Lager du noe annet til barnet hvis middagen ikke faller i smak?

Skremmern skrev:

Du er en ordentlig helgen, er du.

Langt der ifra.

Polyanna skrev:

Høyner med et eget barneskap på kjøkkenet, fylt med kjeks og kjeft-jus... 😛

Hjelpes! Litt sånn som amerikanerne og "snack"-skapet. Hver eneste dag, etter skolen og før middag er det å gå i skapet å finne seg potetgull, sjokolade eller annet i samme kategori.

...

Det er ikke enkelt å ha saklige eller i det hele tatt gode diskusjoner når du går på person på dette måten, Skremmern. Jeg ser overhodet ikke noe i Isbjørnens sitater som skulle tilsi en slik reaksjon fra din side. Jeg har et barn som er temmelig vanskelig i matveien (det nye er at mat er aua ), men jeg føler ikke noe behov for å hugge hodet av folk som ikke tenker over at ikke alle barn er like. Hvis du har det behovet; Kunne du ikke tatt det der på pm eller prikk?

...

*fjernet sitat*

Nå har jeg (utrolig nok) lest hele tråden, og jeg må helt ærlig si at jeg aldri har opplevd deg Skremmern med så lange tær før. Jeg kan heller ikke finne noe i Isbjørnens innlegg som skulle tilsi at hun får en så personlig og kraftig reaksjon fra deg, det er tydelig at dette må ha gått deg veldig nær. Men med tanke på hva du pleier å lire av deg i andre tråder mot andre tråder må du tåle såpass. Og din siste setning, at du ikke ønsker at hun henvender seg til deg flere ganger, håper jeg ikke hun holder seg til. Hvor hadde vi endt opp i FP dersom det bare var å be folk slutte å kommentere våre innlegg? 😕

Når det gjelder temaet ellers så har jeg heller ikke særlig kresne barn. De spiser det meste de får, og får ikke annen mat om de ikke liker det de får. Mulig de hadde fått det av og til om de var veldig kresne, det er vanskelig å spekulere i det. Jeg kjenner også foreldre som har latt barn regelrett styre måltidene, og det har endt opp med at det så å si er barna som bestemmer menyen dag etter dag. Det er ikke noe ålreit situasjon å komme i. Jeg ville aldri tvunget mine barn å spise noe som helst- bare så det er sagt- jeg bestemmer heller ikke hvor mye de spiser. Men de får ikke noe spesialmeny. Hvis de har smakt på noe før som de misliker kan de droppe akkurat det neste gang. Hvis de aldri har smakt på det før, eller likte det før og plutselig har sluttet å spise det, da får de ikke noe erstatning og må spise det andre vi har til middag.

Jeg tror også at mange går i fella med å introdusere "barnesafe" mat de første 1,5-2 av barnas leveår, og etterpå er de overrasket at barna ikke vil ha noe annet senere heller. Min teori er at grønnsaker og smaker må introduseres så tidlig som overhodet mulig, uten noe særlig tilvenning. Heller det enn at barna kun får kokte poteter, gulrøtter og brokkoli de første to årene og plutselig forstår ikke foreldrene noenting at treåringen ikke liker stangselleri.

Helt enig i alt, Olympia.

Tror Skremmer'n har stått opp på gal fot de siste dagene.

Du sier du ikke tar det personlig, men alt du skriver syns jeg vitner om at det er nettopp det du gjør. 😛

...

Skremmern skrev:

Ja, kanskje jeg gjør det?

Men kjære deg, hvorfor skriver du at du ikke gjør det da?

Du trenger ikke fremstå som stor og tøff og sterk dersom du ikke er det, vet du. 🙄 Det er rom for omtanke her inne også.

