Man trenger kanskje ikke gifte seg?

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Du tror vel ikke jeg snakker ut fra fordommer?

http://www.ssb.no/ssp/utg/200506/05/



Når det gjelder spørsmålet ditt, så tror jeg at en singel dame som velger assistert befruktning (i likhet med alle som velger assistert befruktning) er mer motivert for foreldreskap enn mange andre alenemødre. Og motivasjon er en god basis for foreldreoppgaven. Jeg tror en god alenemor eller alenefar er en bedre forelder enn et dårlig par. Men jeg fastholder at det er absolutt mest behagelig å være to likestilte samarbeidende foreldre som kan hjelpe og avlaste, råde og støtte hverandre.

Selvsagt tillegger jeg ingen fordommer, det var noe med måten å skrive på. Jeg skal selvsagt lese tallene.

Det du synes er absolutt mest behagelig høres rimelig fordomsfullt ut til tross for at du flagger noe annet. Jeg tror definitivt at mennesker som velger å få barn alene er fullt ut i stand til å gi barna en god og trygg oppvekst selv om den kanskje ikke er like behagelig for den voksne alltid.

[Harriet Vane]

Opprinnelig lagt inn av Skvetten, her.

Jeg tror definitivt at mennesker som velger å få barn alene er fullt ut i stand til å gi barna en god og trygg oppvekst selv om den kanskje ikke er like behagelig for den voksne alltid.

Hvis man ønsker maks behagelig tilværelse så bør man selvsagt la være å få barn, for det er lite ved fødsel, graviditet, babyfase, småbarnsfase eller tenåringsfase som er behagelig. Men det er MINDRE ubehagelig å ha noen å dele det med. Å av og til kunne gå på do alene, trene, spise hele middagen uten forstyrrelse og avbrudd, sove en hel natt, om det så bare er annenhver, ha noen å spille ball med når det gjelder grensesetting, å ha noen som støtter deg på de kjipe avgjørelsene og som du kan dele de store øyeblikkene med.

Jeg tror at nettopp den avlastingen gjør at man er en bedre forelder og at det at man har større sjans til å være uthvilt, opplagt og trygg er et bolverk mot vold, kjefting eller grenseløshet.

Her er en artikkel som viser at aleneforelder-familien er mer risikabel å vokse opp i enn toforeldrehjem.

http://www.forskning.no/artikler/200.../1204534992.43

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Hvis man ønsker maks behagelig tilværelse så bør man selvsagt la være å få barn, for det er lite ved fødsel, graviditet, babyfase, småbarnsfase eller tenåringsfase som er behagelig. Men det er MINDRE ubehagelig å ha noen å dele det med. Å av og til kunne gå på do alene, trene, spise hele middagen uten forstyrrelse og avbrudd, sove en hel natt, om det så bare er annenhver, ha noen å spille ball med når det gjelder grensesetting, å ha noen som støtter deg på de kjipe avgjørelsene og som du kan dele de store øyeblikkene med.

Jeg tror at nettopp den avlastingen gjør at man er en bedre forelder og at det at man har større sjans til å være uthvilt, opplagt og trygg er et bolverk mot vold, kjefting eller grenseløshet.

Her er en artikkel som viser at aleneforelder-familien er mer risikabel å vokse opp i enn toforeldrehjem.

http://www.forskning.no/artikler/200.../1204534992.43

Nå glemmer du helt at jeg kjenner denne delen av statistikken i og med at den har vært en del av faget mitt de siste 10 årene, Mim. Det eneste jeg har reagert på har vært dine formuleringer om behagelighet i det å være to.

Det er ingen tvil om at enslige forsørgere med høyere utdannelse, uten psykiske vansker og med et godt nettverk ikke har de store vanskene med å oppdra sine barn alene. Til tross for at de kun er en forelder, det er litt andre parametere som spiller inn for at man skal havne i den andre enden av statistikken og det tror jeg du også vet.

Desverre er det jo slik at barn av enslige forsørgere (da gjerne kvinner), med lavere utdannelse, jobber med lav inntekt eller trygdede samt med psykiske vansker er de barna som topper statistikkene når det går galt.

Likevel synes jeg det blir veldig enkelt av deg når du forherliger den ene måten å leve med barn på.

[Harriet Vane]

Opprinnelig lagt inn av Skvetten, her.

Likevel synes jeg det blir veldig enkelt av deg når du forherliger den ene måten å leve med barn på.

Uten at jeg trenger å dra frem hva jeg har jobbet med de siste årene, så er statistikkens tale klar. Det er ikke utelukkende fordi jeg trives med min utmerkede ektemann som gjør at vi kan si at det stabile, juridisk bindende parforholdet er det beste for barn. Tallenes tale er klar, risikoområdene peker seg tydelig ut.

Jeg mener at vi ikke må være så fryktelig redde for å våge å si at det finnes noen alternativer som er bedre enn andre alternativer. Eller være redd for å pinpointe risikofaktorer i fht barn. Det er ikke helt tilfeldig hvem det går bra og dårlig med her i verden, det finnes en del helt klare risikofaktorer. Derfor bør vi kanskje ikke være så redd for å bruke flere ressurser på enkelte grupper foreldre, fremfor å spre ressursene tynt utover i vifteform til dem som trenger og dem som ikke trenger.

Og nei, jeg synes ikke det er noe galt med single, skilte, samboende eller kollktivboere. Det er ikke det jeg sier. :überpresiserer for sikkerhets skyld: