Nordmenn sutrer seg til sykmelding

[Billa]

Tja, jeg tror i hvertfall at vår lille personlige verden stopper raskere opp i Norge enn i mange andre land. Det kan virke som om at når hverdagen eller livet ikke er helt A4, så er det enklere å fremsette et ønske om å bli sykmeldt eller være borte fra arbeid på egenmeldt grunnlag i Norge enn det er utenfor våre grenser.

Veldig mange vanlige "felles"diagnoser er nærmest ikke eksisterende i deler av verden hvor man ikke kan ta seg tid eller råd til å kjenne og føle på diffuse fysiske og psykiske symptomer. Hvor mange kvinner i u-land har mulighet til å "sette ned tempo" fordi det er tøft å gå gravid når man har andre småbarn, eller "fokusere på egne behov" nå det har vært litt mye på en gang med både jobb og familie. Tøft arbeidsliv i Norge er også en gjenganger i enkelte debatter, og jeg kan bare ikke tro at den påstanden er fremsatt av folk som har opplevd eller satt seg inn i arbeidsforholdene til store deler av verdens befolkning (ie utenfor Norden og Vest-Europa).

I vår vestlige del av verden finnes diagnosekoder som er spesialdesignet for livsstilen VI forventer å ha, og når vi ikke føler oss på topp 24/7, så er det jobben som må vike, for der taper vi jo ikke noe på å ta en pause...

Jeg tror ingen har vondt av å gå en runde til med seg selv før man går inn i et 100 % fravær fra arbeidsplassen når den ikke er hovedårsaken til plagene. NOE kan de fleste bidra med, og jo mer det strittes i mot løsninger med graderte stillinger eller graderte sykmeldinger, jo viktigere tror jeg det er at DET blir regelen fremfor unntaket. Alle bør være med å bidra med det (evt lille) man kan, slik at de som unntaksvis faller helt, helt utenfor, kan få muligheten til å få den nødvendige økonomiske tryggheten de skal ha for å ha det godt. Vi må slutte å fokusere på "hva _jeg_ får igjen" for å jobbe i en 20 % stilling, og heller se verdien av jobben man gjør utover egen nesetipp.