Synes du det er slitsomt å ha barn?

Det siste året har jeg vært så sliten så lenge at jeg periodevis har måttet overbevise meg selv om at det "selvsagt er verdt det". Det skyldes i hovedsak to ting: voldsomme utbrudd av sjalusi fra Frøknas side da Blobben ble født: hun tok ut alt hun aldri hadde tatt ut av trass og opprør, hele kvoten fra de første fire årene, og spilte dem ut over en seksmånedersperiode, og det var både vondt og utmattende.

Dernest at vi aldri får sove skikkelig om nettene; Blobben har vært vanskelig på det området fra dag én, og det å aldri få sove verken sammenhengende eller lenge nok, er utmattende på en måte som ikke kan beskrives. Det er en grunn til at søvnfrarøvelse brukes som tortur, og her i huset har vi følt oss torturert i mange måneder nå.

Men så klart: det er verdt det. Jada. Ja. Jo, det er det. Så klart.

Karamell skrev:

Det kunne vært interessant å vite om vi som synes det er tidvis slitsomt med barn også har introverte personligheter

Ekstrovert og avhengig av alenetid. :bidrar til statistikken:

Madam Mim skrev:

Så til inkluderingen. Jeg gjør det jeg må gjøre, som å lage mat, eller rydde, jobbe litt eller stulle med planter eller lese. Hun er med. Hun kan hjelpe meg eller vi bare er sammen. Jeg leker ikke med henne, men oppfordrer gjerne til at hun leker rundt meg. Jeg har henne gjerne ved siden av meg når jeg leser eller jobber. Jeg lar henne gjøre litt når jeg lager mat, rydder, vasker eller fikser planter. Det er jo begrenset skade en unge får gjort med en sleiv, en klut eller litt blomsterjord. Det blir mindre pes på den måten, vi får snakket mer sammen og blir bedre kjent. Jeg synes det er greit at hun lærer ting og at hun lærer seg å akseptere at det finnes oppgaver som bare må gjøres.

Er ikke det helt normalt?
Slik er det her ihvertfall, og avkommet har alltid satt pris på det også.

Karamell skrev:

Det kunne vært interessant å vite om vi som synes det er tidvis slitsomt med barn også har introverte personligheter

Jeg er en av de som ikke synes det er slitsomt, og har introvert personlighet :bidrar:

Teofelia skrev:

Ekstrovert og avhengig av alenetid. :bidrar til statistikken:

Jeg også. Jeg er ekstremt avhengi av alenetid innimellom, selvom jeg er en utadvent person. Heldigvis så synes mannen det er helt greit, og finner på ting så jeg kan få litt tid for meg selv en gang i blandt. Det er bare det at alenebehovet kan komme litt akutt, og da blir jeg sliten. Vi har ikke nøkkel på baderomsdøra engang, så her er det ingen steder å gjemme seg bort. Slitsomt er forresten kanskje galt ord for meg, intenst er kanskje mer betegnene

Jeg er alene med ett barn. Hverdagen med barnet mitt er deilig, men når barnet mitt har en dårlig periode (barnet mitt har en kronisk sykdom), da blir jeg sliten. Det er ingen som kan avlaste meg om nettene, ingen som kan være med på sykehuset, konntroller, legetimer. Ingen som kan dra på møter, eller følge opp på annet vis. Det blir jeg sliten av.
Men på den annen side føler jeg at jeg henter energi hos barnet mitt.
Jeg har alenetid annenhver helg. Det trenger jeg.

Jeg syns det er mer slitsomt med barn enn det var uten. For det er klart at det tar tid og energi å følge opp to barn som var en faktor livet ikke hadde tidligere, og med konstant manko på søvn da føler jeg at det er slitsomt med barn. Men - det har jo med at jeg ikke velger bort en del av det andre jeg også vil holde på med. Full jobb, engasjerer meg i styrer og verv, og bruker for lite tid på å trenen slik at kroppen takler et mer hektisk hverdagsliv enn før barnas ankomst. Så med riktig prioritering og god planlegging, er ikke barn slitsomt.
Av og til, en sjelden gang, misunner jeg de som er uten barn og ansvaret med de, men det går veldig fort over
Jeg syns kanskje heller at ofte er det samliv som er slitsomt...
FP halv tolv om kvelden bidrar ikke helt til mer søvn.. Natta!

