Artikkel om gjenglemte barn i bil

Jeg har fått så mye pes og irritasjonsmomenter på grunn av det jeg mener, at jeg herved sier stopp.

Jeg kommer ikke til å svare på noe mer angående dette med å ikke ha barn under oppsyn.

Min mening er likevel at barn har det best med oppsyn inntil en viss alder.

Og nabolag er mer trygge, enn rundt kiwi, storsentre og byen.

Jeg mener at barn har godt av å ha tilsyn kontinuerlig. Jeg var selv 19 år en gang, hvor jeg følte det var skummelt å være hjemme alene. Det er slike små ting jeg vil si. Mange syns det er greit å gi slipp på de små fra altfor tidlig alder. Mitt råd er å høre hva barnet trenger. Noen er helt frogjorte fra 13 , mens andre er 25. Jeg var nok 25 selv, og dette gjenspeiler seg i hva jeg forventer.

Men jeg nekter å svare på mer, siden alt er så negativt. Jeg snakker kun med positive mennesker.

Denne diskusjonen tok en merkelig vending. Det blir en merkelig og usmakelig sammenblanding å diskutere hvordan man skal lære ungdommer økonomi og den største ulykken man som foreldre kan oppleve: å være "skyld" i at ens eget barn dør. Og så på toppen blande inn den savnede jenta som argumentasjon for at ungdommer ikke skal sitte alene i bil. Det blir både teit og usmakelig.

Det er kanskje like greit at du ikke gidder å svare mer.


Selv om jeg ikke har glemt barn i bil, vil jeg ikke dømme og se ned på noen som har gjort det. Jeg kan ikke avvise at det er noe som kunne ha skjedd. Siden det ikke har det, kan jeg konkludere med lav sannsynlighet. men hva som kunne ha skjedd ved andre forutsetninger tørr jeg ikke ha bombastiske meninger om.

Men, noe helt annet i artikkelen. Er det bare meg, eller er det flere som reagerer på de siste avsnittene hvor hun ene mener at et av partene fortjener å få et nytt. Jeg greier ikke sette ord på hvorfor jeg reagerer.

Det var da ting ble litt for usmakelige at jeg også trakk meg. Hvorvidt du vil få med flere mot meg på en annen greie, får bli opp til deg. Men det skal også sies at jeg har lang erfaring i å bli mobbet. Og har alle pigger ute når det gjelder det. Og dette er ikke siste gangen dere hører fra meg.

Jeg er flink til å fange opp mobbesignaler.

Libra skrev:

Denne diskusjonen tok en merkelig vending. Det blir en merkelig og usmakelig sammenblanding å diskutere hvordan man skal lære ungdommer økonomi og den største ulykken man som foreldre kan oppleve: å være "skyld" i at ens eget barn dør. Og så på toppen blande inn den savnede jenta som argumentasjon for at ungdommer ikke skal sitte alene i bil. Det blir både teit og usmakelig.

Det er kanskje like greit at du ikke gidder å svare mer.


Selv om jeg ikke har glemt barn i bil, vil jeg ikke dømme og se ned på noen som har gjort det. Jeg kan ikke avvise at det er noe som kunne ha skjedd. Siden det ikke har det, kan jeg konkludere med lav sannsynlighet. men hva som kunne ha skjedd ved andre forutsetninger tørr jeg ikke ha bombastiske meninger om.

Men, noe helt annet i artikkelen. Er det bare meg, eller er det flere som reagerer på de siste avsnittene hvor hun ene mener at et av partene fortjener å få et nytt. Jeg greier ikke sette ord på hvorfor jeg reagerer.

Det du sier tilsier at du setter meg i bås. Og sier at jeg er helt blottet for alt av intelligens. Takker for den. Jeg vet iallefall hvor jeg har venner. Og det er tydeligvis ikke her. Du sier mye rart om unger, men har du til enhver tid overblikk over dine barn? Tviler vel egentlig på det. Og det er her jeg begynner å bli vanskelig. Folk begynner å snakke dritt om meg. Da tar jeg igjen.

Ametyst skrev:

Det du sier tilsier at du setter meg i bås. Og sier at jeg er helt blottet for alt av intelligens. Takker for den. Jeg vet iallefall hvor jeg har venner. Og det er tydeligvis ikke her. Du sier mye rart om unger, men har du til enhver tid overblikk over dine barn? Tviler vel egentlig på det. Og det er her jeg begynner å bli vanskelig. Folk begynner å snakke dritt om meg. Da tar jeg igjen.

