Artikkel om gjenglemte barn i bil

Polyanna skrev:

Dette tror jeg er veldig, veldig sant, og grunnen til at ryggmargsrefleksen til folk når det skjer ulykker eller tragedier ofte er "men å la barnet (insert aktivitet), da! Det ville jeg ALDRI gjort, så dette kunne aldri skjedd oss!". Det har vi jo sett i ørten "se så fælt med den ulykken (insert tragisk nyhetssak)"-innlegg på forum oppigjennom.

Det er veldig behagelig å distansere seg fra andre som har opplevd noe hårreisende. Mye mer behagelig enn å visualisere seg selv i samme situasjon. Hvilket selvsagt må være en enorm ekstrabelastning for de stakkarene det gjelder. Ikke bare skal de leve med det; de må oppleve at andre stempler dem som monstre, udugelige eller idioter attpåtil.

Men det er jo forskjeller, Polyanna! På folk, erfaring, bakgrunn, kultur og omgivelser. Jeg lar feks tiåringen kjøre traktor. Under oppsyn og i gangfart. Galskap for noen, en del av det å være halvstort barn på gård for meg. Lek ved vann er skumlere for meg som ikke er oppvokst ved sjøen, mens gå alene i mørk skog er temmelig ufarlig i mitt rurale hode, mye farligere med å henge i et bysentrum...

Det er lett å bli "det gikk bra med oss"-uvøren, men det er lett å bli vattinnpakker også. Skal unger bli selvstendige og flinke voksne MÅ de ha frihet og i frihet ligger alltid et element av risiko. Det er livet. Livet er skummelt.

Ja? Jeg forstår ikke helt hva du argumenter for eller mot der, HV. 😛

Ametyst skrev:

Og se lyst på det: Barn liker å være med inn og handle! Kanskje de tilogmed får noe nytt!

Min 20 mnd. gamle sønn liker ikke å være med inn og handle. Han får aldri "noe nytt", så det er sikkert derfor. Faren hans lar ham sitte i bilen når han er inne på apoteket for å hente Nutramigen, da har han ringt på forhånd og sagt at de skal gjøre klart, så han er der inne kanskje 1 minutt. Det synes jeg er helt greit.