Jeg skjønner godt at Skremmern ble sint her. Jeg har bladd frem og tilbake flere ganger, og jeg aner ikke hvor Isbjørnen finner informasjonen hun påstår hun har om Skremmern, og for å være ærlig så hadde jeg reagert også dersom noen begynte å tolke meg på den måten uten å ha noe informasjon. Og selv om jeg ikke ville blitt sur av at noen som har alletende barn uttaler seg arrogant om en problematikk de ikke vet noe om, så ville jeg hvertfall ha himlet med øynene for meg selv og fortalt dem at de var på villspor. (Skjønt, hadde noen begynt å tolke meg og mine handlinger uten at jeg hadde sagt noe om dem, så er det mulig jeg også hadde blitt litt sur av meg (totalt sett). 😉)

Jeg er helt enig med DM, og høyner med at jeg nok ville blitt veldig sur om noen var såpass arrogant i sine uttalelser om ting som angikk meg. Jeg er heldig og har barn som stort sett spiser godt, men jeg har selv vært et "kresent" barn. Og jeg har følt bedrevitende kommentarer på kroppen, fysisk i form av at maten kom rett opp igjen etter at jeg omtrent ble tvunget til å spise ting jeg visstnok bare var for kresen til å like. Ikke av foreldrene mine, de viste sunn fornuft, men av andre i nær familie.

Jeg lager ikke to middager! De får spise det de får servert. Jeg tvinger selvsagt ikke maten i dem, men regelen er at de skal i hvert fall smake på maten før de nekter å spise. Og det er alltid noe de uansett kan spise, f.eks. hvis de ikke vil ha fisken, kan de spise pasta/poteter, grønnsaker og saus. Hvis de spiser veldig lite, lar jeg gjerne kveldsmaten komme litt tidligere.

De har til tider vært sære i matveiene, men jeg tror at vi har klart å få dem til å like ganske mye forskjellig.

Jeg kjenner en som har en nevø som konsekvent kun spiser pølser til middag - hver eneste dag! Jeg skjønner ikke hvordan foreldrene har latt det gå så langt.

Enig med Honeybunny. Jeg har samme slags barn som Skremmern, tror jeg, og blir også oppgitt av folk som tror de vet bedre enn meg hvordan barnet mitt funker. Men jeg tror ikke man oppnår forståelse for den følelsen med hersketeknikker og aggresjon.

For et år siden kunne jeg lett kommet med samtlige av Isbjørnens uttalelser, jeg har vært veldig heldig og har en matglad unge som liker det meste og smaker på alt. Jeg tenker jo selvsagt at det er min fortjeneste () fordi jeg er slikt et pedagogsk og kulinarisk geni, og at hvilken som helst av de kresne pirkeplukkeungene kunne bodd hos meg en mnd eller to, så spiste de alt, de også. Vel. Jeg har rett og slett måttet innse at unger er forskjellige og at de går gjennom ulike faser. Alle unger er ikke som mine. Jeg har feks vært lite kvalm gjennom svangerskapene og spist alskens, (det har visstnok en del å si for preferanser og smak), ungene har ikke snev av kolikk og jeg har kunnet spise alskens mens jeg ammer også, noe som også har mye å si for utvikling av toleranse for mange smaker. Ungene mine har ikke tegn til intoleranse eller allergi, de er friske nesten alltid. Det har selvsagt noe å si.

Så, joda, vi krever smaking hver gang, men vi har aldri kjent på desperasjonen over en unge som ikke spiser noe som helst. Selvsagt kan man både dyrke kresenhet og nykker, man kan være konfliktredd i møte med barna og ikke våge å kreve eller grensesette. Men dette må man kanskje se an i fht hver unge? Med vår eldste, som spiser jevnt over alt mulig til de fleste måltider, så mener jeg det er helt greit å dytte litt. Hvis hun ikke spiser masse til ett måltid, så spiser hun alltids nok til neste. Og en barnemage er ikke SÅ stor, og mange forventer at unger skal spise altfor store porsjoner.

Målet må være at uansett hvor vanskelige de måtte være i matveien, så må de ikke bli som min svigerfar. Han klager høylytt, sier æsj og usj, i stedet for å 1) smake og 2) legge pent til side det han ikke liker. Det er så provoserende oppførsel at jeg blir aldeles rasende av det. Utakknemlig, uhøflig og frekt. Mannen er 62 år og uoppdragen, liksom.

