Nordmenn sutrer seg til sykmelding

Kie sa det. Jeg får ikke gi deg prikk.

kie skrev:

rine skrev:


Nå sier man jo at arbeidslivet har blitt bedre for de aller, aller fleste. Men for et mindretall har det blitt veldig mye verre. Dessuten sier man at det er 5% som står for 80% av sykefraværet.

Hvordan kan vi være så sikre på at det ikke er nettopp disse 5% som også ville ha fått store konsekvenser av kutt i sykelønnen? I verste fall har de altså nærmest en brutalisering av jobbtilværelsen, økte helseplager og så kommer storsamfunnet inn og skal piske dem enda litt til med trussel om kutt i allerede lave lønninger? Hva vil det si om oss, om vår medmenneskelighet og empati om vi synes dette er en ok måte å behandle folk på?

De enkle løsningene vi kanskje ser for oss "det er bare å bytte jobb", "det er bare å gå ned i stilling", "det er bare å gå på sosialkontoret" ville kanskje vært "bare" for mange. Men noe sier meg at for de få prosentene som fortsatt sliter i den tøffeste delen av yrkeslivet, så er det kanskje ikke like enkelt. Kanskje ville det være mer økonomisk å "bare" hjelpe dem til å bytte til en jobb helsa (hvordan den enn er) tåler. Antageligvis ved hjelp av omskolering etc. Men hvem melder seg frivillig til å steppe inn og overta den ledige jobben da? Hvem melder seg frivillig til en jobb som går på helsa løs? Og tror vi virkelig at man berger seg kun med god moral i et slikt yrke?

Det er noe med hvordan folk som har muligheter omtaler og møter folk som ikke har de samme mulighetene som gir meg frysninger. Jeg vil ikke ha et sånt samfunn. Jeg vil ikke at vi skal skape et sånt samfunn for neste generasjon heller. Og jeg får litt fnatt av påstander i samfunnsdebatten som vitner om omtrent like god innsikt overfor de som ikke er like heldige som en selv (enten det gjelder økonomi, jobbmuligheter eller helse), som "La dem spise kake!" var i sin tid. For noen er "det er bare å bytte jobb"/"det er bare å gå ned i stilling" omtrent det samme som "La dem spise kake!"

For meg vil en slik utvikling være et gedigent tilbakeskritt og jeg vil ikke ha det. Jeg vil ikke ha et samfunn der de som er "rike", på muligheter, penger, kontakter, helse eller annet, er så nådeløse og arrogante i møte med de som er "fattige". Og det forundrer meg at politikere som jeg tidligere har trodd sto for omtanke, toleranse og verdighet nå viser hvor kyniske, evt. lite innsiktsfulle, de egentlig er. Det virker som om det har blitt PK å hetse, tingliggjøre og være utrolig nedlatende overfor de som er verre stilt enn seg selv. Og jeg liker det virkelig ikke.

Kie, dette er godt skrevet 🙂 Og jeg er helt enig i at vi skal ta vare på de som ikke er like godt stilt som resten av oss.

Det er allikevel en kjennsgjerning at vi etterhvert må finne ut _hvem_ som skal betale for velferdsordninger som er så diffuse at etterhvert langt fler enn de 5 % du nevner forsvinner inn i spiralen og kanskje aldri kommer ut igjen (noe som kunne vært helt undøvendig).

Vi er enige om at systemene misbrukes, og at det er noe av prisen vi må betale for gode ordninger her i landet. Men jeg synes allikevel det blir helt feil å ikke kunne diskutere alle aspekter rundt temaet, og utifra det prøve å lage et system som fanger opp de som bare er med for en "free ride". Når enkelte ikke en gang ønsker å diskutere velferdsordningene, ja da synes jeg det smaker vel mye av hellig ku.

Hm. Når noen sier "hellig ku", så tenker jeg på ting ingen vil endre samtidig som de ikke vil si noe om hvorfor. Mer en "sånn er det bare"-greie. Men her har det jo kommet gode og gjennomtenkte argumenter for hvorfor man ikke ønsker kutt i sykelønnsordningen. I tillegg har det kommet frem det man mener er bedre alternativer for å løse problematikken.

Selv synes jeg smilefjes hadde et utrolig bra forslag.

