Smittsom omsorgssvikt

[Polyanna]

Det tror jeg har sammenheng med både hvordan hun er og hvordan hun møtes på, Tjorven.

(Som alltid så blir jeg rørt og glad av hvor heldig denne jenta er som har dere. Bare den tilnærmingen med barnehagen!!)

[Polyanna]

Hvorfor har jeg denne i hodet nå??

(Kilde: youtube.com)

[Adrienne]

Tja, si det?

[Pebbles]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Jeg syns det er så rart at folk ikke leser den biten av JJ som virkelig fremhever hvor viktig det er med tydelige voksne som er krystallklare på egne grenser? Ikke bare for å oppnå noe der og da, egentlig, men også for å være gode rollemodeller for barna, som bare har oss å lære det å sette grenser av. Hvis vi er løse i fisken og utydelige og lar barna overskride grensene våre, så er det både uhensiktsmessig ifht adferd, men enda mer så er vi dårlige rollemodeller på den måten!

Ja, det synes jeg også. Men jeg går ut i fra at det kan skyldes det Katta nevner her:

Opprinnelig lagt inn av Katta, her.

Dette tror jeg er noe av problemet med de avisspaltene hans. Det er eksempler. Ganske spesifikke, grove eksempler ofte. Som karrikeres for å få frem et poeng. Hvis de leses av mennesker som ikke vet hva han mener i utgangspunktet er det ikke så rart at man får en forståelse som er stikk i strid med det han selv står for. Og som gjennomsyrer mange foreldrediskusjoner.

De spaltene hans er jo ikke stort bedre enn andre "spør-legen"-spalter. Det dreier seg om eksempler. Man kan lære noe av det, men man må ikke ta det for fagartikler som man kan bruke som basis for sin tilnærming til barn. Da bør man inn i bøkene hans, de er vesentlig mer balanserte.

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Jeg syns så ofte at JJ har startet veldig fine og konstruktive tankeprosesser hos meg, jeg. Som virkelig er utrolig mye mer nyttig enn all verdens metoder.

Jeg har hatt utrolig stor nytte av tankeprosesser sparket i gang av JJ sine bøker (og for så vidt spaltene også). Jeg blir glad og takknemlig når jeg tenker på det. Jeg liker ikke ferdige pedagogiske løsninger. Det krymper liksom hele voksen-barn relasjonen til noe veldig enkelt og endimensjonalt.

Å forholde seg til JJ sine tanker er mer krevende men også uendelig mer givende. Han mener på ingen måte at man skal behandle barn som voksne (hvor har man det fra?). Tvert i mot - han er klokkeklar på at når ting ikke fungerer i relasjonen, så ligger ansvaret hos den voksne. Og uønsket adferd hos barn, er de voksnes skyld. Jeg antar at det er det som i stor grad provoserer? For min del har akkurat den innsikten åpnet mange, mange dører til løsninger på uønsket adferd i hverdagen.

[Katta]

Opprinnelig lagt inn av Zoë, her.

Å forholde seg til JJ sine tanker er mer krevende men også uendelig mer givende. Han mener på ingen måte at man skal behandle barn som voksne (hvor har man det fra?). Tvert i mot - han er klokkeklar på at når ting ikke fungerer i relasjonen, så ligger ansvaret hos den voksne. Og uønsket adferd hos barn, er de voksnes skyld. Jeg antar at det er det som i stor grad provoserer? For min del har akkurat den innsikten åpnet mange, mange dører til løsninger på uønsket adferd i hverdagen.

Jeg vet ikke om jeg tror det er dette. Jeg tror det er like mye det at han sier at det er de voksne som har feilet i og for seg og kler av tradisjonell nordisk barneoppdragelse ved å kritisere grensesetting, regler og konsekvenser/straff/belønning. På den måten kan man få en følelse av å stå der avkledd og avvæpnet, det er min feil og mitt ansvar, men uten verktøy til å gjøre noe med situasjonen.

