Jeg synes ikke likestillinga har gått for langt MEN

[Skremmern]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Er det vanlig at de fleste i etablerende alder er så kyniske og avbalanserte at de rolig siler seg frem til den rette mannen gjennom en vurdering av hans egenskaper som far og husarbeidsdeler? Da jeg valgte Drammen var valget langt mer vurdert opp mot bevisste ønsker også i tillegg til følelsene. Men jeg tror ikke det er vanlig å ha såpass erfaring og planleggingsevne når man er helt ung altså.

Det tror ikke jeg heller, og jeg blir litt irritert over hvor bastante enkelte er når det gjelder dette. Setningen "jeg ville aaaaaldri vært gift med en som..." begynner å gå meg på nervene.

Jeg tror ikke det er så svart/hvitt som det. Jeg har en mann som bidrar og gjør sin del, men at vi er forskjellige og har forskjellig syn på veldig mange ting? Jepp! Jeg foretrekker å lage mat og legge frem klær kvelden i forveien, han har ikke noen problemer med å gjøre dette om morgenen (til tross for dårlig tid). Så derfor gjør jeg det, hver eneste kveld. Jeg mener at det er mye lurere og langt mer tidsparende å gjøre det på kveldenn, mens han er en utsetter som gjør ting i siste liten. Jeg kan be ham om å gjøre det på kvelden for meg, og da gjør han det uten problemer, men han er vant til at jeg gjør det, og tenker derfor aldri over det.

Han er også en sånn som har garderoben sin strødd over hele huset. Kjeledressen henger på trappa, hettegenseren ligger over kjøkkenstolen, dongeribuksa på sofaen osv. Jeg liker det ikke og foretrekker orden og system, men det er jo hans hus også, så han har vel rett til å ha det der hvis han vil. Men jeg flytter det, plukker opp alt og bærer det opp på badet hvor jeg legger sammen og tar tilbake det som er rent og kaster til vask/vasker det som er skittent. Er tørketrommelen eller klesstativet fullt av klær, er det det til jeg tømmer det og legger det på plass. Og ettersom jeg gjør det i 99 av 100 tilfeller selv, er ikke dette noe han tenker på. Jeg er den som er oftest hjemme rundt middagslagingstider, så jeg lager middagen. Jeg handler inn til middagen (og andre måltider) så mannen handler ikke, bare informerer meg om ting som mangler. Så hvis vi er tom for melk, er vi det til jeg handler mer eller spør ham om han kan handle mer.

Det er jo bare sånn det blir når han jobber mer utenfor hjemmet enn det jeg gjør, og når rutinene blir inngrodde, så, vel, vi er vanedyr. Men jeg klager ikke, jeg skjønner at det er sånn, men at det skal være skillsmissegrunn? Jeg har et behov for å ha det rent og ryddig rundt meg, og huset vårt er aldri i en sånn tilstand som vi kan se på bloggbildene, så da er det også opp til meg å holde det sånn, og spørre om hjelp ved behov. Noe jeg også gjør og som som aldri er et problem.

Jeg senser i sånne diskusjoner at det er helt stuerent å si at mannen drar det største lasset hjemmet, men ikke omvendt? Jeg skjønner også at det er irritererende med kvinner og menn som klager over at partneren sin ikke bidrar nok på hjemmebane for så å ikke gjøre noe med det, altså. Hadde mannen klaget på meg hele tiden hadde jeg absolutt ønsket at vi skulle ta tak i problemene våre.