Klage over at man er fattig, når man ikke er det

[Milfrid]

Opprinnelig lagt inn av Kasia, her.

I Norge handler ikke fattigdom om det samme som i land der fattigdom er å leve under fattigdomsgrensa.

Nei, med fare for å tråkke noen på tærene og provosere, så må jeg si at etter et havår i USA, så ser jeg at det er særdeles få I Norge som har grunn til å klage, uføretrygd eller ei. Selvfølgelig er det kjipt å ha mye mindre enn alle andre, og ingen blir rik av uføretrygd/arbeidsledighetstrygd, men sett i global sammenheng, så har man det jammen langt fra dårlig i Norge. Og jeg har en tante, som er uføretrygdet, i tillegg til at hun i sin tid gikk personlig konkurs. Ergo var det ikke mange kronene hun fikk beholde av det lille hun fikk. Så jeg vet hvor lite man har når man sitter skikkelig hardt i det .

Det som kanskje er problemet i Norge, er at det er så få som har det dårlig, og så mange som har det bra. Og at det derfor blir lettere å føle seg utenfor? Jeg er enig i det Kaisa skriver.

Her i USA er jo forskjellene helt enorme, og sikkerhetsnettet for de som faller utenfor i praksis ikke-eksisterende. En ting er de som faller helt utenfor, men det er jo også en haug på minimums-lønn, med to-tre jobber, seks-syv dager i uka. Ferie kanskje en uke i året. Overhode ingen sykedager - blir man syk går man på jobb. Går man ikke på jobb, risikerer man å få sparken. Man bor i en trailer, man ser knapt ungene, man lever fra hånd til munn.

Svangerskapspermisjon? Seks uker. Ulønnet for de fleste. Har ei venninne som er lærer - offentlig ansatt. Hennes sjef ringte til henne, og ba henne planlegge slik at en eventuell fødsel ble i mai. For da kunne hun ta permisjon når hun likevel hadde ferie . Mange av kollegaene hadde født i april, og fått seks uker + ferien, og det ville ikke rektor ha noe av... Jadda. Selv visste hun ikke helt når hun skulle ha barn. Om de hadde råd til det. En ting er de seks ukene uten lønn, men man skal jo helst ha et sted å gjøre av babyen når de seks ukene er gått..

Barnehagene er fulle av små babyer, og byen er full av uregistrerte "barnehager". Kvinner som passer unger i eget hjem - noen ganger 20 babyer og en voksen. De på minimumslønn har selvfølgelig ikke råd til skikkelig barnehage, som koster det samme som barnehage i Norge. Krone for krone, ikke regulert for inntekt. Så da blir det marked for svarte barnehager (ikke dagmammaer - alt er stort i Amerika ).

I Norge har man det godt, og svært få er fattige ut fra en definisjon at de må bo på gata og ikke har råd til mat. I så tilfelle er det ofte andre grunner, som gjeld, misbruk og annet som ikke er direkte knyttet til de pengene man får fra staten. Man får ikke mye i trygd, men det er vel omtrent det samme som en stundent? Ikke nok til å bli rik eller leve særlig fett, men nok til å klare seg.

Men selvfølgelig, sammenlikner man seg med de som har mer, så blir man jo fattig. Og det føles selvfølgelig ikke godt at man må telle penger og prioritere knallhardt, når andre bare kan kjøpe det de vil. Jeg har alenemødre-venninner, og det er løgn å si at de lever fett. Ryker noe på bilen (som er så gammel at det er stor sjanse for at noe ryker), så er det KATASTROFE. Og man drar ikke på ferie til syden, man bor i en liten leilighet, og man prioriterer knallhardt.

...og det hjelper nok særdeles lite at det finnes folk andre steder i verden som har mindre å rutte med og større problemer....

....og så er det sikkert veldig lett for meg å sitte på min høye hest og si at nordmennn ikke bør klage....

Men hvis man først skal være fattig, så er Norge det beste landet å være fattig i. Det går det ikke an å komme unna. Vi har et sikkerhetsnett. Det finnes helt sikkert huller som noen kan falle igjennom, men nettet er der, og fanger opp langt de fleste.

Det hadde kanskje vært interessant med en diskusjon om hvem som kan regnes som fattige? Når er man i Norge fattig, og når har man "bare dårlig råd"?