Jeg har stor sans for Jesper Juul og det å lese hans bøker har startet mange gode tankeprosesser hos meg. Blant annet hjalp det meg veldig å tenke annerledes på familien. Det er ikke en definert rolle, det er snakk om relasjoner. Å se på foreldrerollen som lederskap i familien. Å se barnet sitt som et ferdig individ og ikke som et potensiale til en voksen. Men man må innse at man ikke har med noen metode å gjøre. Prøver man å følge Jesper Juuls metode for barneoppdragelse er man ille ute og kjøre, han presenterer et tankesett og endel historier, men ingen metode. Og brukt som metode er det dømt til å gå galt tror jeg. Jeg er ikke enig med han i alt heller. Og det tenker jeg er helt greit. Han har noen gode tanker, men noe av det han skriver om er preget av en viss avstand til hverdagskaoset. Jeg har hatt like mye nytte av endel andre bøker som hans, men han provoserer og gir innspill det er verdt å tenke gjennom.

[Milfrid]

JJ provoserer meg ikke, jeg er bare veldig sjelden (det hender jeg er!) enig i det han skriver. Som sagt, jeg klarer ikke å sette fingen på hva og hvorfor, men det er ikke fordi jeg er provosert, altså. Hadde jeg blitt provosert hadde han jo nådd fram til meg på et vis, men det gjør han ikke.

[Brutus_]

Opprinnelig lagt inn av Mindy Macready, her.

For der første at han ikke får/får gjøre det som var årsaken til at han ble sint og slo. Altså, om han dæljer til søsteren fordi hun ikke vil la ham velge film, vel da får han ikke velge film. Og om han ikke aksepterer den konsekvensen, så får han ikke se film i det hele tatt. Dæljer han til henne fordi hun har provosert ham, får det konsekvenser for begge. For å bruke samme eksempel med film så får ingen av dem se film om det feks var hans tur å velge, og hun terger ham med ting hun vet ender med krangel).

Selvfølgelig er det ingen sammenheng mellom handling og konsekvens, anne enn at det var selve valget av film som førte til handlingen. Hvis det bare blir krangling når de skal velge, uten slossing, så blir som regel konsekvensen av at de må se det vi velger (siden vi ikke orker å høre på kranglingen). Og vi har innført konsekvenser for eldstemann også, for at hun ikke skal provosere minstemann slik at han havner i trøbbel.

Ferskt eksempel fra et par dager siden. De skulle få ligge på vårt rom, siden pappa var borte. Og jeg ga klar beskjed om at om det ble krangel så røk begge opp, siden jeg ellers hadde risikert at eldstemann hadde fyrt opp minstemann, slik at hun fikk ligge alene. Det virket, de var stille som mus og sovnet fint.

Ellers røk barnetv for minstemann i går. Han hadde fått beskjed om at han skulle få se resten av Tooth fairy om han oppførte seg (ungene ser vanligvis ikke barnetv i ukedagene, om det ikke har vært noe spesielt). Det røk da han dæljer til søsteren for no good reason. Udiskutabelt, siden han gikk mot over hele stuegulvet med hevet hånd, mens jeg stod på kjøkkenet og sa at om han slo, betydde det at han ikke hadde lyst til å se filmen.

Synes jo synd på ham også da, for noen ganger er jo søsteren så plagsom at jeg forstår at han sprekker. Men vi kan jo uansett ikke akseptere at han slår (derav samtalen om at vi forstår at han blir sinna, men han får ikke slå likevel). Og en del samtaler med søsteren at det ikke nytter å grine til oss etter at hun har terget broren ut av sitt gode skinn.


Vi snakker selvfølgelig om hva som har skjedd etterpå.

Og nei, jeg ville ikke nektet mannen å se på tv om han slo. Jeg ville meldt ham til politiet.

Jeg mistenker at han aner at du er føyelig. Bekreftes vel av det du sier om at søsteren sier at du er for myk. Konsekvens må være absolutt. Han skjønner nok at du syns synd på ham når du selv innrømmer det. Og det er han nok smart nok til å utnytte. Mye går på måten sanksjonen skjer på. Om man sanksjonerer under tvil eller mot sin vilje vil dette oppfattes av barnet. Og da er man like langt.

[Pebbles]

Opprinnelig lagt inn av Katta, her.

Jeg vet ikke om jeg tror det er dette. Jeg tror det er like mye det at han sier at det er de voksne som har feilet i og for seg og kler av tradisjonell nordisk barneoppdragelse ved å kritisere grensesetting, regler og konsekvenser/straff/belønning. På den måten kan man få en følelse av å stå der avkledd og avvæpnet, det er min feil og mitt ansvar, men uten verktøy til å gjøre noe med situasjonen.

