Blir våre barn uselvstendige og tafatte individer?

[Niobe]

Opprinnelig lagt inn av Benzo, her.

Kjenner meg veldig igjen i dine innlegg, Niobe. Det var ikke "så farlig" med meg, jeg hadde kjeftamentet i orden og var jo så moden for alderen.

Ja, ikke sant! "Vi trenger ikke hjelpe Niobe med noe! Hun klarer seg så godt selv, så flink og moden som hun er for alderen. Gjør leksene sine uten å mukke, kommer aldri for sent, lager aldri problemer."

[Benzo]

Opprinnelig lagt inn av Niobe, her.

Ja, ikke sant! "Vi trenger ikke hjelpe Niobe med noe! Hun klarer seg så godt selv, så flink og moden som hun er for alderen. Gjør leksene sine uten å mukke, kommer aldri for sent, lager aldri problemer."

Jeg lagde nok litt problemer i tenårene, mistet faren min tidlig og ble ikke noe mindre bråmoden av den grunn, men mye av kranglingen min var jo for å få oppmerksomhet og å bli sett. Når jeg kranglet og ble forbanna kunne jeg jo gråte, at det var pga tapet over min far var det ingen som skjønte. Jeg var bare blitt umulig, sånn helt over natten.
Jeg tror at hvis moder'n hadde vært litt mer "hønemor", sett meg og mine behov litt bedre, ville jeg taklet det annerledes.

[Niobe]

Hehe, tenårene... Jeg ble misbrukt som tenåring, men fortalte aldri noe til noen. Det ville jo ikke være å klare seg godt selv! Å skuffe mine foreldre så grundig orket jeg bare ikke.. Det ga seg utslag i en del raserianfall og oppdemmet fortvilelse, men da var jeg jo bare "normal tenåring".

Jeg har vanskelig for å se for meg hvordan overbeskyttende, overengasjerte foreldre ville utarte seg. Jeg har ønsket meg større engasjement fra mine foreldres side siden tidlige barneår. Noen får gripe tak i meg og slippe løs poden om jeg ikke holder meg innenfor rimelige grenser.

Jeg blir faktisk glad de gangene poden sier fra i klartekst og raser fra seg litt. Tenk, han vet at det er lov og at det er helt greit! Når han ber meg om hjelp så kjenner jeg nesten tårene presse på.

[Katta]

Opprinnelig lagt inn av Niobe, her.

Ja, ikke sant! "Vi trenger ikke hjelpe Niobe med noe! Hun klarer seg så godt selv, så flink og moden som hun er for alderen. Gjør leksene sine uten å mukke, kommer aldri for sent, lager aldri problemer."

Åh en sånn en var jeg også. Jeg ønsket meg mange ganger litt mer oppfølging. At noen savnet meg når jeg ikke kom inn ( de tenkte nok på det, men jeg greide meg jo alltid...), at noen spurte om jeg hadde gjort lekser, at noen lurte på om jeg hadde med meg nok penger hvis jeg var borte på tur. Jeg hadde fra 9-års alder ansvaret for å få hjem søsken fra barnehagen og lage middag. Og det gikk jo bra det, men på den tiden var det ikke vanlig der jeg bodde å ha to utearbeidende foreldre.

Jeg er nok litt overbeskyttende jeg også kanskje... seksåringen har ikke fått gå de 500 metrene til skolen ennå. Han blir sluppet av på parkeringsplassen, etter den siste fotgjengerovergangen. Det er ikke spesielt farlig trafikk, men jeg stoler ikke helt på han ennå. Av og til er vi med han inn i garderoben også, fordi han synes det er koselig og fordi det er greit å skaffe seg oversikt over skiftetøy og at yttertøyet ikke har skader etc med jevne mellomrom. Ellers tror jeg de fleste barna her kler av og på seg selv og holder mer eller mindre orden på klærne sine. Det vanlige er i følge SFO at de begynner å gå til skolen selv når det blir lysere mot slutten av første klasse, det har jeg også tenkt å satse på. Det føles tryggere å sende dem avgårde for første gang når det er lyst om morgenen. De har fått være ute å leke alene siden 3-års alder, men vi bor helt bilfritt og i et nabolag hvor alle følger litt med alles barn, så det er vanlig her. Hvis ikke tror jeg ikke de hadde fått lov før nærmere skolealder nei....