Har du vært sint på barnet ditt/barna dine?

Opprinnelig lagt inn av Veronal, her.

Hoi, det var en interessant analyse, Pida. Nei, jeg er ikke aggresjonshemmet. Jeg er streng, men jeg har mangelfullt uttrykk av det eksplosive elementet som jeg mener er en vesentlig del av det å være sint.

Irritasjon/sinne/raseri/aggresjon er variasjoner over samme tema, og uttrykk for en grunnleggende følelse som har hatt stor overlevelsesverdi på tvers av arter. Hjerneorganisk er disse (denne) følelsen lokalisert i gamle hjernestrukturer, og den er knyttet opp mot primitive fight-or-flight responser i hjernestammen. Selv en firfirsle kan bli rasende og vise lignende responser som mennesket når det blir utfordret, truet, hindret i å nå sine mål, osv. Stilig, ikke sant?

Aggresjonshemmet er gjerne et negativt ladet ord, og jeg mente ikke å angripe noen, men dersom man aldri blir sint, på noen, har man gjerne dårlig kontakt med deler av følelseslivet sitt. Det betyr ikke at man behøver å ha et eksplosivt uttrykk for disse følelsene; de med god affektbevissthet (som det heter på fint) kjennetegnes nettopp ved at de er i stand til å stoppe opp og reflektere over det som skjer med dem. Da kan man identifisere kilden til følelsen, og f.eks. la være å skjelle ut mann og barn og når den man egentlig er forbanna på er sjefen.

Opprinnelig lagt inn av Irma, her.

Man behøver etter min mening være aggresjonshemmet fordi om man ikke blir rasende på barna sine. Jeg antar at Veronal ikke startet tråden som i en konkurranse og premie til den som har vært minst lettantennelig overfor barna.

Jeg er ofte sint, og får lett ut aggressjonen min - men når det gjelder Poden eller Pjokken så har jeg aldri, iallefall om jeg kan huske, vært veldig høylytt eller brølt eller noe. Jeg må innrømme at jeg sliter litt med enkelte hypoteser når det gjelder dette, man er forskjellige når det gjelder temperament og hvor man retter temperamentet. At man tenner hver dag, eller tilnærmelsesvis aldri behøver ikke å bety at man har et problem. Ei heller barna. Dette er jo en toveisgreie også. Har man et barn som ikke pirker noe særlig borti ens triggerpunkter, så er det heller ikke så mye å være sint for.

Jeg ser ingen grunn til at man skal brøle til barn - håper jeg ikke kommer dithen noen gang. Men jeg mener det er aldeles naturlig at man får lyst til både å brøle og denge dem innimellom. Det er vel en grunn til at barn har blitt slått og krenket så mye opp gjennom tidene? Nettopp fordi de fleste er i stand til å reflektere over følelsene sine, og ikke minst å ta barnas perspektiv i situasjonen, gjør at en kan holde tilbake aggressive impulser og ikke bli slave av følelsene sine.

Opprinnelig lagt inn av Miromurr, her.

Hva er det slags vås? Selv om jeg ikke har vært sint på barnet mitt, betyr det da slett ikke at barnet ikke har sett meg sint, for det har han flerfoldige ganger. Jeg blir sint når noen tråkker på grensene mine, er urettferdige, korttenkte og dumme, og så videre, men hvorfor skulle jeg bli sint på barnet når han ikke har gjort noe å bli sint for? Som sagt, jeg regner med at jeg kommer til å bli både irritert og sint på ham i fremtiden, men jeg har ikke hatt grunn til å være det til nå.

Jeg antar at du blir sint (at disse følelsene blir aktivert rent kroppslig), fordi alle barn i større eller mindre grad utfordrer foreldrene sine, hindrer foreldrene i behovstilfredsstillelse (f.eks. nok søvn), invaderer, osv. Jeg tolker deg dithen at du har kontroll over uttrykket følelsen får, at du kanskje "ventilerer" på en annen og mer gunstig måte enn f.eks. å skjelle ut barnet ditt.