Det tror jeg du har rett i, og jeg ser ikke på våre antagelser her som motsetninger, mer flere sider av samme sak. Det er ikke så rart om man går i forsvar når noen påstår at tanker og teorier man selv har tuftet egen praksis på er helt feil. Og det at frustrasjonen øker ved at han ikke selv tilbyr noen konkrete andre metoder tror jeg også stemmer. Flere jeg kjenner - og meg selv også i fortvilte situasjoner - gir uttrykk for dette.

Det er her det er viktig å ta han for det han er, som du poengterer. Han kommer aldri til å bli veldig konkret og matnyttig - jeg ser på innspillene hans som food for thought også blir det min jobb å trekke det ned til noe som kan fungere i praksis. Av og til kan hjernen gå varm i prosessen.

Jeg blir inspirert av mange andre mennesker også - kronikker jeg leser i avisene, artikler i magasiner, bøker, folk jeg treffer - men jeg har ikke forventninger til at noen av dem skal presentere meg en fasit for hverdagslivet generelt. Sånn ser jeg på inspirasjon fra JJ også.

[Skremmern]

Opprinnelig lagt inn av Tjorven, her.

Og jeg er helt enig i at dette fungerer på mange barn. Knerten forholder seg best til regler og har aldri følt for å diskutere dem. Snuppa klarer ikke å forsone seg med en beslutning som hun ikke er enig i at er fornuftig. Vi kan godt ha regler, men da må hun være enig i dem. Å få henne enig i dem krever en del diskusjon, men vi lykkes ganske ofte, altså.

Og jeg venter på at hun skal få nok språk til å diskutere med oss, og ikke bare hyle.

Storesøster er en kløpper i det norske språket, hun er i tillegg ekstremt smart og utfordrer oss en del på det vi sier. Hun stiller oss ofte til veggs med spørsmålene sine, og vi får det meste vi sier i retur. Men hun har ingen problemer med å ta imot en beskjed, og det er aldri et problem for henne, men hun liker å kverulere litt først. Er det noe viktig, skjærer jeg bare gjennom, og sier "storesøster, altså ..." og da gjør hun det med en gang. Hun tenker derimot ikke gjennom alltid om det er fornuftig det vi sier, hun gjør det fordi vi sier hun skal gjøre det, tror jeg. Selv om jeg forklarer mye for henne også, så er hun ekstremt pliktoppfyllene og veldig, veldig samarbeidsvillig. Hun er bare en fryd å være rundt, rett og slett. Hun er også veldig følsom, blir fort usikker og er avhengig av mye kos og nærhet. Glefser jeg til henne på en dårlig dag, kan hun tenke på det hele dagen for så å bryte sammen i gråt når kvelden kommer. Hun hadde ikke taklet å bli snakket til på samme måte jeg innimellom snakker til mellomsøster på.

Mellomsøster gjør også det hun får beskjed om hvis hun er enig i det som blir sagt. Hvis hun ikke er det, og vi prøver å forklare/overtale/lokke, bryter hun som regel gjennom med gråt. Men oftere og oftere nå, gjør hun det etter en stund, fremdeles oppløst i tårer og kjeftende, men hun gjør det.

[mammamia]

Jeg synes jesper Juul ofte beskriver hjelpeappartatet unyansert og avslører at han egentlig har liten bred kjennskap til hvordan det fungerer. det er klart det finnes mange eksempler på at barn ikke blir håndtert på den klokeste måten, men det finnes mange motsatte eksempler også.
Jeg kjenner til et atferdsprogram ganske godt, og det handler om mye mer enn å belønne atferd. I den grad JJ svarer konkret på spørsmå (kan f.eks huske han gjorde det da en mor spurte han om råd i forhold til nattevåk) kjente jeg igjen mange momenter i forhold til den måten en tenker på i kunnskapsbaserte tiltak. Jeg tror ikke forskjellen alltid er så stor, men at det er mange "agenter" som vil selge sin sak. Barneoppdragelse har blitt big business.
Når det gjelder hvorvidt vi voksne lar oss styre av å bli belønnet tror jeg vi gjør det i stor grad. Det være seg lønn etter innsats, ansvarsoppgaver etter innsats osv. Eller rett og slett ros og positivt omdømme fra kollegaer og ledere. De eksmeplene Jj kom med synes jeg bare var flåsete og urelvenate.