NAV - Trygd - det hardner til for oss kronikere

[kie]

Opprinnelig lagt inn av malou, her.

Ei venninne fikk attføringspenger/stønad i 5 år fordi hun var for syk til å jobbe med den type arbeid hun gjorde. I løpet av de 5 årene fant de ikke ut noe særlig mer av sykdommen eller alternative jobb/utdanningsmuligheter. For en tid siden tror jeg hun begynte å kjede seg og bli lei av å ha liten inntekt og begynte i samme jobb som hun var for syk til for 5 år siden - med uendret sykdommsstatus. Det rare her er at ingen i NAV har spurt om hvordan hun kan ha gått på attføring/stønad i 5 år, for så å begynne å jobbe igjen i akkurat samme yrke?

Opprinnelig lagt inn av malou, her.

1. Godt spørsmål. Hun var jo tydeligvis ikke så syk at hun ikke klarte å jobbe i yrket.
2. Poenget var at hun ikke ønsket å ta saken i egene hender. NAV var hennes arbeidsgiver og hun hadde en fast stabil inntekt hver måned. Å søke på andre jobber var helt utenkelig (og heller ikke noe krav). Så flyttet hun til byen og oppdaget at det var mye fristende å bruke penger på - og begynte å jobbe igjen.

Og der har vi de anekdotiske bevisene på syltynt grunnlag. Ingen diskusjoner er komplett uten.

Jeg kan godt komme med en lignende historie, bare med litt andre forklaringer.

En jeg kjenner var for syk til jobben sin innen transportnæringen. Det var en medfødt sykdom med innsnevring i ryggraden som ga stadig mer vondt (og noen prolapser) og som ikke ble oppdaget før da. Vedkommendes jobb var frakting av varer mellom butikker etc. Undersøkelsene viste altså denne tilstanden og at hver forverring også ville forverre mulighetene kronisk. Vi snakket altså om en uføretrygd in the making her. Sjåføryrket, selv uten tunge løft, var også frarådet pga. belastningen på ryggen med å sitte og kjøre i mange timer av gangen på daglig basis. Attføring ble innvilget.

Så skjedde det lite konstruktivt. Et utprøvingstiltak som han riktig nok gjorde en god innsats i, men som også var frarådet på lengre sikt pga. helsen. Og istedet for å komme i gang med noe og bruke attføringstiden godt, ble dette tiltaket bare forlenget hver gang saksbehandler synes "noe måtte gjøres". Selv om det altså var en blindvei. Personen under attføring tok så på eget initiativ og på tiden utenom tiltaket, en sånn type "eksamen" der man blir kompetansevurdert i forhold til en bestemt utdanning. Denne var relatert til vedkommendes tidligere utdanning (som ikke kunne brukes pga. håndeksem, noe som hadde ført til at vedkommende for egen regning til lappen for liten lastebil og begynte i neste jobb uten å tenke på å søke støtte av NAV, forresten). I alle fall kunne personen vi snakker om her stolt presentere bevis for godkjent kompetanse lik 3 års fagutdanning og var klar for lærlingperioden. NAV hadde nettopp spart 3 års utdanning for ham, siden han hadde vært kreativ, funnet ut av regler og møtt faglærer ved utdanningen han ville satse på. Denne hadde da for første gang i sin karriere utarbeidet en kompetansetest/eksamen, både praktisk og teoretisk, for å måle hvorvidt kompetansen tilsvarte den man bør ha etter 3 år på denne linja. Personen som skulle attføres leste, gjenoppfrisket gamle kunnskaper, lånte og kjøpte fagbøker og trente på praktiske oppgaver i uker før denne testen og besto den.

Men så var det altså lærlingplass, da. Vedkommende prøvde, prøvde og prøvde litt til. Og tilbake hos NAV var det full stopp igjen. Et møte her, et dokument der og mer behjelpelighet med å søke tilleggstønader enn å faktisk hjelpe for å få fremdrift i attføringsløpet. Bedrifter ble kontaktet (av vedkommende som var under attføring) med spørsmål om de kanskje ville ta inn en lærling dersom NAV dekket noe av kostnadene. Noen var positive til det. NAV sa "njaei..."

Månedene gikk og gikk og gikk. Vedkommende, som virkelig ikke er skapt for uvirksomhet, holdt på å gå på veggen. Han ville jo jobbe!

Etter nok et uproduktivt møte var det nok. Han sa "takk for meg" til NAV og begynte å jobbe som sjåfør igjen. Denne gangen med mindre bil og annen type transport. Det er fortsatt ikke bra for ryggen, men man håper å i alle fall drøye tiden mest mulig før ryggen sier takk for seg. Dessverre vil det da antageligvis ikke være noe arbeidsførhet igjen å attføre heller. På den annen side ser man nå en mann som blomstrer. Endelig i jobb igjen. Han liker jo jobben sin. Da håndeksemen satte stopper for mekanikerjobben (som han elsket) prøvde han alt mulig før han tok lappen for liten lastebil/minibuss. Ingen jobb var for simpel. F.eks. var han avisbud i en periode. Dårlig lønn, elendige arbeidstider osv. men han gjorde det. Han liker jo å jobbe. Dessverre var avisblekket heller ikke bra for hendene hans. Han hadde virkelig prøvd på egen hånd før attføringen og nå gjør han så godt han kan for å holde ut etter den avbrutte attføringen. Strekke ut tiden så godt han kan.

Betyr dette virkelig at han ikke trengte attføringen i utgangspunktet? Både NAV og legene visste at han kunne jobbe som sjåfør en stund til, men de visste også at det ville forverre den kroniske tilstanden i ryggen og gradvis ta fra ham arbeidsførheten som konsekvens. Attføringen var ment å berge arbeidsførheten slik at den kunne brukes et annet sted. Systemet NAV fungerer derimot så dårlig at det for en fyr som er vant til å stå på og liker å jobbe ble uholdbart å sitte "på vent" og være passiv mottaker.

Så er det spørsmålet om pengene, da. Det kostet jo det offentlige en del med denne attføringen som ikke førte noen vei. Noen har tabbet seg ut. Noen har ikke gjort jobben sin. Men var det klienten eller var det NAV? Hvor langt kommer man når man gjør alt man får til og mer til, men NAV er som en slapp potetsekk å få i gang?