Jul med din glede - en julehistorie.

Første gang jeg er med i FP-adventskalender, og jeg vet ikke helt hva skal jeg dele med dere, men det første som slo meg var å fortelle en liten historie fra min barndoms jul, i en familie som man på alle måter kan kalle ukonvensjonell. Huset var slik jeg så det fylt til randen av storfamilien, besteforeldre, mamma, tante, onkler og barn, alle samlet under et og samme tak.
Et virrvarr av mennesker.

Nå skal jeg passe meg for å ikke gå i sosialpornografi-fella, men nå må jeg en gang fortelle det som det var.
Jeg har mange historier fra barndommen som garantert kunne blitt en føljetong av historier, men det vil være mest i adventskalenderånden å fortelle om jula,
hjemme hos familien Virrvarr. For historiens del: Jeg og mitt søskenbarn er mer som søsken, enn søskenbarn, så når jeg skriver vi, så er det jeg og henne sikter til.

Julaftenmorgen 1993
Jeg er 9 år og mitt søskenbarn er 7 år.
Vårt hjem er ikke bare et hjem, men også et hus fylt av uendelig mange rom og 3 etasjer, da huset også er et herberge. På vinterstid innebærer det at mange rom står tomme, og alle rommene kunne brukes til andre ting.
Det var ett rom til gaveinnpakking, ett rom til matbod og flere rom ble okkupert av et utvalg av våre familiemedlemmer.
Fellesnevneren her var at det skjedde noe på hvert et rom. Vi må for all del IKKE gå inn på rom nr.12, for der inne var det masse hemmeligheter.

Julaften morgen, Vi våkner til lyd og leven fra kjøkkenet, og ser nedfor senga vår at «ho mor» har ordnet julestrømper til oss, ingen kjedelige vanlige julestrømper, men vår bestefars store hjemstrikka lester. Vi snakker sokker like store som putevar, minst, i alle fall slik jeg husker det.
Fylt med all slags godsaker, men likevel ikke halvfull

Vi tar med oss dyner og strømper til stua oppe på loftet. På tv’n ruller Disney’s julefilmer. Og fremfor vinduet står juletreet vi pynta i går med juletrepynten som garantert hadde sett bedre dager. Treet var tynt og nokså skeivt, var det siste juletreet som sto igjen på juletreutsalget den lillejulaften-formiddagen. Morfar fikk det gratis og var strålende fornøyd.

Etterhvert som vi sitter å gomler godis, blir vi nysgjerrig på hva som skjer nede i andre etasje, med «ho mor» på kjøkkenet og våre kjære mødre som etter all sannsynlighet ikke er helt i rute til jul. Min mamma og hennes søster var to damer som begge hadde sitt å slite med, på hver sin måte, men på likt vis likevel.

Vi går ned i gangen med den uendelige rekken av rom, vi lurer fælt på hva som skjer på rom nr.12, selv om vi egentlig skjønner helt fint hva som skjer der.
Vi hører mamma og tante skravle der inne, og vi kjenner røyklukta fra sigarettene deres ut i den endeløse gangen. Der inne sitter de og pakker inn gaver, men uten gavepapir, uten bånd og bare en liten rull med teip, men gavene var alltid pakket inn okke som. I aluminiumsfolie, avispapir eller leftover julegavepapir.

Vi står der og lytter, mens vi snakker litt om hva vi tror vi får i julegave, og begge merker vi hvor fint det er at mødrene våre er her i dag. En annen jul ventet jeg hele julaften på om mamma skulle dukke opp, mens mitt søskenbarn en annen gang var usikker på om moren klarte å stå opp , hun var dårlig, som ‘ho mor’ sa, hva nå enn det skulle bety.

Inne på kjøkkenet står «ho mor» foran kjøkkenbenken, hun har heldigvis to kjøkken å kokkelere på, fordi vi er mange menneske og ingen vil ha den samme julemiddagen. Men hun så ikke mørkt på det, lagde både ribbe, pinnekjøtt, medisterkaker og alt av tilbehør.
Ikke så rart hun ikke klarte å røre noe særlig av maten da middagen(e) sto på bordet senere.

Hva han «Bæffa» og onklene mine gjorde den julaftenen, husker jeg ikke, men mest sannsynlig brukte de tiden på å løse verdensproblemer mens de tømte en tobakkspung og drakk litervis med kaffe.

Litt utpå dagen der ser vi mor, mamma og tante som flyr rundt og stresser med julegaver, middagen og pådekking av langbordet på storkjøkkenet.

Dagen kryper av gårde så sakte, «mor, katti e det middag?», vi har jo ventet heeeeele dagen.

Jeg er ganske sikker på at mamma og tante flakset mer rundt enn de faktisk bidro , de hadde jo tross alt nok å henge fingrene i med all gaveinnpakking og funderinger på hva de skulle ha på seg, om noe i det hele tatt var klart var alltid ganske usikkert.
Så når det kommer til hvem som egentlig sørget for at julaften ble julaften, er det bare én som fortjener mest av æren:
«Ho mor»❤️

Langt om lenge, så ble endelig all mat ferdig kokt,stekt og dandert.
Nede på storkjøkkenet var bordet dekket med alt av koppestell, ingenting matchet, og dukene på bordet var satt sammen av en haug med forskjellige typer, men til sammen dekte de hele langbordet.

Rundt bordet fant vi en gjeng av ulike typer mennesker, en broket forsamling i grunn, men alle fulle av kjærlighet for hverandre og glede over at man kunne være samlet.

Jeg og søskenbarnet mitt følte oss alltid viktig, selv om vi skjønte at familien vår ikke var helt som andre familier.

I voksen alder har storfamilie-julen glidd mer og mer bort. På veien hit har vi mistet flere, både mamma og tante er døde, ett søskenbarn har flyttet langt vekk og lever sitt eget liv med sin lille familie, mens to av onklene mine og det andre søskenbarnet er fanget i narkotikaens verden. «Ho mor» er blitt dement nå, men bor fortsatt hjemme sammen med «Han Bæffa».

Det jeg sitter igjen med, er en blanding av savn og vemod, savnet etter familien Virrvarr og det vi en gang var. Samtidig kjenner jeg på takknemlighet for min egen lille familie og for alle de nye tradisjonene vi skaper. Likevel var det noe helt spesielt med julen da jeg var barn. Noe som ikke helt lar seg gjenskape, men som får de varme minnene til å gløde ekstra sterkt.

Takk for oppmerksomheten❤️


Mamma sitter med sigaretten i hånda, og onkel har pynta seg i sin fineste joggedress

Jeg står i bakgrunnen med en is, mens tante og sønnen hennes står og skravler litt lenger bak.

Bildet er fra en jul en gang før 1993, årstallet er jeg litt usikker på.