Barn på besøk og mat

Hattifnatten skrev:

Iset.. Når hun blir stor og forteller før hun går ut at du lager yndligsretten hennes og at hun må ikke må spise hos vennene så kan det jo hende at det holder.

Ja det er jo greit. Men ofte glemmer barn seg ut og synes det er spennende å spise hos andre, eller vil ikke hjem fordi det er så gøy å være der osv. Jeg setter iallfall pris på å få en telefon slik at jeg er forberedt. I det minste så jeg kan skippe middagen om det bare er jeg som er hjemme.

Jeg ringer aldri noen. Jeg ber ungene ringe hjem selv. De fleste unger i skolealder kan nummeret hjem. Det koster meg en halv kalori å si; om du vil spise her, så må du ringe hjem og spørre.

Når de er med hjem etter skole og barnehage slipper de å ringe. Da blir de vanligvis hentet i halv syv tiden, og er inludert i måltidet til vennefamilien.

Dersom de er ute og leker/stikker inn til venner, forventer jeg at de ringer og spør om å få spise "ute". Jeg blir mektig irritert dersom jeg lager middag til 5 personer og bare 2 dukker opp. I tillegg er det veldig lett å spise hos andre dersom middagen ikke er favorittretten - noe mor (=meg) synes er en uting.

Sitron skrev:

Så skolebarn bør vite på forhånd hva du har tenkt å lage til middag? Her er vi bare tre stk i hverdagen og kun meg som voksen. Om Emma spiser borte, så lager jeg like gjerne grøt til Iben og dropper middagen selv, evt tar noe varmt til kvelds. Ergo så foretrekker jeg å vite. Det har altså ingenting med å få lov eller ikke, men at om en spiser borte så forandrer det på hvordan jeg ønsker å gjøre tingene hjemme.

Jeg er enig med deg der.

I tillegg: Sønnen min hadde en kamerat som var hyperallerisk. Han fikk et kjempeanfall fordi en snill mann på butikken gav han en banan. Derfor har jeg alltid spurt foreldrene om hva de kan få.

Jeg forundres også veldig over problemstillingen. For barnehagebarn er vel dette noe som ligger inne i avtalen, som sagt over her. For skolebarn synes jeg vel det er en selvfølge at barnet selv vet at hun må ringe hjem og spørre om å få spise – altså enten komme hjem til middag eller ringe hjem og spørre om å få være lenger og spise. Jeg visste iallfall alltid det da jeg var barn, og regner ikke med at voksne skal trenge å minne skolebarn på dette.

Det kan godt hende jeg vil nevne det for kamerater av min sønn den dagen det blir aktuelt, men for å være ærlig hører dette litt til det jeg mener er et ledd av å bli eldre; lære å huske dette selv. Det at det er lettere for en voksen å minne på enn for barnet å huske selv synes jeg er et meget dårlig argument, det gjelder jo i grunnen for de aller fleste tingene man lærer et barn.

Jeg synes det høres rimelig ut at ungene ringer hjem og spør/sier fra dersom de ikke skal ha middag, akkurat som jeg synes det er greit å vite om det dersom mannen min spiser middag på jobb og dermed ikke skal ha noe. Jeg tror jeg kommer til å foretrekke en slik avtale når poden blir stor nok til at det er aktuelt. (Jeg tror det skal ganske mye til før jeg ville si at gutten ikke får lov til å spise hos venner, men det er greit å klarere det.) Og jeg tror jeg også ville bedt besøkende kamerater om å ringe hjem før de spiste middag hos oss.

Nå er min lille så liten at dette ikke er aktuelt på en stund, men jeg tenker som de fleste andre at man gir beskjed dersom det er et stikke innom etter skolen besøk, og jeg tror jeg kommer til å be evt venner om å ringe hjem for å høre om det er greit. Og vil prøve å oppfordre lille til også å ringe hjem for å gi beskjed.

JEg tenker også at dette er et tema man kan snakke med foreldrene til de vennene barnet omgåes med sånn at det er noenlunde like regler.

Ungene (7 1/2 og 10 1/2) vet at de skal ringe hjem å gi beskjed om de spiser middag borte, men det er ofte de "glemmer" det.
Om ungene har bespk når vi skal spise spør vi alltid om de har spist/når de skal spise og skal de evt spise hos oss må de ringe hjem først.

