Blir våre barn uselvstendige og tafatte individer?

[Niobe]

Opprinnelig lagt inn av Benzo, her.

Kjenner meg veldig igjen i dine innlegg, Niobe. Det var ikke "så farlig" med meg, jeg hadde kjeftamentet i orden og var jo så moden for alderen.

Ja, ikke sant! "Vi trenger ikke hjelpe Niobe med noe! Hun klarer seg så godt selv, så flink og moden som hun er for alderen. Gjør leksene sine uten å mukke, kommer aldri for sent, lager aldri problemer."

[Benzo]

Opprinnelig lagt inn av Niobe, her.

Ja, ikke sant! "Vi trenger ikke hjelpe Niobe med noe! Hun klarer seg så godt selv, så flink og moden som hun er for alderen. Gjør leksene sine uten å mukke, kommer aldri for sent, lager aldri problemer."

Jeg lagde nok litt problemer i tenårene, mistet faren min tidlig og ble ikke noe mindre bråmoden av den grunn, men mye av kranglingen min var jo for å få oppmerksomhet og å bli sett. Når jeg kranglet og ble forbanna kunne jeg jo gråte, at det var pga tapet over min far var det ingen som skjønte. Jeg var bare blitt umulig, sånn helt over natten.
Jeg tror at hvis moder'n hadde vært litt mer "hønemor", sett meg og mine behov litt bedre, ville jeg taklet det annerledes.

[Niobe]

Hehe, tenårene... Jeg ble misbrukt som tenåring, men fortalte aldri noe til noen. Det ville jo ikke være å klare seg godt selv! Å skuffe mine foreldre så grundig orket jeg bare ikke.. Det ga seg utslag i en del raserianfall og oppdemmet fortvilelse, men da var jeg jo bare "normal tenåring".

Jeg har vanskelig for å se for meg hvordan overbeskyttende, overengasjerte foreldre ville utarte seg. Jeg har ønsket meg større engasjement fra mine foreldres side siden tidlige barneår. Noen får gripe tak i meg og slippe løs poden om jeg ikke holder meg innenfor rimelige grenser.

Jeg blir faktisk glad de gangene poden sier fra i klartekst og raser fra seg litt. Tenk, han vet at det er lov og at det er helt greit! Når han ber meg om hjelp så kjenner jeg nesten tårene presse på.

[Katta]

Opprinnelig lagt inn av Niobe, her.

Ja, ikke sant! "Vi trenger ikke hjelpe Niobe med noe! Hun klarer seg så godt selv, så flink og moden som hun er for alderen. Gjør leksene sine uten å mukke, kommer aldri for sent, lager aldri problemer."

Åh en sånn en var jeg også. Jeg ønsket meg mange ganger litt mer oppfølging. At noen savnet meg når jeg ikke kom inn ( de tenkte nok på det, men jeg greide meg jo alltid...), at noen spurte om jeg hadde gjort lekser, at noen lurte på om jeg hadde med meg nok penger hvis jeg var borte på tur. Jeg hadde fra 9-års alder ansvaret for å få hjem søsken fra barnehagen og lage middag. Og det gikk jo bra det, men på den tiden var det ikke vanlig der jeg bodde å ha to utearbeidende foreldre.

Jeg er nok litt overbeskyttende jeg også kanskje... seksåringen har ikke fått gå de 500 metrene til skolen ennå. Han blir sluppet av på parkeringsplassen, etter den siste fotgjengerovergangen. Det er ikke spesielt farlig trafikk, men jeg stoler ikke helt på han ennå. Av og til er vi med han inn i garderoben også, fordi han synes det er koselig og fordi det er greit å skaffe seg oversikt over skiftetøy og at yttertøyet ikke har skader etc med jevne mellomrom. Ellers tror jeg de fleste barna her kler av og på seg selv og holder mer eller mindre orden på klærne sine. Det vanlige er i følge SFO at de begynner å gå til skolen selv når det blir lysere mot slutten av første klasse, det har jeg også tenkt å satse på. Det føles tryggere å sende dem avgårde for første gang når det er lyst om morgenen. De har fått være ute å leke alene siden 3-års alder, men vi bor helt bilfritt og i et nabolag hvor alle følger litt med alles barn, så det er vanlig her. Hvis ikke tror jeg ikke de hadde fått lov før nærmere skolealder nei....

