Hva er velskapt?

[Katta]

Opprinnelig lagt inn av Maz, her.

Jeg skjønner også hva hun sier, men jeg er likevel ikke helt enig. Dette ut fra det jeg har kjent på egen kropp.

Det er nemlig ikke slik at vi alltid selv bestemmer hvordan vi oppfatter ting. Spesiet ikke i sårbare situasjoner er det ikke alltid logikken står sterkest.

I min "værste time" reagerte var det mange som sa ting som gjorde meg ufattelig lei meg. At det var godt ment gjorde det nesten værre. Idiotkomentarene som var vondt ment var mye enklere å takle. bar

Mennesker som blir såvedret over enkelte begreper gjør jo det fordi dette rører noe veldig sårt. Hvorfor skal disse menneskene alltid være ansvarlig for å se det beste i alle andres dume utrykk.

Å såre noen med overlegg er en ting, men å gjøre det ubetenksomt er noe jeg helst vil unngå. Jeg ønsker iallefall ikke å skyve ansvareter på de som er mest sårbare.

Mener du at man skal la være å åpne munnen med mindre man er helt sikker på at det man sier forstås riktig og ikke treffer noe sårt punkt hos mottaker? Det tror jeg ikke er så lurt, for da må man trå så varsomt at det blir vanskelig å involvere seg over hodet. Det gir seg ikke selv hva som er mottakers såre punkter, og det er ikke lett å forutsi det alltid. Og det er slett ikke de samme frasene som tas ille opp av alle. Hvis mottaker da heller ikke viser hva som rører seg på innsiden, blir det nærmest umulig å sikre seg at budskapet er mottatt slik det var ment.

Jeg synes det blir feil å snakke om ansvar for et utsagn på denne måten. Klart man skal tenke seg om før man åpner munnen, man skal gjøre forsøk på å ikke såre et annet menneske. Men hvis man lar seg såre av et velmenende menneske som lirer av seg en frase som for de fleste er snill og man heller ikke sier fra om dette på noen måte, synes jeg ikke man kan legge ansvaret på avsender heller.

[Maz]

Opprinnelig lagt inn av Katta, her.

Mener du at man skal la være å åpne munnen med mindre man er helt sikker på at det man sier forstås riktig og ikke treffer noe sårt punkt hos mottaker? Det tror jeg ikke er så lurt, for da må man trå så varsomt at det blir vanskelig å involvere seg over hodet. Det gir seg ikke selv hva som er mottakers såre punkter, og det er ikke lett å forutsi det alltid. Og det er slett ikke de samme frasene som tas ille opp av alle. Hvis mottaker da heller ikke viser hva som rører seg på innsiden, blir det nærmest umulig å sikre seg at budskapet er mottatt slik det var ment.

Jeg synes det blir feil å snakke om ansvar for et utsagn på denne måten. Klart man skal tenke seg om før man åpner munnen, man skal gjøre forsøk på å ikke såre et annet menneske. Men hvis man lar seg såre av et velmenende menneske som lirer av seg en frase som for de fleste er snill og man heller ikke sier fra om dette på noen måte, synes jeg ikke man kan legge ansvaret på avsender heller.

Dessverre er det ofte slik med kommunikasjon at avsender sier noe og bruker sitt begrepsapparat mens mottaker tolker budskapet med sitt begrepsapparat i sin situasjon.

Mulig man burde si fra når noen sier sårende ting sånn som "en dag får du nok et velskapt barn", men nettopp det var åpenlyst ingen vond vilje sa jeg ikke fra. Skulle jeg sagt noe hadde jeg såret dem

Når jeg nå 10 år sener gjør meg vrang nå og sier at selv ting som er vel ment kan gjør meg vrang og sier at begreper som Velskapt kan være sårende er det fordi jeg HAR opplevd det slik. Når man er minde sår er man mer rasjonell, og kan man utrykke seg bedre eller la det fare. For 10 år siden rant tårene, mens jeg smilte og takket.

Velskapt, vannskapt det handler om fryktelig såre ting. Det er et dumt utrykk, et ord som folk tydelig liegger forskjellig betydning. Jeg tar meg ikke nær av at folk bruker begrepet, men jeg tom meg nær av det når det ble antydet at min engel ikke var velskapt

Min datter var så absolutt velskapt, men hun var død, og det var MIN feil. Nå kan jeg svare slik, den gangen klarte jeg det uten å bryte sammen.

[Inagh]

Jeg kjenner jeg er helt på linje med Katta her. Om man skal være så livende redd for å komme med en kommentar til noen som har det vondt, sliter med noe, har fått baby, har mistet baby - u name hva som kan være vondt og slitsomt for noen, så blir det jaggu vanskelig å bry seg.

Noen vil ha gode ord, andre vil hugge hodet av deg for samme ordene - til slutt blir det til at ingen tør bry seg i frykt for å uforvarende skulle komme til å såre andre.

Jeg har også i min tid som mor til Lillemann, for ikke å snakke om etter å ha født ei lita jente som var død, fått min andel av velmente kommentarer. Nå sist fra svigerinna mi, da vi etter en lengre legesamtale, hvor vi foreldre i samråd med legen besluttet at Lillemann ikke skulle legges i respirator, når dagen kom - for legen trodde at nå var dagen nær... Og så reiser vi hjem til svigerinna mi for å hente Storebror som var blitt skysset dit i huj og hast - og hun spør hvordan det går... Så begynner jeg og gråte, og hvisker, så broren ikke skal høre, at vi nettopp har besluttet at det ikke blir respirator, for å si det slik.

Og hva sier så svigerinna mi: "Ja, det er vel det beste at han får slippe nå. Vi har sagt det ofte, vi - bror din og meg - at nå får vi inderlig håpe gutten ikke klarer kjempe seg gjennom denne stria."

Nå har jeg kanskje et panser tykkere enn en stridsvogn - og jeg har kanskje beina for godt plassert på jorda. Hadde jeg vært skjørere, hadde jeg skjelt dama ut etter noter. Det er da en forferdelig ting å si til noen som nettopp har tatt en slik beslutning om sitt eget barn.

Men vet du - svigerinna mi mente ikke noe vondt med det. Det var ikke sagt for å såre. Det var ærlige ord, fra en kvinne som har vært ute i sine vinterdager sjøl - og det var sagt, ut fra tanke på en liten kropp, som var/er veldig, veldig sliten - har vondt og som har kjempet som ville f. Hun ville det beste for Lillemann - og hun ville det beste for oss, på sikt.

Men jeg kunne altså valgt å se bort i fra at hun faktisk mente det godt, på sin ærlige, om enn brutale måte. I stedet valgte jeg å ta det som det var.

Noen ganger må man nesten våge å ta "godsidebrillene" på når folk kommer med fraser. I hvertfall velger jeg det - for ellers syns jeg min verden hadde blitt for jævlig kald.

(Og ps. jaggu klarte Lillemann å lure legene enda en gang. )