Jeg setter deg i bås ja. Båsen for de som er bombastisk. Jeg har ikke sagt eller ment noe om intelligensnivået ditt. Jeg sier da noe som helst om unger. Jeg sier noe om meg selv. Jeg har ikke påstått at jeg har kontroll på barnet mitt til enhver tid, ei heller har jeg påstått at jeg har ønske eller behov får å ha det. Hva har det med saken å gjøre?

Jeg gidder ikke engang hisse meg opp over forumtroll.

Hadde du holdt deg til saken Ametyst, så hadde du ikke fått så mye pepper. Hvis du ikke kan tåle at andre er uenige med deg uten å dra inn at du blir mobbet (!) så er du kansje på feil sted?

Så tilbake til saken: jeg tror heller ikke jeg kunne glemt ungene i bilen, men skråsikker er jeg DEFINITIVT ikke.
Vi har opplevd å glemme hunden vår i bilen i flere timer. Heldigvis tidlig på våren/sen vinter så det var kaldt ute...men følelsen da vi kom på han glemmer jeg ALDRI. Det var grusomt! (Det ble en del hundesnop på han den kvelden ja...)

Ametyst skrev:

Jeg ser at jeg skaper sjokktilstander ut fra mine innlegg. Vil minne om at jeg har barn på 5 og 6 år, og at min innstilling til om noen kan sitte alene i bilen vil endre seg! Det er helt utrolig hvor fort det går an å hisse på seg folk.

Alder og modenhet må bestemme når barna er klar for å være alene i en bil.

Det er vel derfor jeg oppgav 16 års grense for mine tilfeller. Og jeg kommer til å praktisere dette for mine barn. Og se lyst på det: Barn liker å være med inn og handle! Kanskje de tilogmed får noe nytt! Jeg forstår ikke hvorfor alle foreldre har et behov for å sette barna til side. La de være med på alt av innkjøp. Da kanskje de lærer noe om økonomi også- Spesielt hvis foreldre engasjerer dem i ettertid.

Eller hva med å se realistisk på det? Barn endrer seg og til og med 8-9-åringere tenker helt annerledes enn 5-6-åringer... Lykke til med å drasse med deg 12-åringen (for å ikke snakke om 15-åringen!) med deg over alt hvor du går.

Libra skrev:

Men, noe helt annet i artikkelen. Er det bare meg, eller er det flere som reagerer på de siste avsnittene hvor hun ene mener at et av partene fortjener å få et nytt. Jeg greier ikke sette ord på hvorfor jeg reagerer.

Ja, jeg reagerer også. Jeg tror det har med det som er skrevet rett over i artikkelen:

Humans, Hickling said, have a fundamental need to create and maintain a narrative for their lives in which the universe is not implacable and heartless, that terrible things do not happen at random, and that catastrophe can be avoided if you are vigilant and responsible.

In hyperthermia cases, he believes, the parents are demonized for much the same reasons. "We are vulnerable, but we don't want to be reminded of that. We want to believe that the world is understandable and controllable and unthreatening, that if we follow the rules, we'll be okay. So, when this kind of thing happens to other people, we need to put them in a different category from us. We don't want to resemble them, and the fact that we might is too terrifying to deal with. So, they have to be monsters."

After Lyn Balfour's acquittal, this comment appeared on the Charlottesville News Web site:

"If she had too many things on her mind then she should have kept her legs closed and not had any kids. They should lock her in a car during a hot day and see what happens."

Selv om en del av meg vet dette, fremstår Lyn som en såpass ulikelig person i det daglige (burde hun ikke gå rundt å angre hele tiden? Er det ikke unaturlig at hun ikke gråter hele tiden, burde hun ikke nekte å ta hånd om det yngre barnet sitt alene når hun gjorde det hun gjorde mot det forrige) Burde ikke alle av dem tenke det? At de ikke er skikket til å ha barn?

Men på den andre siden: Jeg har aldri lest eller hørt om foreldre som har gjort dette to ganger.
Bare tenk på alle "småfeilene" man gjør i hverdagen som gjør en ekstra oppmerksom. Fylle feil drivstoff, fks. Om jeg var oppmerksom før, så er jeg nærmest manisk nå. Jeg har aldri glemt ungene i bilen, og dette var i sammenligning en bitteliten tabbe, men det var akkurat de samme mekanismene som gjorde utslaget. Jeg var stresset, jeg hadde mye å tenke på, en bil sto ved den vanlige pumpa mi, jeg var trøtt og så videre...

Alle reagerte på samme måte: Hvordan i alle dager kunne du greie å gjøre dette?? Og å kjøre rundt med bensin på tanken??? I hodet mitt hadde jeg jo fylt diesel. Det var ikke noe jeg tenkte på før bilen stoppet.

Jeg har tenkt meg om, og kommet til at "sette veska mi bak bilstolen til Mikro" ikke er noen som helst forsikring mot å ikke glemme henne der.