[Zip]

Opprinnelig lagt inn av Skremmern, her.

Så moralen er at hvis man følger 1.klassingene inn i garderoben blir de utrygge og tafatte? Jeg tror ikke sånne ting påvirker barna i negativ retning, jeg tror heller som Safran at det skaper trygge og selvstendige unger på sikt.

Dette er storebror eit bevis på. Han har alltid vore ein sjenert, stille og roleg gutt. Eg fulgte han på skola og inn i klasserommet dei to første vekene i 1. klasse, til garderoba 2-3 veker etter det, og eit stykke på skolevegen så lenge han sjølv ville (fram til jul i 1. klasse). Etter det var han trygg som berre det og ville gå sjølv og visste at han berre kunne si ifra hvis han ville me skulle bli med. Me kjem aldri til å truge ungane til slike ting, alt går på deira permissar.
Våre ungar blir hvertfall ikkje trygge ved å bli pressa til ting.

[Muskat]

Opprinnelig lagt inn av Hattifnatten, her.

Jeg har ikke noen formening om det med selvstendighet akkurat, men det undrer meg litt at det er vanlig å følge barna helt inn. Jeg tror ikke det ville vært plass til alle sammen+ foreldre i garderoben hos oss.

Jeg ser ikke helt problemet med å følge ungene helt inn i garderoben. Jeg fulgte henne inn nesten hele første klasse. Ikke fordi hun ikke kunne kle av seg selv, det hadde hun da gjort i flere år allerede, men fordi jeg (og hun) syntes det var hyggelig! Skravle litt med de andre ungene og andre foreldre, og si hadet til snuppa. Og ungene kommer spredt mellom 07.15 og 08.30 så plass i garderoben har ikke vært noe problem.

Vi fulgte henne faktisk inn helt til hun begynte å gå alene til skolen på vårparten i første.

[Niobe]

Det er vel ikke ukjent at en del av skolebarna faktisk ikke mestrer en del av det rent praktiske? Jeg hørte en del om det da venninna mi jobbet i småskolen. Jeg sier ikke at ikke flere av dem kunne klart det, men det er vel altså en del som ikke klarer dette så godt selv. Til de kan det må de jo hjelpes.
Det er vel derfor det oppmuntres til å bruke mer tid på å lære barna dette, enn å øve på bokstaver og matte i forkant av skolestart.

[Mams]

Tror det er litt forskjell på om man følger ungene inn på solen fordi man har lyst selv kontra å følge de innf ordi barnet sutrer fordi det ikke vil gå alene. (når man et de fint klarer det)
Det er ganske mange mødre som følger sine barn inn på skolen og gjerne blir der den første halvtimen i første time.

[Muskat]

Opprinnelig lagt inn av Mams, her.

Det er ganske mange mødre som følger sine barn inn på skolen og gjerne blir der den første halvtimen i første time.

Er det? Som i med inne i timen?
Jeg har aldri sett noen foreldre som har vært igjen etter at skolen har startet. Nå har jeg ikke akkurat stått og speidet heller, men hvorfor gjør de dette da?

[Bokormen]

Opprinnelig lagt inn av Skremmern, her.

Så moralen er at hvis man følger 1.klassingene inn i garderoben blir de utrygge og tafatte? Jeg tror ikke sånne ting påvirker barna i negativ retning, jeg tror heller som Safran at det skaper trygge og selvstendige unger på sikt.

.

Det gjelder jo å finne en balanse. Man vokser på å prøve nye ting. Jeg sier ikke at man skal og må pushe ungene, men jeg tror ikke det er bra å hele tiden velge det enkleste, velkjente og trygge alternativet heller. (Nå tenker jeg litt større sammenheng enn å følge inn i garderoben da. ) Og noen barn er slik at de synes f.eks en bursdag høres skummelt ut, men så har de det kjempemorsomt da dagen kommer, og vil ikke hjem. Det kan være vanskelig å finne balansen, men ofte går det lettere for hver gang man besøker andre eller hva det nå er som er litt skummelt.

