Jeg synes ikke likestillinga har gått for langt MEN

Jeg skjønner ikke helt den biten her med å velge. Jeg valgte min første mann som ganske ung. Jeg valgte ham fordi jeg var forelsket. Forelskelsen kom av at han var gjenkjennbar ut fra noen mønstre jeg hadde vokst opp under, og som de fleste av oss er programmert til å se som attraktive uansett hvor håpløse de egentlig er. Det var ikke før to barn senere og ganske mange år med utvikling at jeg var voksen nok til å kunne ta farvel med ham. Og da også under den forutsetning at følelsene som en gang holdt meg til ham var temmelig brutalt drept underveis.

Er det vanlig at de fleste i etablerende alder er så kyniske og avbalanserte at de rolig siler seg frem til den rette mannen gjennom en vurdering av hans egenskaper som far og husarbeidsdeler? Da jeg valgte Drammen var valget langt mer vurdert opp mot bevisste ønsker også i tillegg til følelsene. Men jeg tror ikke det er vanlig å ha såpass erfaring og planleggingsevne når man er helt ung altså.