Billa skrev:

Men jeg synes allikevel det blir helt feil å ikke kunne diskutere alle aspekter rundt temaet, og utifra det prøve å lage et system som fanger opp de som bare er med for en "free ride". Når enkelte ikke en gang ønsker å diskutere velferdsordningene, ja da synes jeg det smaker vel mye av hellig ku.

Ja, men vi diskuterer det jo! Og mange av oss argumenterer mot å kutte i sykelønnsordningen. Altså ingen økt økonomisk belastning for syke. (<---diskuterer). Dessuten er jeg (for n'te gang) enig i at man skal kunne diskutere velferdsordninger, jeg mener bare at det er uredelig å legge det frem på en slik tendensiøs måte som det har blitt i media.

Billa - vi diskuterer vi - vi er bare ikke enige med deg om alt sammen.

smilefjes skrev:

Billa - vi diskuterer vi - vi er bare ikke enige med deg om alt sammen.

Jada, VI diskuterer her på FP. Men jeg tenkte i litt større kretser enn akkurat på dette nettforumet da 😉 Jeg har all respekt for at vi ser ulikt på ting. Det er bra, det skaper utvikling når ikke alle er enige 🙂

Billa skrev:

Jada, VI diskuterer her på FP. Men jeg tenkte i litt større kretser enn akkurat på dette nettforumet da 😉 Jeg har all respekt for at vi ser ulikt på ting. Det er bra, det skaper utvikling når ikke alle er enige 🙂

Å.
Jeg tenkte ikke på at man kanskje diskuterer ting andre steder nei.

Kie, siden jeg ikke fikk prikket deg, du skrev et veldig bra innlegg. Hatten av.
Jeg gikk tidligere på midlertidige kontrakter, og jobbet innimellom opptil 70 timers uke i lange perioder for så å være nede i 4 timer pr uke, når det passet sjefen sånn. Jeg var da ansatt som tilkallingsvikar, og ble brukt til tilkalling til det meste. Og var etter ti år på dette viset fullstendig utslitt og med store slitasjeskader på grunn av ensidig arbeid. Husker så innmari godt jeg ba om å få ei helg fri etter en lengre arbeidsperiode og fikk nei, og beskjed om at hvis det ikke passet meg kunne jeg finne meg noe annet å gjøre. På en liten plass med svært stor arbeidsledighet. Han visste akkurat hvor han skulle sette til skrustikka.
Nå snakkes det om å innføre karensdager og ansvarliggjøre den enkelte arbeidstaker, som i mange tilfeller virkelig sliter for å få endene til å møtes. Og det er mange også i dag, selv om mange andre tjener godt. Mange jobber deltid,fordi de ikke får annet, mange jobber på midlertidige kontrakter og som tilkallingshjelp. Vikar. Kanskje burde arbeidsgivere enda mer enn i dag ansvarliggjøres i forhold til sykefravær. Jeg tror (ikke vet) at de bedriftene som er med på en IA avtale faktisk blir ansvarliggjort selv på en annen måte, samtidig som også arbeidstaker ansvarliggjøres. Jeg har nå hatt 4 møte med min leder, og det gjør også godt for den psykiske helsen. Jeg kjenner igjen andre som jobber under så dårlige forhold at det tar helt knekken på dem, og dette er ansatte i enheter som har opp mot 15% sykefravær. Kommunale enheter. Da er det ikke snakk om at det er den enkelte ansattes ansvar, det blir snakk om å se på arbeidsforholdene over hele enheten. Og det er alles ansvar og især arbeidsgiver. Kanskje er rett og slett kravene til effektivitet og til innsparinger så store i dag at det tar både fysisk og psykisk knekken på folk. Jeg kjenner foreldre som tar med seg syke barn på jobb fordi arbeidsgiver ikke godtar at de er hjemme med syke barn. Jeg har nå snart jobbet tre år i barnehage, og dette gjentar seg stadig vekk. Småbarn som blir levert først om morgenen og hentet sist fordi foreldrenes arbeidsgiver forventer max uttelling fra dem enten de har barn eller ei. Det sliter enormt og i sær på småbarnsforeldre, og foreldre med barn med ulike spesielle behov. I tillegg har mange voksne omsorgsansvar for voksne "barn" med spesielle behov, og omsorgsansvar og oppfølgingsansvar for egne foreldre. Mange sliter i perioder da en eller flere i familen er syke og kanskje også pleietrengende. Mange står på i jobb mens de har barn på sykehus, de står på for syke samboere og ektefeller. En kollega av meg måtte være hjemme i to uker nå nettopp med et barn som var nyoperert og som måtte ha tilsyn, hun fikk ikke sykemelding, og hadde ikke råd til å ta fri, så hun fikk sydd sammen et opplegg som "ikke lignet grisen" med hjelp av besteforeldre, tanter og onkler, og "finsnekring" av egen arbeidsdag. Utmattende. Årsakene til sykefraværet i Norge er sammensatt, men jeg tror først og fremst arbeidsgiverne og kravene til effektivitet og kostnadsbesparelser må ta en stor del av skylden.

