle" vaner selv. Men det er kanskje bare meg som ikke klarer det. Jeg har stor respekt for de som sliter med usunne vaner og samtidig klarer å lære barna sine sunne vaner.



OK, den var kanskje litt drøy, men jeg klarer ikke ut i fra mine erfaringer å forstå hvordan man kan klare å lære barnet å la være å leve slik man selv gjør. Av typen, gjør som jeg sier, ikke gjør som jeg gjør.

Vi spiser sunt. Veldig sunt. Det er tankesettet mitt som ikke er sunt, og barna ser ikke tankene mine som fører til overspising om kvelden.

[bina]

Opprinnelig lagt inn av Lindamor, her.

For en med ADHD kan raske karbohydrater være en form for selvmedisinering. Det fungerer bra i øyeblikket men gir større problem i lengden. Her står om voksne og matproblem http://www.addvance.com/help/adults/weight.html


Jeg sliter selv med problem å begrense inntaket av sukker og raske karbohydrater. På kveldstid har jeg ulvehunger etter ting som inneholder dette. Samtidig har jeg pga min ADHD et problem med å styre impulser og vansker med å kjenne når jeg er sulten og mett. Dette har ført til at jeg har et stort vektproblem. Faktisk så virker raske karbohydrater og sukker slik at jeg får en bedre indre ro. Jeg føler meg så mye bedre når jeg spiser det.

Det er kanskje ikke rart at barnet i HI vil ha mat med sukker og raske karbohydrater? Det blir nok ekstra viktig hvis barnet ikke er under behandling. Det betyr ikke at jeg mener at foreldrene gjør det riktig. Tvert imot.

Takk for et bra innlegg! For min egen del bet jeg meg spesielt merke i avsnittet i midten, for det minner VELDIG mye om mitt ene barn.

Opprinnelig lagt inn av Iset, her.

Veldig interessant, det der!! Men hva bør man gjøre i slike tilfeller? For det verste man kan gjøre er vel å fortsette å "medisinere" med sukker og annen skadelig mat? På sikt vil det jo bare ødelegge helsen og gjøre ting verre.

Er det kanskje slik at man bør gi lite/trege karbohydrater og mye fett og proteiner (ketogen kost virker forresten bra inn på epilepsi, bare for å ha sagt det) og ta de abstinensene som måtte komme i begynnelsen? For det vil vel jevne seg ut og bli bedre etterhvert da?

Jeg syns også dette var svært interessant, og spesielt i forhold til hva man bør gjøre. Slik jeg leste Lindamor så bør man egentlig medisineres, hun beskrev jo karbohydratene som en "selv-medisinering".

Det jeg syns er viktig å huske på er at ja, et kosthold med begrensning på karbohydrater er bra for mange. Men ikke nødvendigvis for alle, og ikke nødvendigvis for barn. Karbohydratene er viktige for hjernen, og barn i sterk utvikling og vekst trenger nok sin daglige dose av karbohydrater også. Så jeg mener at det faktisk vil være uforsvarlig å sette et barn med mistenkt ADHD-diagnose (eller et hvilket som helst barn for den del) på en ketogen diett - uten at man har drøftet det GRUNDIG med en DYKTIG lege på forhånd.