Om forumtone og takhøyde

[kiddo]

Opprinnelig lagt inn av nolo, her.

Tilfeldig valgte eksempler på at det er vanskelig å unngå misforståelser når vi henvender oss til hverandre skriftlig. Jeg oppfattet perpers hmmm humoristisk, det gjorde ikke Mandarin.

Det er også eksempel på det som Tinetoff sier,- at det ikke går an å starte med blanke ark, vi har en historie. Jeg 'kjenner' perper, og leser hennes innlegg uten å tro at hun har en skjult agenda. Andre leser ut fra humør og dagsform etc.

Det er faktisk et meeeget viktig poeng, som alle bør bite seg merke i. Det er utrolig lett å lese en hel roman mellom linjene dersom man vil det, eller tolke et ord eller setning helt motsatt av hva den var ment.

På sms kan en person svare "ok" og 10 personer vil tolke den på kanskje 10 forskjellige måter. En synes det er greit, en annen blir sur fordi den selv hadde skrevet en lang melding og ville ha et tilsvarende svar osv osv.

For å illustrere nærmere: Tidligere i dag satt jeg på msn med to venninner, den ene satt ved siden av meg (på kafe) og vi hadde hver vår pc. Den som ikke var der skrev "bestem dere" som et svar på en samtale vi hadde rundt et par ulike forslag. Umiddelbart tolket jeg det som utålmodig, mens hun ved siden av meg leste høyt "bestem, dere". Og det var det siste som var meningen, for det kom umiddelbart etterpå fra avsender - før vi hadde sagt noe.

Vi er alle forskjellige, vi har ulik bakgrunn og ulike følelser og sinnsstemninger. Vi kan ha hatt en bedriten dag, pms, grinete mann, whatever og det vil kanskje påvirke hvordan vi tolker et innlegg fra en annen. Og motsatt, andre dager er vi i kjempehumør, alle mennesker er flotte og vi føler oss usårlige. Da kan man trekke på skuldrene av en sur kommentar eller svare noe tilbake.

Jeg er en person som ikke liker krangler eller negative tilbakemeldinger. Jeg innrømmer gladelig at det går inn på meg når noen svarer ekkelt på sakligheter. Derfor holder jeg meg unna krangler, stort sett.

I begynnelsen trivdes jeg eksepsjonelt bra på FP, det var som en koselig vennegjeng som skravlet over en kaffekopp (eller et glass rødvin). Men når vennegjengen utvides med venners venners venner og bekjente og andre blir det vanskelig å ha det slik. På en måte er det litt synd, på den annen side er det slik livet er. Jeg håper likevel vi kan forsøke å holde på en god tone, morsomheter som kun er ålreit ironi eller lattervekkende spøker, og hjelpsomheten når noen spør om noe. Man kommer langt med et smil , som oftest lenger enn .

(Dette ble langt...og jeg tar meg nok en gang i å misunne folk som Vimsen og Kirsebær som kan kunsten å svare med en megetsigende setning .)