Smittsom omsorgssvikt

[Katta]

Opprinnelig lagt inn av Zoë, her.

Å forholde seg til JJ sine tanker er mer krevende men også uendelig mer givende. Han mener på ingen måte at man skal behandle barn som voksne (hvor har man det fra?). Tvert i mot - han er klokkeklar på at når ting ikke fungerer i relasjonen, så ligger ansvaret hos den voksne. Og uønsket adferd hos barn, er de voksnes skyld. Jeg antar at det er det som i stor grad provoserer? For min del har akkurat den innsikten åpnet mange, mange dører til løsninger på uønsket adferd i hverdagen.

Jeg vet ikke om jeg tror det er dette. Jeg tror det er like mye det at han sier at det er de voksne som har feilet i og for seg og kler av tradisjonell nordisk barneoppdragelse ved å kritisere grensesetting, regler og konsekvenser/straff/belønning. På den måten kan man få en følelse av å stå der avkledd og avvæpnet, det er min feil og mitt ansvar, men uten verktøy til å gjøre noe med situasjonen.

Jeg har stor sans for Jesper Juul og det å lese hans bøker har startet mange gode tankeprosesser hos meg. Blant annet hjalp det meg veldig å tenke annerledes på familien. Det er ikke en definert rolle, det er snakk om relasjoner. Å se på foreldrerollen som lederskap i familien. Å se barnet sitt som et ferdig individ og ikke som et potensiale til en voksen. Men man må innse at man ikke har med noen metode å gjøre. Prøver man å følge Jesper Juuls metode for barneoppdragelse er man ille ute og kjøre, han presenterer et tankesett og endel historier, men ingen metode. Og brukt som metode er det dømt til å gå galt tror jeg. Jeg er ikke enig med han i alt heller. Og det tenker jeg er helt greit. Han har noen gode tanker, men noe av det han skriver om er preget av en viss avstand til hverdagskaoset. Jeg har hatt like mye nytte av endel andre bøker som hans, men han provoserer og gir innspill det er verdt å tenke gjennom.