Jeg ble mor i godt voksen alder og hadde lagt meg til mange alene-tangina-vaner som jeg ofte savner. Jeg drømmer ofte om alenetid og griper hver mulighet til å sette meg ned bare meg. Av og til sier jeg at gubben må bade ungene fordi jeg må rydde, og så sitter jeg egentlig å leser avisen. I den forstand er det slitsomt å ha barn. Men jeg blir ikke sliten av å være sammen med barna mine. I den grad jeg blir sliten i hverdagen, så er det av tidspress og logistiske utfordringer. Og er jeg sliten, vil det jo ikke være like mye overskudd til barna mine som ellers. Jeg kan i øyeblikket bli lei av en utfordringene i å få en treåring til å gjøre som man ønsker når man vil, men det går over til neste runde starter. Så i det store og hele synes jeg ikke det er slitsomt å ha barn, nei.

Men en ting synes jeg er slitsom for tiden, og det er barnehagehenting med baby på slep. Det er vanskelig å få en treåring til å kle på seg som ikke vil det når man har en baby i mei tai på magen og ingen mulighet til å løfte en sprellende gutt opp fra gulvet. Men det er jo bare en fase (og det står garantert mange faser i kø etter den).

Kate skrev:

Jeg er alene med ett barn. Hverdagen med barnet mitt er deilig, men når barnet mitt har en dårlig periode (barnet mitt har en kronisk sykdom), da blir jeg sliten. Det er ingen som kan avlaste meg om nettene, ingen som kan være med på sykehuset, konntroller, legetimer. Ingen som kan dra på møter, eller følge opp på annet vis. Det blir jeg sliten av.
Men på den annen side føler jeg at jeg henter energi hos barnet mitt.
Jeg har alenetid annenhver helg. Det trenger jeg.

Jeg var ung da jeg fikk barn by the way. Ikke det at det betyr noe da.

Jeg synes ikke det er slitsomt å ha barn. Nå har jeg bare en, og han har jo ikke fylt ett år enda engang (så jeg har kanskje ikke noe jeg skulle sagt enda )

Jeg tror man skal være bra enkel i ånden hvis man ikke av og til blir sliten og sur av barnemas og kjas.

Jeg tror biologien er mot oss. Ammetåken jobber desperat for å sløve oss ned og gjøre oss dorske, glemsomme og dumme. Men det hjelper ikke. Evolusjonen har gjort hjernene våre for store i tillegg til at vi får barn for sent i livet. Vi slutter aldri å lengte etter sene kvelder, late morgener, fredfulle måltider og ro i stuen til å lese den boken man brenner etter å begynne på.

Jeg har vært ganske sliten siden nummer to ble født i januar, men er usikker på om alt kan skrives på "barnekontoen". En ting er at vi fikk en dårlig start med 3 måneder på sykehus for lillesøster, strikkball mellom sykehus og forsøk på normalt familieliv med storesøster var en slitsom periode (men alt i alt en kort periode, all medfølelse til dere som har lange sykehusopphold). Og når vi så kom oss hjem og kunne starte på "det normale livet" var det lite overskudd til runden med nattevåk, som ble forverret av lillesøsters mageproblemer.

Jeg har blitt mest sliten av problemer på jobb, noe som til dels henger sammen med barna. En allerede skakkjørt doktorgrad kræsjet totalt, men jeg er i ferd med å komme i gjenge igjen. Jeg slipper jo unna ammingen, men står opp tidlig med begge barna for at Sokk skal få sovd litt lengre. Siden vi foreldre velger å sitte litt opp når barna først er i seng så blir vi jo litt slitne av det også - men det er jo et eget valg. :nåmåjegleggemeg:

"Slitsomt i starten" tror jeg at jeg må si. Gleder meg til lillesøster blir litt større, selv om det er selvsagt er stor stas nå også - det er bare at mye blir enklere når de kommer seg rundt selv.

Klart at det til tider er slitsomt, og vi har bare 1 på snart 3år. Hun er en aktiv jente. Som regel er det vel igrunnen ikke hun som gjør meg så sliten. Men det at jeg har vært på jobb hele dagen med masse stress, og egentlig hadde trengt en time for meg selv før alt mas med middag, leking, bading og legging. Så jeg velger å legge skylden på jobben Synes alderen da hun var 1-1,5år var slitsom, for da skulle hun plukke og klatre på alt.

Noen tåler mindre støy fra barna og blir lettere stresset, noen går i jobb mens noen er hjemme, noen har mann som hjelper til, andre har det ikke, noen er ung og andre er "gamle", noen har rolige barn og andre ikke. Alle disse faktorene + enda flere gjør nok det at man opplever det å ha barn forskjellig.