Jeg synes ikke det er festlig å stå og lage mat til 5, og så er det bare 3 som dukker opp.😡

Klippet fra en annen tråd:

Her vi bor er det sånn, at ungene spør hjemme først, om de får spise. Vi inviterer gjerne på middag om det er unger her når ungene skal spise, men de får ringe hjem først og spørre.

Som regel er mødrene bare lettet, spesielt til hun ene ungen, for hun spiser mye mer her, enn hun gjør hjemme. Hjemme rører hun ikke poteter feks, og her spiste hun en full barnetallerken med couscous, med poteter, gulrot og kålrabi...

Jeg bryr meg egentlig ikke om ungene spiser ute. De er store nok til å spørre om det er svin, og alle foreldre vet at vi er muslimer, så det problemet har vi ikke. Så lenge ungene blir mette, bryr jeg meg ikke om hvor de blir mette. :enkel:

Hattifnatten skrev:

Jeg tenker også at skolebarn selv bør kunne ha kontroll på om de får lov å spise hos andre eller ikke.

Enig. Jeg hadde aldri ringt foreldrene til skolebarn og spurt om det var greit at de fikk mat. Jeg syns heller ikke det er noe problem om ungene får mat hos andre en gang i blant. Men det er greit at de sier fra hvor de er, middag eller ei.

Om de har besøk her ved middagstider (noe som hender ganske ofte) spør jeg noen ganger om gjestene vil spise her, og andre ganger ikke. Det kommer an på hvor mange som er her og hva vi skal ha. Det er slett ikke alltid jeg har beregnet nok middag til 3-4 tenåringer ekstra.

Er det noen med hjem fra barnehagen er det jo en selvfølge at de spiser middag her.

Nå er eldstemann så ung ennå at de ikke blir med hverandre hjem uten at vi foreldre har avtalt det på forhånd; enten telefonisk ved henting på skolen eller dager i forveien. Da avtales jo hentetidspunkt også, og da er det jo naturlig at man spiser hos vennen sin dersom henting skal skje feks etter barneTV (det vanligste tidspunktet).

Hvis det er etter skolen-besøk med barn som blir hentet etter barnetv, så er middag inkludert, for å si det sånn. Er det besøk på en lørdag eller søndag, så ringer vi hjem for å høre om det er ok at ungen spiser hos oss. Det samme om vi har besøk av nabounger.

Og jeg setter pris om andre praktiserer det samme overfor mine unger (vel, hun som drar på besøk da...). Men det er ingen krise om hun kommer hjem og har spist, og vi har middagen klar. Det viktigste er at hun får i seg mat. Men jeg ville muligens sagt i fra om det ble gjentatt veldig mange ganger.

Vet om en jente som pleide å leke med nabovennen på vei hjem fra skolen. Hvis hun ble bedt til middag ringte hun hjem først - for å sjekke hva de hjemme skulle spise. Dersom de hjemme skulle ha noe bedre enn naboene skulle ha, takket hun nei til middagsinvitasjonen

Jeg forventer at 10-åringene selv vet hva de kan gjøre eller ikke gjøre der.

Om de skal være her til 17 eller senere blir de alltid tilbudt mat fordi det ellers blir for lenge siden siste måltid.

Eldstemann ringer alltid og sier ifra hvem han eventuelt har blitt med hjem etter skolen og vi foreldre har en stilletiende enighet om at ungene får mat om de skal bli utover ettermiddagen.

Her er jeg og min mann uenig. Han vil at våre barn skal ringe å gi beskjed, og venner må ringe å gi beskjed at de spiser hos oss. Han er kjip på brødmaten også. Eneste han deler ut er frukt og grønsaker.
Mens jeg "henger" meg ikke så opp i det som han.Jeg ser det an. Hvis en kompis av mellombror sier det er ok så tar jeg han på ordet. Men det er langt fra hver dag jeg har en ekstra porsjon med middag, og da får de enten gå hjem å spise eller ta til takke med en brødskive. (Banan hvis min bedre halvdel er hjemme). Spiser mellombror (og storesøs da hun bodde hjemme) hos andre, varmer jeg middagen til kvelds.

På et planlagt besøk, som etter barnehagen, er det en del av "dealen" at de spiser borte. Men når de stikker innom naboen etter barnehagen så forventer jeg i grunnen at de blir sendt hjem når det skal spises. Eventuelt at de ringer oss.

Middagen vår er et fellsmåltig og det er et poeng at vi setter oss til bords sammen, sånn noenlunde sultne i hvert fall.

Min eldste er 4,5 år.