NAV - Trygd - det hardner til for oss kronikere

Opprinnelig lagt inn av Katta, her.

Av og til virker det som om man enten mener at det er over halvparten snyltere og de som lever på offentlige stønader får for mye og ikke er taknemlig nok, ikke er interessert i å jobbe og ellers kunne gjort en innsats om man bare ville. Eller så mener man at vi ikke har stort offentlig forbruk til trygdeordninger, og at det tvert imot bør økes fordi man forstår hvordan de syke har det og at de burde ha krav på samme levestandard som andre, og at opplevd behov og hensynet til enkeltsjebner bør være styrende for det offentlige forbruket mer enn samfunnsøkonomi.

Dette er vel grunnen til at mange av oss synes dette er veldig vanskelig når man prøver å diskutere prinsipielt. For med mindre man tar det standpunktet at de trygdede burde fått mer og at det offentlige forbruket av trygdemidler er langt utenfor faresonen, er det endel som føler seg mistenkeliggjort og lite akseptert.

For min del er dette mer et samfunnsøkonomisk spørsmål enn et moralsk spørsmål. For vi vet jo alle at det er noen som tøyer grensene for trygdeordningene. Vi vet også alle at endel av de som lever på trygd sliter med å få endene til å møtes på toppen av de påkjenningene de ellers måtte ha. Og vi vet at NAV-systemet kan være en jungel av frustrasjoner. Og at sannsynligheten for at man ved å redusere stønadene også vil redusere bruken av dem. Om dette er riktig å gjøre av den grunn er noe annet.

Det går for mye penger til trygdeytelser i dette landet. Det er det ikke mye tvil om. Hvordan vi ligger an i forhold til sykmeldinger etc i forhold til andre land er det jo tvil om, men det endrer ikke det faktum at den totale mengden trygdeytelser er i ferd med å bli et kjempeproblem. Derfor måtte man gripe inn i forhold til alderspensjoner. Og man må prøve å gripe inn i forhold til arbeidsledighet-, uføre-, og sykepenger. Problemet er hvordan. For enten man mener det er et problem med hvor grensene går for å få de ulike stønadene eller man mener at det er for få som får dem, endrer det ikke det faktum at den totale utgiftsmengden blir for stor. Det er vel ingen som er uenige i at man skal hjelpe og stimulere til å komme seg ut i en jobb som gir inntekt, men det kan være det må til med ytterligere innstramminger enten vi liker det eller ikke. Og da må man velge om man skal prioritere mellom grupper eller bruke ostehøvelprinsippet.

Nettopp.
Veldig enig.

Greia er at vi har et trygdebudsjett som representerer et så stort problem at hele velferdsstaten vil slite tungt på sikt. Hvorfor det er slik er sammensatt. Systemet er så avansert at det ser ut til at løsningen med å gjøre det så vanskelig å bruke at folk gir opp er den foretrukne.

Og det er ikke lett heller å kutte det ned. Men det må vi. Så hvordan?

Jeg mener ikke at halvparten av de som går på trygd har jukset seg til trygden.

Men jeg mener at det er et problem at for mange er villig til å overlate til staten å bli tatt vare på - for vi har ikke råd til kostnaden det medfører. Rett og slett.
Dermed blir man sittende og diskutere hva som kunne vært gjort - fordi en eller annen er rask med å si "men hva skulle vært gjrt da?" - sannsynligvis for å understreke at intet er å gjøre. Så forklarer man med noen eksempler hva som faktisk kan gjøres - og vips så har man alle trygdede på nakken fordi man sier at alle skal være ringevikarer og da forstår man ikke at det ikke går når man er syk med stemmesvikt og dessuten er blind og døv.