Ikke fordi jeg kommer til å glemme veska mi, men fordi i de tilfellene man faktisk glemmer et barn, så er jo ikke det en "helt vanlig dag hvor alt gikk som det pleier". Når alt går som det pleier setter jeg Mikro i bilstolen, tar vesken av skulderen og legger den bak setet mitt/henns (hun sutter bakovervendt bak førersetet, så bak mitt er bak hennes) og fester henne. Går rundt bilen og fester broren. Kjører til barnehagen mens han snakker, og hun muligens bidrar med et og annet "ja!". Ankommer bhg, leverer to unger, kjører videre, og tar med meg veska inn på jobb. Autopilot.

I tilfelle hvor det kunne vært aktuelt å glemme ungene, må det være noe som IKKE går som normalt. Og det kan vel like gjerne være at Knerten er hjemme fordi han er syk (og jeg ikke husker at jeg har med mikro, som tross alt nettopp har begynt så jeg er vant til at hun er alltid hjemme med mannen om jeg går på jobb), men kanskje like gjerne da at jeg enten ikke har med meg veske (kanskje skal jeg hente ungen(e) tidlig fordi en skal til legen, og derved ikke trenger matpakke på jobb, og da har jeg jo bare lommeboka i lomma, eller fordi mannen leverer og jeg tar buss, eller at... nei, jeg vet ikke.

Jeg klarer ikke se for meg at jeg skal glemme dem, men jeg kan ikke garantere at hvor jeg legger veska hjelper, dersom det blir til den ene dagen hvor et eller annet er radikalt annerledes, og jeg glipper ut av normalen. For da har jeg sikkert ikke veske, eller så trenger jeg den ikke?

De fleste glemmer ikke ungene sine. De aller, aller fleste av dem som glemmer dem, blir påminnet i form av "mamma, se, der er barnehagen min". Jeg har mange en gang blitt enig med mannen om å kjøre ham til togstasjonen FØR barnehagen, og endt opp med en mann som sier "husk å svinge her nå da", ettersom han mang en gang har sagt "du skulle jo svinge ned her..." De aller, aller, aller, aller fleste oppdager en avglemt unge i baksetet, enten via speil, lyd eller på andre måter. Det er nesten helt gantantert sikket at jeg ikke kommer til å glemme dem. Men det trodde nok de som har gjort det også.

Ametyst skrev:

Det du sier tilsier at du setter meg i bås. Og sier at jeg er helt blottet for alt av intelligens. Takker for den. Jeg vet iallefall hvor jeg har venner. Og det er tydeligvis ikke her. Du sier mye rart om unger, men har du til enhver tid overblikk over dine barn? Tviler vel egentlig på det. Og det er her jeg begynner å bli vanskelig. Folk begynner å snakke dritt om meg. Da tar jeg igjen.

Jeg ser at du er ganske ny, Ametyst, og du gjør typisk nybegynnerfeil, at man på en måte skriver ned det man hadde sagt rundt et middagsbord.
Siden man ikke får med kroppsspråk og tonefall blir det man skriver mye mer bastant usaklig.

Utenfra så er det faktisk du som fremstår som aggressiv og usaklig og du har fått saklige tilbakesvar. At du føler deg mobbet betyr ikke at du har blitt det.

Troller hun ikke bare litt, da? Ingen er sånn.

Mor skal ikke få fordeler med å gå på kunstutstilliing?
Jeg tolker henne som at om du har vært så dum å få barn, får du jaggu ofre deg 24-7 og ikke dra på kunstutstillinger i hytt og pine.

*innser at tråpden har vandet langt avsted og handler om helt andre ting nå*

Ametyst skrev:

For å være helt ærlig så forstår jeg ikke hvordan man kan glemme sitt eget barn, uansett årsak. Hvis jeg har barna med meg i bilen, så er jeg 100 % fokusert på dem til enhver tid. Jeg ville heller aldri finne på å forlate dem uansett årsak. Og uansett alder. Selv om mitt barn er 7 år, så må han eller henne være med meg der hvor jeg går! Jeg er muligens litt streng på dette området, men jeg føler det er en god strategi. Jeg ser ned på folk som lar ungene sine sitte i bilen og vente, og verre er det dersom bilen står på tomgang. Mulig det er å forsvare når ungene er 8 år, men jeg ville heller ikke da latt dem sitte igjen alene. Vi har et ansvar som foreldre, og det er å sikre våre barn. Skal vi inn i butikker på ærend, så tar vi med oss barna, dersom de er med oss. Og jeg vil si en slik regel burde gjelde helt til barna er 16 år gamle.

