Nordmenn sutrer seg til sykmelding

For ordens skyld: Jeg synes det kan være nyttig i debatter som denne å få litt innblikk i hvordan det oppleves for de som er på andre siden av det. At man når man diskuterer er klar over hvordan virkeligheten kan se ut for en som f.eks. har kreft.

Det jeg er opptatt av er at man faktisk ser den siden også. Dette "positivitetstyranniet" som møter folk den dagen de blir syke og hvordan også debattene de siste månedene har vært farget av dette. Det vil ikke si at jeg tror alle som prater om holdninger mener akkurat dette, eller at det ikke er nyanser.

Ellers er jeg enig i at det kan være godt å kunne bidra med det man evt. kan. Her synes jeg Giktbloggen har noen gode, konkrete forslag.

Er det noen mulighet whatsoever for at det kan ha noe for seg å se på hva man kan gjøre eller få til om man er syk? Eller har det det aller minste for seg å prøve å få med seg det man tross alt kan se som er bra?

Eller er det altså da posititvitetstyranni og plaging av syke mennesker, mangel på innsikt og null peil eller forståelse med en eneste gang man forsøker å poengtere at man taper krefter om man lar seg falle helt i filler, man tjener krefter på å holde på det som er bra?

Billa skrev:

Jeg merker meg at du skriver at du blåser ut resten i bloggen din, Kie. Fint det, men for de av oss som diskuterer temaet her, så blir den opplysningen litt det samme som å hviske så noen av oss ikke skal høre hva du sier...

Uff. Det var ikke meningen. Det aktuelle blogginnlegget er åpent for alle og lenket til i innlegget jeg siterte i, men det er ganske langt. Derfor skrev jeg som jeg gjorde.

Det er heller ikke meningen å angripe ethvert motargument i debatten og slenge alle inn i samme bås. Heller påpeke tendenser i samfunnsdebatten som rett og slett gir meg frysninger.

Det blir litt som når jeg i jobben min skulle forholde meg til "de vanskelige menneskene". Da var det jo greit å være klar over, og anerkjenne, at en del av de eldre og "vrange" pasientene faktisk hadde særdeles dårlige erfaringer med psykiatrien. Å se "vrangheten" i en større sammenheng, få en bedre forståelse for dermed kunne møte pasientene på en bedre måte og være klar over hvor de ømme punktene var.

I uføredebatten snakker man om og med en god del mennesker som allerede opplever at de blir uglesett, mistenkeliggjort og pådyttet en type "positivitet" som ikke henger helt på greip. At noen av de prøver å sette ord på dette, gjerne med eksempler fra egen hverdag, handler nok mer om å ville bli forstått enn at man anklager alle som mener noe annet enn en selv for å være drittsekker.

Jeg er enig med Smilet her. Og er 100% overbevist om at jeg kunne vært syk med min diagnose, om jeg hadde den rette innstillingen. Jeg mener, helt ærlig, at en av grunnene til at jeg fungerer (i følge legene) usedvanlig godt etter de operasjonene jeg har hatt er at jeg vil fungere. Nå snakker jeg altså ikke om syke mennesker generelt, men om de som har akkurat det samme som meg.

Ok, det finnes mennesker som får alvorlige komplikasjoner, og for dem nytter det lite med en positiv innstilling. Selvfølgelig ikke. Men for oss andre handler det mye om hvordan vi tar det.

Jeg har forøvrig en venninne som også er tarmsyk, dog en annen sykdom, og hun snakket alltid sykdom, alltid negativ, hadde alltid vondt og det var inn g ut av sykehus med leger som ikke fant noe eller forstod noe. Så fikk hun barn og noe annet å tenke på og mindre tid til å kjenne etter, og vips såmer hun mye bedre på alle vis. Jeg er veldig glad i venninna mi, men der var tider jeg hadde lyst til å filleriste henne for å få henne til å snakke om noe annet enn Sykdom og hvor fælt alt var.

Altså, jeg sier ikke at man kan tenke seg frisk fra sykdommer, at man kan få smerter til å forsvinne og sår til å gro. Det finnes også forskjell på sykdommer. Og jeg har også mine øyeblikk hvor jeg blir redd for framtiden og hva sykdommen kan føre med seg av faenskap. Men jeg mener at en god del mennesker, som meg, kan ta valg som gjør at sykdom blir lettere å bære. Man kan forbanne skjebnen, eller man kan leve med det.

