Barn på besøk og mat

Om ungene har venner over og dere skal spise middag, må da gjestene ringe hjem og spørre om det er greit at de spiser hos dere om de ønsker det?

Vi pleier å avtale med foreldre, om ikke vi har gjort det. Så sender vi mat hjem med barnet!

Nå er junior bare 2 så det er ikke en så aktuell problemstilling for oss ennå, men jeg syns det er en bra regel.

Sånn hadde jeg det når jeg var liten

Det skulle bare mangle.

De må i alle fall ringe for å si fra at de spiser borte.

Jeg har tatt det som en selvfølge at de spiser hos oss, og at foreldrene blir glade for at de har spist. Nå er sønnen min 5 år og har med venner hjem etter barnehagen, så det er ganske naturlig at de spiser middag uten at vi ringer for å spørre. Mulig det er annerledes når de kommer i skolealder.

Er det en selvfølge at foreldrene blir glade for det, om de selv står hjemme og lager middag til ungene?

Sitron skrev:

Er det en selvfølge at foreldrene blir glade for det, om de selv står hjemme og lager middag til ungene?

Sikkert ikke, men når storebror har avtalt besøk etter barnehage med henting i sjutiden, så tror jeg nok det er beregnet.

Ja, selvsagt. Barnehagebarn på avtalt heldagsbesøk er jo heller ikke det samme som å stikke innom kompis på vei hjem fra skolen.

Avtalt henting og tilfeldig besøk hos nabo er to forskjellige ting. Dersom det er avtalt, regner jeg ikke med den personen til middag, dersom det er "stikke innom fra skolen", vet jeg jo ikke noe om det, og blir glad for tilbakemelding.

Jeg ser helst at ungene spiser hjemme.
Vi er opptatt av å spise middag samlet, da sitter vi og snakker om alt mulig.

Dessuten synes jeg ikke noe om at ungene til stadighet får servert brødskiver med sjokoladepålegg og pølser gjerne ved 15-16 tiden,
og kanskje ikke orker middag når de kommer hjem.

Min eldste spiser veldig lite og jeg synes det er enda viktigere at det lille han får i seg er næringrikt.

Min mellomste kan godt spise til hun sprekker, så der liker jeg også å ha litt kontroll.

Så skolebarn bør vite på forhånd hva du har tenkt å lage til middag? Her er vi bare tre stk i hverdagen og kun meg som voksen. Om Emma spiser borte, så lager jeg like gjerne grøt til Iben og dropper middagen selv, evt tar noe varmt til kvelds. Ergo så foretrekker jeg å vite. Det har altså ingenting med å få lov eller ikke, men at om en spiser borte så forandrer det på hvordan jeg ønsker å gjøre tingene hjemme.

Hvis det er et avtalt besøk etter bhg/skole så får de mat hos oss uten å spørre foreldrene. Unger i nabolaget som kommer innom må spørre hjemme først. Unger på eldstejentas alder trenger ikke spørre først for jeg regner med at de kjenner til reglene hjemme hos seg selv (12 år).

Jeg vil gjerne vite om mine skal spise borte, jeg hater å kaste mat og hvis plutselig to av ungene spiser andre steder så trenger jeg ikke lage så mye.

Det har ikke vært aktuelt for oss her enda, men den tiden kommer jo etterhvert. Jeg setter veldig pris på å få beskjed om vesla spiser borte, for da kan det hende vi bare skipper middagen her hjemme den dagen. Kanskje jeg står og lager veslas yndlingsrett og så kommer hun ikke hjem? Her i huset er middagene dagens høydepunkt, da familien samles rundt bordet og forteller hvordan dagen har vært osv. Det er den tiden vi alle er samlet, og den stunden er "hellig", spesielt senere når barna blir store og sjelden er hjemme.

Vi har det slik at dersom det er avtalt at barnet skal være her så får den middag og annen mat med oss. Dersom barnet har stukket innom så må den spørre hjemme først.

Tenåringene vi har her hjemme spør vi bare. Jeg bruker å spørre om de kanskje skal ringe hjem å spørre. Ikke alltid de vil det og jeg presser ikke på. De er såpass store.

Hattifnatten skrev:

Er det ikke greit da å lære henne å si i fra til dem hun er på besøk hos at de må ringe og spørre om det er greit?

Jeg forventer ikke at hun skal huske på det. Det er langt lettere for en voksen å ha som regel å minne barna på om at de skal ringe og spørre. Dessuten; om et barn blir spurt om de vil spise noe de syns er skikkelig godt, så er nå hvertfall mine troendes til å si ja uavhengig om hva de bør si.