Perhonen skrev:

En kollega av meg måtte være hjemme i to uker nå nettopp med et barn som var nyoperert og som måtte ha tilsyn, hun fikk ikke sykemelding, og hadde ikke råd til å ta fri, så hun fikk sydd sammen et opplegg som "ikke lignet grisen" med hjelp av besteforeldre, tanter og onkler, og "finsnekring" av egen arbeidsdag. Utmattende. Årsakene til sykefraværet i Norge er sammensatt, men jeg tror først og fremst arbeidsgiverne og kravene til effektivitet og kostnadsbesparelser må ta en stor del av skylden.

Bare kjapt innpå for å si at det kan være hun har krav på pleiepenger!

Billa skrev:

Bare kjapt innpå for å si at det kan være hun har krav på pleiepenger!

Enda kjappere - hva er det? Er ikke det sånn hundre kroner dagen minus skatt eller noe?

Billa skrev:

Bare kjapt innpå for å si at det kan være hun har krav på pleiepenger!

Fra hvem? Hun har spurt nav, fastlegen og sykehuset. Det må jeg finne ut mer om. Tusen takk Billa. 🙂

kie skrev:

Ellers: Jeg synes "konflikter på arbeidsplassen" i denne tråden er kraftig undervurdert i forhold til hvor syke folk faktisk kan bli av det. Og da blir jo ikke folk sykmeldte på grunn av konfliktene (eller mobbingen) i seg selv, men av konsekvensene av det. Uavhengig av skyldfordeling også, kanskje. Jeg synes det er dritskummelt at folk som jobber med mennesker, og spesielt de som jobber med barn, ikke skjønner hvor ødeleggende slikt er og at konsekvensene faktisk er helt reelle.

.

Jeg går ut fra at det er jeg som er "folk" her 🙄, og jeg kan forsikre deg om at jeg vet like mye om konsekvenser av mobbing som du gjør. Sikkert mer. I og med at jeg er i arbeidslivet (og har vært det lenge) kan jeg forsikre deg om at jeg kjenner til mange merkelige ting som blir slengt i mobbesekken: Misnøye, krangler, misunnelse, sutring - veldig ofte blir slikt kalt for mobbing. Konflikt og uenighet medfører ansvar selv. Mobbebegrepet er dermed mye greiere å ty til. Mobbing finnes, også blant voksne, men slett ikke i så stor grad som man kan tro når man leser diverse artikler om emnet, mener jeg.

Jeg glemte denne:

kie skrev:

Det er noe med hvordan folk som har muligheter omtaler og møter folk som ikke har de samme mulighetene som gir meg frysninger. Jeg vil ikke ha et sånt samfunn. Jeg vil ikke at vi skal skape et sånt samfunn for neste generasjon heller. Og jeg får litt fnatt av påstander i samfunnsdebatten som vitner om omtrent like god innsikt overfor de som ikke er like heldige som en selv (enten det gjelder økonomi, jobbmuligheter eller helse), som "La dem spise kake!" var i sin tid. For noen er "det er bare å bytte jobb"/"det er bare å gå ned i stilling" omtrent det samme som "La dem spise kake!"

