Da jeg skulle lage denne luken, må jeg innrømme at hodet var ganske tomt for ideer. Derfor tok jeg en liten sving innom AI. Jeg vet at AI-genererte innlegg ikke er lov, men å idemyldre litt med en robot? Det må da være innafor.

Vel, ideene den kom med var ikke akkurat gull, de minnet mer om gråstein. For det er grenser for hvor interessant det er å få vite at man spiser KFC til julemidddag i Japan, at man i Venezuela ruller julen inn ved å gå på rulleskøyter til julegudstjenesten eller at man på Island har Jólakötturinn, en gigantisk og ganske ufin julekatt som i følge myten spiser mennesker som ikke har fått nye klær til jul. Hvis det i det hele tatt stemmer, det er grenser for hvor mye man skal stole på han der chatgpt. Men det fikk meg til å mimre om min barndoms juletradisjoner. Kanskje kunne jeg finne frem bildet av unge Adrienne som stolt gikk rundt juletreet i den nydelige, røde strikkekjolen sin og lage et innlegg om å gå rundt juletreet og synge julesanger i mormors stue? Opp på loftet bar det for å finne fotoalbumet. Bomtur. Albumet var ikke der. (Polyanna: Ikke si det til mamma!)

Men det jeg fant, var en boks full av gamle skoledagbøker fra den gang jeg var ung og dum.

Vi begynner med året 1988–1989. Det var høsten vi fikk vite at Norge skulle være vert for OL på Lillehammer. «Last Christmas» og «Do They Know It’s Christmas» var fortsatt populære på kassett, og gavene som stod høyest på ønskelisten hos mange barn var Walkman.

Skoledagboken min det året var Pusur, som fortsatt en av mine favoritt-tegneserier. Jeg vil tørre å påstå at disse to stripene beskriver meg ganske godt. Bare spør Palmen.




Året etter gikk jeg siste året på ungdomsskolen og hadde oppgradert fra Pusur til boka med det svært beskrivende navnet «ÅTTININITTI». Dette var året Berlinmuren falt, og ungdommen hadde oppgradert fra å ønske seg Walkman til å ønske seg videospiller.

Utenpå skoledagboken hadde filosofen i meg begynt å våkne. Der finner vi disse eminente sitatene, skrevet med grønn penn på blanco:
«Slapp av, det er stress nok til alle» og «En liten mann er også en mann».

Jeg har ingen unnskyldning å komme med til 2025-versjonen av meg selv.

Inni boken, derimot, får man svært gode råd til hva man kan kjøpe i julegaver til sine nære og kjære:

• Til naboen: Rapp postkassen deres, pakk den inn og gi den i presang. De blir sikkert glade for å få den tilbake.
• Til far og mor: Gåstol, rullestol, høreapparat, forstørrelsesglass, ullteppe, smekke, stokk eller krykke.
• Til søsken: Ingen verdens ting – du får sikkert bare noe billig søppel av dem.
• Til kjæresten: Noe du vet han eller hun ikke har bruk for, men som du godt kunne tenke deg selv.
• Til besteforeldre: Dynamitt, motorsykkel, hoppski, fallskjerm eller Rambo-kniv. Det er viktig å få litt fres i besteforeldre.

De avslutter så fint med å si at med disse tipsene er julen nødt til å bli en kjempesuksess. Så herved er rådene gitt videre til dere alle.

De neste årene daler kvaliteten på bøkene mine, og vi hopper galant over de årene jeg valgte kristne skoledagbøker, der innholdet rundt jul er bibelvers. Fint og velment, men ikke samme humoristiske schwungen over det.

Det året jeg var russ hadde jeg bestemt meg for at kristen skoledagbok ikke var helt min greie lenger. Da valgte jeg den resirkulerte varianten «Lefsa». Utenpå står disse vakre sitatene:
«De tårene man svelger er bitrere enn dem man feller» og «Den dumme rydder og rydder, geniet behersker kaos».

Jeg trenger kanskje ikke si at min mor lo seg fillete av at jeg valgte det siste som motto på russekortet?

Men inne i boka finner man dette gullkornet for desember 1992:
«Hvorfor menn er så slappe i jula? Jo, det er fordi staken er på bordet, bjellene på treet, og pungen er tom!»

Så til dem som klager på dagens ungdom: Ta en tur innom 30 år gamle skoledagbøker.

God jul, folkens, og kom gjerne med deres beste minner fra ungdommens jul!

Vedlagte bilder

	Skjermbilde 2025-12-03 kl. 18.36.27.jpg (48,4 KB, 145 visninger)
	Skjermbilde 2025-12-03 kl. 18.36.03.jpg (56,0 KB, 137 visninger)