Vi foreldre har vel også med oss en bagasje. En tøff og sosial forelder kan jo ødelegge for et engstelig barn med å pushe det, men av de jeg kjenner IRL synes jeg det er en overvekt av de som var engstelige barn selv, og overfører dette videre. Som alltid er med i bursdager for sikkerhets skyld, som gjerne har barn på besøk men nøler med å sende sitt eget barn til andre. Ikke alle er så flinke til å se barna sine som deg. (Og nei, det er ikke en forkledd spydighet, det er et kompliment. )

[Mams]

Opprinnelig lagt inn av Muskat, her.

Er det? Som i med inne i timen?
Jeg har aldri sett noen foreldre som har vært igjen etter at skolen har startet. Nå har jeg ikke akkurat stått og speidet heller, men hvorfor gjør de dette da?

Horfor de gjør det er jeg litt usikker på gitt.
Men ja, de er i klassen gjerne en halvtime etter at det har ringt inn.

[Skremmern]

Det skjønner jeg, Bokormen, og det er ganske komplisert, dette. Det finnes ingen fasit her heller, men for meg er sånne ting (følge usikker 1.klassing helt inn i garderoben eller la være da 1.klassingen bør klare det selv) viktig i barneoppdragelsen, og jeg tror det er med på å forme barnet til den personen den kommer til å bli. Jeg har aldri vært av den oppfatningen at å pushe barnet hjelper barnet på noen måte. Det får kanskje utviklingen til å skyte fart, og barnet har nok ingen problemer med å omstille seg og følge den voksnes tempo når det gjelder tilvenning, men det at barnet gjør det betyr ikke at det er verken mer selvstendig eller trygg på situasjonen.

Min logikk tilsier at barnets tempo er det eneste riktige. Om man så må følge 1.klassingen 8 måneder helt inn i klasserommet. I denne prosessen snakker man med barnet og finner ut hva h*n tenker og tror samtidig som man skyter inn egne tanker om det. At man venter til barnet er klar og trygg på situasjonen, at man altså ikke forteller barnet når det bør være i stand til å gjøre det selv, viser at man lar barnet være seg selv og at det er helt greit at det tar tid. Jeg tror ikke ungen blir usikker av det, men jeg vet selvsagt ikke, men all fornuft forteller meg at enkelte ting må man lære, gjennomgå og finne ut av selv.

[Bokormen]

Om barnet er utrygt ville jeg ikke ha tvunget det til å gå alene. Absolutt ikke. Jeg tror trivsel på skolen påvirker hele skoledagen, både faglig og mht til vennskap. Og det er en stor prosess det der. Jeg ser absolutt faren med å ha selvstendige barn (vi har ett selv), i tvilssituasjoner er det lett å velge å si ja til en utfordring. Om man har et engstelig barn vil jeg tro det på samme måte er lett å automatisk si nei. Det kan være lurt (barnet vokser på en ny utfordring, eller man unngår å øke engstelsen), men av og til vil man vel sikkert gjøre feil.

[Skremmern]

Jeg tror utrygge barn presses av foreldrene i et forsøk på å gjøre de trygge og selvstendige. Jeg tror ikke man skaper selvstendige barn ved å tvinge de eller utsette de for ting de ikke vil enda. Ved å la de gjøre det i sitt eget tempo og hvis foreldrene godtar at ting av og til tar tid, får man frem det trygge i barnet, tror jeg, noe man etterhvert vil se resultat av ved å barnet gir mer og mer slipp på foreldrene. Man kan ikke finne svar på når det skjer i en bok, det er så individuelt at må nesten bare se det an.

Det som derimot skaper tafatte, uselvstendige barn i mine øyne er barn som ikke lærer å ta ansvar for noe som helst. Dette ser vi i mange voksne i dag som fraskriver seg alt ansvar og helst skyver det over på andre.

[Bokormen]

Opprinnelig lagt inn av Skremmern, her.