For meg vil en slik utvikling være et gedigent tilbakeskritt og jeg vil ikke ha det. Jeg vil ikke ha et samfunn der de som er "rike", på muligheter, penger, kontakter, helse eller annet, er så nådeløse og arrogante i møte med de som er "fattige". Og det forundrer meg at politikere som jeg tidligere har trodd sto for omtanke, toleranse og verdighet nå viser hvor kyniske, evt. lite innsiktsfulle, de egentlig er. Det virker som om det har blitt PK å hetse, tingliggjøre og være utrolig nedlatende overfor de som er verre stilt enn seg selv. Og jeg liker det virkelig ikke.

At så mange sikkert er fullstendig enige med deg, er det som skremmer meg. For meg blir det å gjemme seg bak "vi må jo tenke på de andre" bare pinlig. Folk som kjemper med nebb og klør for en luksøriøs velferdsstat, der enkeltindividet snart er fullstendig blottet for eget ansvar og initiativ, gjør meg redd. Jeg lagde en tråd om mine tanker om dette tidligere i høst. Siden den ikke inneholdt trusler om å redusere velferdsgodene fra noen, vekket den bare sånn passe med engasjement her inne. Hvis du leser HI i tråden, skjønner du sikkert mer av hvorfor innlegg som dine og SF provoserer meg aldri så lite.

Her

Hvor er det du mener jeg ikke gir enkeltindividet ansvar, rine? Når jeg krever at de følger opp massiv behandling for å faktisk bli friske fra sin sykdom? Jeg krever at en som er syk faktisk skal få hjelp - og følge opp den hjelpen vedkommende får for å bli frisk og komme seg på jobben. Men jeg ser et poeng i å få folk friske også. Ikke bare skremte.

rine skrev:

Jeg glemte denne:


At så mange sikkert er fullstendig enige med deg, er det som skremmer meg. For meg blir det å gjemme seg bak "vi må jo tenke på de andre" bare pinlig.

😕 Mener du at solidaritetstankegangen som velferdsstaten er bygd opp om er pinlig? 😱

Folk som kjemper med nebb og klør for en luksøriøs velferdsstat, der enkeltindividet snart er fullstendig blottet for eget ansvar og initiativ, gjør meg redd.

Det høres jo kjipt ut når du formulerer det slik. Jeg er sikker på at det ikke er akkurat det folk kjemper for. Så råttent er faktisk ikke Norge.Det høres mye mer ut som den oljestaten (Dubai?), der de infødte får lønn uten å jobbe fra staten og bare går og slenger, mens de har innleid arbeidskraft utenfra. DA snakker vi om det du snakker om. Vi andre snakker om solidaritetsprinsippet som vår velferdsstat er bygd opp rundt. Javisst, den har en del ulemper som vi bør ta tak i (noen som husker den artikkelen som sto i Times om de narkomane på plata i Oslo?), men jeg synes vi skal ta tak i riktig ende.

rine skrev:

Jeg glemte denne:


At så mange sikkert er fullstendig enige med deg, er det som skremmer meg. For meg blir det å gjemme seg bak "vi må jo tenke på de andre" bare pinlig. Folk som kjemper med nebb og klør for en luksøriøs velferdsstat, der enkeltindividet snart er fullstendig blottet for eget ansvar og initiativ, gjør meg redd. Jeg lagde en tråd om mine tanker om dette tidligere i høst. Siden den ikke inneholdt trusler om å redusere velferdsgodene fra noen, vekket den bare sånn passe med engasjement her inne. Hvis du leser HI i tråden, skjønner du sikkert mer av hvorfor innlegg som dine og SF provoserer meg aldri så lite.

Her

På hvilket grunnlag påstår du at enkeltindividet snart er fullstendig blottet for eget ansvar og initiativ?
Slik jeg ser min egen arbeidsplass, og mine egne kollegaer så jobber de fleste til de omtrent stuper, med økonomiske nedskjæringer, også i forhold til personaltetthet på alle kanter. Jeg kan forsikre deg om at det ikke er luksus for noen av oss. Og ingen går hjem fra jobb eller er borte fra jobb med mindre de er virkelig syke, eller som du beskriver utbrente. Og jeg kan forsikre deg om at å jobbe sammen med noen som er utbrent er "ingen dans på roser". Du skal jobbe sammen med et menneske som eksisterer og fint lite mer. Ingen på min arbeidsplass sliter med god økonomi, det er ingen dyre biler eller fine feriereiser, flotte klær eller dyre hus. Det er en nøktern gruppe arbeidstakere som gjør sitt beste for barna de jobber med, sine kollegaer og sin arbeidsgiver.
Opplevelsen min er at kravene er så store i forhold til økonomi, besparelser og effektivitet at det tar knekken på folk. Man må yte, maksimalt ellers er man verdiløs. Og mener du virkelig det bare er arbeidstakernes skyld? Hvor er arbeidsgivernes ansvar i dette?