Honeybunny skrev:

Jeg forstår at noen av Isbjørns innlegg er veldig generelle, og bastante. Men hvis målet til Skremmeren er å få Isbjørn til å forstå at barn er forskjellige uten at foreldrene har bidratt til "problemet", er reaksjonen ikke hensiktsmessig. Å være sint og bøllete inspirerer skjeldent eller aldri til forståelse.

Men hvis derimot poenget er å få folk til å skjønne at man er provosert og sint (og kanskje til og med lei seg, hva vet jeg?), så kan det derimot være ganske effektivt og hensiktsmessig å være sint.

Jeg synes Isbjørnen har vært nedlatende og trukket veldig detaljerte konklusjoner på sviktende grunnlag, og at Skremmern har reagert (for meg) overraskende, og kanskje overdrevet, sint og aggressivt på dette. Det er veldig vanlig og sikkert også forståelig at folk reagerer mer på den som blir uttalt sint enn på den som tilsynelatende er vennlig i tonefallet, men personlig synes jeg ikke det er noe verre å kjefte på folk som trekker tvilsomme konklusjoner om en selv enn det er å trekke konklusjonene i utgangspunktet. Skremmern ville sikkert fått mer forståelse hvis hun var mer åpen og mindre sint, men det er jo mest hennes problem (i den grad det er et problem), og det å ikke ønske å være så veldig åpen er noe jeg kan forstå.

Får ikke prikket deg, Skremmern, men jeg skulle bare si at jeg forstod reaksjonen din. Jeg hadde også reagert, dvs. gjorde det og.

Skjønner at jeg har satt flere sinn i kok, det er greit. Jeg har svart ut i fra MIN erfaring med barn og mat, og sa tidlig at jeg synes det er tull og tøys å servere flere retter. Jeg hadde overhodet ingen anelse at Skremmern hadde barn som var småspiste, og trodde spørsmålet i hovedinnlegget var myntet på alle, og at alle kunne svare det man mente. Om jeg visste at det var snakk om barn som hadde "problemer" i matveien, hadde jeg noik ikke svart i det hele tatt. Her skal jeg ta sjølkritikk og beklage mine uttalelser overfor alle som har småspiste barn/matproblemer. Men, når det gjelder mat og barn generelt, står jeg for det jeg sier.

Jeg tror at man som foreldre kan skape småspiste/kresne barn, ja. Dermed er det ikke sagt at Skremmern eller andre her har skapt det. Skjønner såpass at barn er forskjellige og at de spiser forskjellig.

Det verste oppi dette er faktisk personangrepene på meg, i stedet for å diskutere sak. Det er totalt lavmål! Siterer:

Skremmern skrev:

Så bra at du er ekspert på området da. :himler:

Jeg synes du fremstår som mindre oppegående når du skriver sånt pjatt som det her

Ja, innlegget ditt og spesielt denne setningen nednefor forteller meg en hel del om hvordan du er skrudd sammen:

Bare irritert over nek.

Du er en ordentlig helgen, er du.

Isbjørnen skrev:

Ut i fra dette ser det jo ut som om du har ganske kresne barn, for å være ærlig. De liker snever og lite næringsrik mat. Skal de ikke øve seg å spise fiks f.eks? Eller annen mat somde ikke synes så mye om?

Det er ikke alltid så enkelt.
Jeg har en forholdsvis grei pode, men enkelte ting liker han bare ikke.
Fisk er ett eksempel.
Men kom ikke og fortell meg at det kommer av at han aldri har fått øve seg!
Han spiste nemlig fisk med god apetitt til han var omtrent to år gammel, da var det bråstopp og vi har vært nødt til å kamuflere fiskesmaken ganske godt for å få ham til å spise det etter det.
Jeg har vært av den oppfatning at bare maten blir servert med største selvfølgelighet og han får bli vant til det fra han er liten, så skal det gå så greit så.
Derfor har grønnsaker vært et naturlig tilbehør til enhver middag, men det har likevel ikke hindret at han på ett tidspunkt rett og slett ikke ville ha det mer.


Jeg synes du generaliserer veldig her nå.