Det siste tabu?

Opprinnelig lagt inn av Bauche, her.

Jeg synes også at barna mine er fantastiske og det beste av alt - men jeg føler ikke at jeg ble et nytt menneske på grunn av dem - ei heller opplevde jeg noen følelsesmessig oppvåkning eller noe sånn. De er en god bonus her i livet og definitivt en stor del av mitt liv - men ikke meninga med det slik jeg ser det.

Godt poeng!
Jeg har innmari vanskelig å forstå de som mener at meningen med livet er å være i en evig symbiose med sine barn. De som flyr fra skanse til skanse for å følge opp sine barn i absolutt ett og alt, sånt forundrer meg. For det kan da ikke være heldig for hverken barn eller voksne.