Og jeg kunne ALDRI ha glemt et sovende barn, eller glemt å hente på SFO og barnehage. Det er jo helt horribelt.

Når jeg kjører bil prøver jeg å holde fokus på veien og trafikken. Not so much på ungene. Til opplysning.

Edit: Litt sent ute ja, så ikke neste side med svar gitt.

Dette har utviklet seg ja ...

Jeg synes jammen du setter folk greit i bås selv jeg, Ametyst. Utover det kjenner jeg at det er lite hensiktsmessig å diskutere videre på dette nivået.

Min datter på 8 har flere ganger sittet igjen i bilen hvis vi har vært på butikken. Typisk på tur til hytta, og hun har valgt å sitte i bilen for å se på film. Her choice. (altså, hun kommer seg ut selv, og det er ikke snakk om stekende sol, vanlig overskyet vær har det vært, evt regn. )

Jeg tør ikke være bombastisk. Det er ingen som glemmer ungene i bilen med vilje. (tror jeg) Men å påstå at ikke 15 åringer kan sitte i bilen - ja det er så dumt at jeg ikke gidder å ta det seriøst. Jeg lurer på hvordan Ametyst sine unger skal bli i stand til å kjøre bil, flytte hjemmefra osv.

Unger blir større - heldigvis - de er ikke babyer hele livet, selv om enkelte behandler dem som det.

Det er synd at denne tråden sporet så kraftig av. Jeg ville gjerne sett mer på de strukturelle forskjellene som gjør at bittesmå babyer leveres til dagmamma eller barnehage av superstressede foreldre - og en sjelden gang glemmes igjen i bilen.

Jeg har selv opplevd å glemme mye rart, og det er sant, men dobbeltsjekker ikke det man tror man har gjort, eller det man selv er overbevist om at er i orden. Likevel kan jeg ikke tro at det likegjerne kunne vært meg som glemte barnet mitt i bilen, samtidig som jeg ikke tør si ALDRI.

Synes artikkelen viser fint at dette har skjedd helt normale, oppegående og kjærlige foreldre. Kanskje ikke hvem som helst, men folk fra alle samfunnslag - fattige - rike, sosekopper og kontrollfriker.

Ametyst skrev:

Jeg ser ned på folk som lar ungene sine sitte i bilen og vente, og verre er det dersom bilen står på tomgang.

Ametyst skrev:

Vet dere hva - jeg driter i om dere lager smiley faces som slå med hendene og later som om dette er et utsagn som er totalt fiasko. Det er like helt og fullt min mening. Og dere som er motstandere: Dere får tørke av dere fliret, eller legge ned stridsøksa. For jeg kommer hverken til å la meg affisere av hverken latter eller folk som sier at dette ikke er noe. Jeg er lei av at folk nedverdiger andre! Og jeg står på mitt! UANSETT!

Yeah right! 🙄

Ametyst skrev:

Jeg snakker kun med positive mennesker.

Dette var en tankevekkende og sår artikkel. Og man kan ta ganske mye lærdom av det som står der.

Folk gjør feil, hele tiden. Innimellom får de feilene dessverre katastrofale konsekvenser. Jeg skal ikke si at jeg aldri kunne gjort noe tilsvarende. Jeg tror ikke jeg kunne gjort det, fordi jeg ikke kjører til jobb, så i den grad jeg bruker bil så er det for å levere i barnehagen eller på skolen. Men jeg vet ikke om jeg kunne ha gjort det hvis jeg hadde vært sliten nok og brukt bilen til jobben.

Jeg tror egentlig at de kjærlige foreldrene som opplever at de er medvirkende årsak til eget barns død aldri vil være i stand til å tilgi seg selv. Og det må være straff nok.

For øvrig kan jeg godt finne på å la min snart 7-åring sitte i bilen og vente på meg mens jeg kjapt skal ordne noe. Men det er fordi han har mulighet til å komme seg ut av bilen selv om jeg låser den (det går ikke i alle biler). Og det er fordi han selv ber om å få vente i bilen.

"We are vulnerable, but we don't want to be reminded of that. We want to believe that the world is understandable and controllable and unthreatening, that if we follow the rules, we'll be okay. So, when this kind of thing happens to other people, we need to put them in a different category from us. We don't want to resemble them, and the fact that we might is too terrifying to deal with. So, they have to be monsters."

Dette tror jeg er veldig, veldig sant, og grunnen til at ryggmargsrefleksen til folk når det skjer ulykker eller tragedier ofte er "men å la barnet (insert aktivitet), da! Det ville jeg ALDRI gjort, så dette kunne aldri skjedd oss!". Det har vi jo sett i ørten "se så fælt med den ulykken (insert tragisk nyhetssak)"-innlegg på forum oppigjennom.