Jeg syns generelt ikke det er slitsomt med barn:) (noen dager er jeg selvfølgelig sliten)

Jeg er heldig å har verdens greieste unger da:D di godtar det meste å vi er stort sett enige.
husker jeg syns det var slitsomt når minsta var baby for jeg hadde storesøster på 17 mnd i tilegg... men det var noen mnd så gikk det seg også til:)

Karamell skrev:

Det kunne vært interessant å vite om vi som synes det er tidvis slitsomt med barn også har introverte personligheter

Jeg scorer som ekstremt ekstrovert og syns tidvis det er utmattende med barn.

Monsoon - jeg syns da vi var ganske gode på kafériering i barseltiden? Jeg tror bare du havnet på Helt Feil Barselgruppe.

For øvrig ser jeg et poeng i det å ikke skulle leke med barna hele tiden. Moren min er ganske sliten etter å ha passet Snupp en helg. Hun leker, synger og aktiviserer ham hele tiden, og hvis han maser om oppmerksomthet så følger hun opp. Svigermor, derimot, tar ham gjerne en uke og er full av energi når vi henter. Hun leker ikke med ham, men lar ham leke rundt bena hennes mens hun baker, strikker, syr, stryker eller gjør annet husarbeide. Hun synger og leser for ham, men overser mas.

Jeg er litt sliten nå etter å ha feiret Veslas femårsdag i tre dager til ende, men ellers syns jeg sant og si ikke at det er spesielt slitsomt å ha barn. Jenta mi er enebarn og har alltid vært veldig grei å ha med å gjøre. Det er ingenting å bli sliten av. Jeg blir sliten av helt andre ting og ungen min gir meg energi fremfor å ta den i fra meg.

Det skal sies at vi har mange som stiller opp for oss og som elsker å være sammen med Vesla. Det gir oss rom til å være voksne på andre måter enn å være foreldre ganske regelmessig.

alfaCharlie skrev:

Når mannen skal bort, tror jeg på forhånd at jeg kommer til å dø av utmattelse, men da går ting gjerne på skinner. Barna og jeg koser oss sammen, jeg klarer å lage mat, leiligheten er ryddig, osv.

Ja, akkurat sånn har jeg det også. Jeg har lurt mye på hvorfor det er sånn.

Ja, jeg synes det er slitsomt med barn, jobb og hus og press på at man egentlig burde trene, se venninner mer og ha en hobby.
Jeg tror det er svært avhengig av hva slags type barn man får, hvor mange man har og hvor mye søvn/søvnbehov. Jeg synes det virker lettere jo større barna blir.

Jeg synes ikke det er så slitsomt nå lenger. Jeg har dager der jeg er sliten, men stort sett så stortrives jeg i mammarollen.

Når storesøster var liten derimot så var jeg totalt utslitt. De første fire årene, så sov hun maks 6 timer per døgn, samtidig som energinivået hennes alltid var på topp (hun har adhd). Hadde det ikke vært for at min mor hjalp til med avlastning noen helger i måneden så tror jeg rett og slett ikke at jeg hadde overlevd. Hun er fremdeles like energisk, men det er mye enklere nå som hun er så stor.

Lillesøster er stikk motsatt. Hun er så rolig og harmonisk at det er en fryd å være småbarnsmor. Hun elsker å sove, og er alltid like blid. Jeg kan ta henne med meg over alt uten at jeg er helt utslitt etter en liten time.

Så til HI så vil jeg si at for mitt vedkommende så kommer det helt ann på barnet. Jeg har erfart begge deler. Med storesøster så var det veldig slitsomt, jeg elsker henne over alt på jord, og hun har gitt meg så utrolig mye glede, men ja, jeg har til tider vært helt tappet for krefter. Nå som hun har blitt større og lillesøster er så rolig som hun er så synes jeg ikke at det er slitsomt å ha barn.

(Har bare lest hovedinnlegget)

Jeg synes ikke det er slitsomt å ha barn, egentlig. Jeg kan bli utmattet av hverdagens krav, men vet jo at jeg i stor grad kan styre tiden min selv. Det er som oftest jobben som tapper meg for energi og det ville den nok gjort uavhengig av barna.
Nå skal det sies at jeg nå har ei på åtte og en på seks og at de stort sett er rolige barn. 😉

Vi har valgt å ikke være med på så mye, men heller konsentrere oss om å ha god tid med barna. Jeg står blant annet opp en time tidligere enn jeg behøver, for å slippe å stresse med morgenstellet. Det var tungt med en gang, men det blir fort en vane. Vi har også maks èn fritidsaktivitet pr barn og nå er vi så heldige at begge har valgt speideren. :flaks:

Det jeg synes kan være mer slitsomt er familie, venners, naboers og ukjentes mas om barneoppdragelse etc. Det er det som tapper meg for krefter, ikke barna.