Jeg hadde en kollega med leddgikt som kom på jobb klokken 05 om morgenen fordi hun hadde så mye smerter at hun uansett ikke fikk sove. Og når jeg spurte om hun ikke heller ville være sykemeldt når hun hadde så mye vondt så var svaret at nei, smertene hadde hun jo uansett, og hun likte både jobben og kollegaene. Jeg synes det var ganske tankevekkende.

Så nei, jeg tror ikke man kan tenke seg frisk og jeg innser at det er sykdommer hvor det er vanskelig å se lyspunkter. Men jeg tror likevel at mange kan påvirke sin egen situasjon ved å fokusere mer på hva man klarer enn på hva man ikke klarer.

Jeg kjenner at jeg skal gi opp denne diskusjonen nå. Jepp - vi snakker forbi hverandre.

smilefjes skrev:

Jeg kjenner at jeg skal gi opp denne diskusjonen nå. Jepp - vi snakker forbi hverandre.

Jeg så nettopp at jeg egentlig var ferdig med denne diskusjonen i februar.

Billa skrev:

Tja, jeg tror i hvertfall at vår lille personlige verden stopper raskere opp i Norge enn i mange andre land. Det kan virke som om at når hverdagen eller livet ikke er helt A4, så er det enklere å fremsette et ønske om å bli sykmeldt eller være borte fra arbeid på egenmeldt grunnlag i Norge enn det er utenfor våre grenser.

Veldig mange vanlige "felles"diagnoser er nærmest ikke eksisterende i deler av verden hvor man ikke kan ta seg tid eller råd til å kjenne og føle på diffuse fysiske og psykiske symptomer. Hvor mange kvinner i u-land har mulighet til å "sette ned tempo" fordi det er tøft å gå gravid når man har andre småbarn, eller "fokusere på egne behov" nå det har vært litt mye på en gang med både jobb og familie. Tøft arbeidsliv i Norge er også en gjenganger i enkelte debatter, og jeg kan bare ikke tro at den påstanden er fremsatt av folk som har opplevd eller satt seg inn i arbeidsforholdene til store deler av verdens befolkning (ie utenfor Norden og Vest-Europa).

I vår vestlige del av verden finnes diagnosekoder som er spesialdesignet for livsstilen VI forventer å ha, og når vi ikke føler oss på topp 24/7, så er det jobben som må vike, for der taper vi jo ikke noe på å ta en pause...

Jeg tror ingen har vondt av å gå en runde til med seg selv før man går inn i et 100 % fravær fra arbeidsplassen når den ikke er hovedårsaken til plagene. NOE kan de fleste bidra med, og jo mer det strittes i mot løsninger med graderte stillinger eller graderte sykmeldinger, jo viktigere tror jeg det er at DET blir regelen fremfor unntaket. Alle bør være med å bidra med det (evt lille) man kan, slik at de som unntaksvis faller helt, helt utenfor, kan få muligheten til å få den nødvendige økonomiske tryggheten de skal ha for å ha det godt. Vi må slutte å fokusere på "hva _jeg_ får igjen" for å jobbe i en 20 % stilling, og heller se verdien av jobben man gjør utover egen nesetipp.

Land med dårlige muligheter for sykefravær har ofte mye lavere produktivitet og også lavere gjennomsnittlig levealder enn Norge.

Det er ikke noe egentlig velferdsgode å være sykemeldt når man er syk. Det bør sees på som helt normalt.

stortingspolitikerne har innvilget seg selv svært gode sykelønnsordninger. Det sier en god del om hva de egentlig mener om dette.

Damira skrev:

Vil bare tipse om en artikkel jeg leste for en stund siden, http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article3904189.ece, der det er beskrevet at en forsker på sykefravær blir presset av arbeidsdepartementet til å konkludere med at sykefraværet i Norge er mye høyere enn andre steder, selv om dette ikke var hva forskeren mente. Jeg er selv ganske sjokkert etter å ha trodd dette i årevis.

Jepp, tall misbrukes på den måten hele tiden.