Og sammen med Perhonen sitt utmerkede innlegg her føler jeg for å ta med en kontrast som kan være verdt å tenke litt over. På jobben min har vi 2 % sykefravær. Til tross for at jeg nettopp var så lenge syk. Det har sammenheng med interessante arbeidsoppgaver, svært høy grad av tilrettelegging fra ledelsen for at alle skal påvirke hverdagen sin og få gjort det de skal slik det stemmer best for dem. Det er ingen som legger seg opp i at jeg trener fredag formiddag og jobber på kvelden. Det er ikke noen som sier noe på at jeg tar ut lønn for overtid. Jeg har det utstyret jeg skal ha og et flott støtteapparat i administrasjonen som passer på at man ikke driver med noe annet enn akkurat det man skal - alt rundt er ivaretatt.

Det er høy fokus på trivsel - og på fortjeneste. Og begge deler er strålende. Og sykefraværet altså minimalt. Det er altså mulig. Det er ikke slik at vi bare har hatt flaks med å ikke ansette slappinger - det er flere grunner til at ting går bra. De grunnene kan vi spre litt rundt.

rine skrev:

At så mange sikkert er fullstendig enige med deg, er det som skremmer meg. For meg blir det å gjemme seg bak "vi må jo tenke på de andre" bare pinlig. Folk som kjemper med nebb og klør for en luksøriøs velferdsstat, der enkeltindividet snart er fullstendig blottet for eget ansvar og initiativ, gjør meg redd.

Vet du, dette skjønte jeg ingenting av. Hva er det du snakker om? 😕

smilefjes skrev:

Hvor er det du mener jeg ikke gir enkeltindividet ansvar, rine? Når jeg krever at de følger opp massiv behandling for å faktisk bli friske fra sin sykdom? Jeg krever at en som er syk faktisk skal få hjelp - og følge opp den hjelpen vedkommende får for å bli frisk og komme seg på jobben. Men jeg ser et poeng i å få folk friske også. Ikke bare skremte.

Jeg tror vi har veldig forskjellig mening (og helt sikkert erfaringer)ang. hva som er sykdom og ikke. Jeg ønsker også å få syke folk friske, men jeg mener at sykelønnen går til utrolig mye mer enn sykdom.

DM skrev:

😕 Mener du at solidaritetstankegangen som velferdsstaten er bygd opp om er pinlig? 😱

Det høres jo kjipt ut når du formulerer det slik. Jeg er sikker på at det ikke er akkurat det folk kjemper for. Så råttent er faktisk ikke Norge.Det høres mye mer ut som den oljestaten (Dubai?), der de infødte får lønn uten å jobbe fra staten og bare går og slenger, mens de har innleid arbeidskraft utenfra. DA snakker vi om det du snakker om. Vi andre snakker om solidaritetsprinsippet som vår velferdsstat er bygd opp rundt. Javisst, den har en del ulemper som vi bør ta tak i (noen som husker den artikkelen som sto i Times om de narkomane på plata i Oslo?), men jeg synes vi skal ta tak i riktig ende.

Velderdsstaten og solidaritet er en Fin Ting. Jeg er for det. Jeg mener likevel at velferdstaten har bikket over i det pinlige fordi den i altfor stor grad syr puter under armene på folk. Norge er et land der folk definitivt har flere rettigheter enn plikter, sånt er aldri bra.

safran skrev:

Vet du, dette skjønte jeg ingenting av. Hva er det du snakker om? 😕

Tror ikke jeg klarer å forklare bedre enn jeg allerede har gjort.

Rine - hva er din definisjon på sykdom/skade/lyte som er utgangspunktet for folketrygdloven?