Det som derimot skaper tafatte, uselvstendige barn i mine øyne er barn som ikke lærer å ta ansvar for noe som helst. Dette ser vi i mange voksne i dag som fraskriver seg alt ansvar og helst skyver det over på andre.

Jeg tror foreldrene gjør dette i beste mening, men det slår jo ikke bra ut for barnet.

[Polyanna]

Jeg tror barna plukker opp utrolig mye fra oss, og speiler veldig mye av vår usikkerhet på deres vegne. Jeg har sittet og sett en del på ungene når de er på svømmekurs, og det er helt utrolig hvor mye de strekker seg og utfordrer seg selv i en slik setting, borte fra den mer forstående mamma. Og for en fantastisk mestringsfølelse det gir dem når de har strukket seg og fått til mye mer enn de trodde!

Sønnen min ville heller ikke fly alene første gangen vi spurte ham. Og vi tvang ham selvsagt ikke (han er sta som et esel, så jeg syns jeg ser det! ) Men for det første så oppmuntret vi ham, og for det andre så sørget vi for å finne ut akkurat hva det var som gjorde at han ikke ville. Og det var at han ikke hadde full oversikt over alle delene av flyturen: Hvordan fant man riktig fly (jo, noen følger deg). Hvordan finner han den som skal vise ham veien? Hvordan skal han betale?!?! Når alle spørsmål var besvart, så var han klar.

Niesen min er i utgangspunktet en flink og "for seg" jente. Moren hennes er skrekkelig, skrekkelig redd av seg. For mange, mange ting. Og ungene "samarbeider", slik unger gjør. De blir mast og mast og mast på, men aldri utfordret til å teste egne grenser. Til å gjøre noe som virker vanskelig, og så oppleve å få det til. Eller ikke.

[safran]

Opprinnelig lagt inn av Umuriel, her.

Men da er det jo godt at de andre barna her blir så selvstendige at de kan ta seg av dine, mine og Safrans barn.

Den skjønte jeg ikke. Forklare?

Opprinnelig lagt inn av Hattifnatten, her.

Men altså.. Er ikke barna ute? Har ikke barna gym? Hvordan klarer de å kle seg og henge ting på plass hvis de ikke klarer det på morgen og ettermiddag? (Da sikter jeg ikke til ditt innlegg Muskat.)

Jeg fulgte ikke fordi hun ikke klarte å henge opp selv, bare så det er sagt. Garderoben er trang og liten, og det var KAOS. Min var en av de få som klarte å henge opp selv, og holde styr på tingene sine. Jeg fulgte fordi jeg syns det er viktig også å være tilsted på barnas arena. Nå går hun stort sett fra sfo selv, men de gangene jeg henter henne går jeg gjerne helt inn og blir sittende litt.

Opprinnelig lagt inn av Skremmern, her.

Min logikk tilsier at barnets tempo er det eneste riktige. Om man så må følge 1.klassingen 8 måneder helt inn i klasserommet. I denne prosessen snakker man med barnet og finner ut hva h*n tenker og tror samtidig som man skyter inn egne tanker om det. At man venter til barnet er klar og trygg på situasjonen, at man altså ikke forteller barnet når det bør være i stand til å gjøre det selv, viser at man lar barnet være seg selv og at det er helt greit at det tar tid. Jeg tror ikke ungen blir usikker av det, men jeg vet selvsagt ikke, men all fornuft forteller meg at enkelte ting må man lære, gjennomgå og finne ut av selv.

Enig.

[Éowyn]

Opprinnelig lagt inn av safran, her.

Den skjønte jeg ikke. Forklare?

Det var bare en tullekommentar til Skremmerns "Så moralen er (...)"

[Bokormen]

Hva mener/tror dere forresten er lurt å gjøre ift barn som ikke etter hvert bli mer selvstendige, og/eller mangler tro på at de greier ting selv?

[Polyanna]

Jeg kan aldri tenke meg at det finnes en fasit på det der.

Men en blanding av å høre på og svare på de usikkerhetene de har, og å gradvis gi utfordringer som er litt vanskelige, men overkommelige, tror jeg er bra for alle barn.