Synes du det er slitsomt å ha barn?

Elinblu skrev:

Er vi flere? 😮

Heldigvis. det ville være dumt å være den eneste av den sorten.

Madam Mim skrev:

Så til inkluderingen. Jeg gjør det jeg må gjøre, som å lage mat, eller rydde, jobbe litt eller stulle med planter eller lese. Hun er med. Hun kan hjelpe meg eller vi bare er sammen. Jeg leker ikke med henne, men oppfordrer gjerne til at hun leker rundt meg. Jeg har henne gjerne ved siden av meg når jeg leser eller jobber. Jeg lar henne gjøre litt når jeg lager mat, rydder, vasker eller fikser planter. Det er jo begrenset skade en unge får gjort med en sleiv, en klut eller litt blomsterjord. Det blir mindre pes på den måten, vi får snakket mer sammen og blir bedre kjent. Jeg synes det er greit at hun lærer ting og at hun lærer seg å akseptere at det finnes oppgaver som bare må gjøres.

Akkurat slik er det jeg håper å kunne gjøre det også - eller allerede gjør det, selv om hun er lita. Jeg er virkelig elendig på å leke på gulvet, det har jeg alltid vært. Faktisk får jeg nesten gjort mer i huset nå enn da jeg ikke hadde barn, fordi jeg synes det er koselig å rydde og brette klær når hun er med. Ettersom hun gjør sitt beste for å spise opp mus og tastatur, legger hennes tilstedeværelse visse begrensninger på nettiden, og det er nok kun av det gode.

guniss skrev:

Gleder seg til Hannah blir 5

Vi var jo sammen i dag med din 2-åring, min 2-åring og min 5-åring. Klart det er enklere med en 5-åring. 5 år er helt perfekt! Ganske selvstendig, men enda ikke fullt igang med fritidsaktiviteter 😉 Bare allidrett en gang i uka.

Jeg og 5-åringen var jo på kino alene på dagen på onsdag og det var en skikkelig kosedag!

Men når han på 5 og han på 2 krangler, da er det litt pes

Hvis jeg er alene med begge gutta i en helg eller noe sånt, DA synes jeg det er spesielt slitsomt....... Så lenge vi er to synes jeg det går ganske bra. Men jeg må si at jeg synes lillebror er VELDIG slitsom om dagen med sine 19 mndr.......

Men ja, jeg synes det er sånn passe slitsomt. Og priser meg lykkelig for at jeg ikke er alenemamma...... DA hadde jeg vært sliten da.......

Karamell skrev:

Jeg styrer veldig lite og er god venn med hybelkaninene Det er mangelen på alenetid som sliter. Dersom guttene hadde hatt glede av hverandre fremfor å være som hund og katt så hadde ettermiddagene og helgene vært litt mer avslappende.

Dette er den enkelttingen jeg også synes er mest slitsom. Slåssing og krangling og håndtering av hvem som skal ditt og datt. Jeg håper og tror at det bedrer seg.

Når en av de to største er borte så syns jeg virkelig vi har DET slaraffenlivet.

Jeg gjør som Mim - inkluderer og godtar at ting tar tid - da blir det ikke mas og stress, selv om vi ofte har middag til kveldsmat...

jeg er også en dårlig turmor - Husker at jeg så for meg at bikkja kom til å få maaaange turer da jeg hadde forrige permisjon, men det ble ikke noe mer enn han hadde fra før. Jeg brukte permisjonen min på å sitte på café, være hjemme, dra på babykino og sånn.

Jeg er en dårlig babymor, liker best å være mor til barn som kan snakke - men som sagt: ikke slitsomt, bare litt irriterende til tider.

Fikk da barselgruppen min ville gå tur hver uke fremfor å gå på café

For meg har det vært veldig positiv at jeg er en utpreget "på med skylappene og aldri snu"-type. Vi har avfunnet oss med det livet vi har nå og jeg tillater meg ikke å lengte etter noe eller klage. (Det er sikkert godt for noen "å få det ut", for meg blir det bare destruktivt)

F.eks. Vi har så å si aldri barnevakt (og i hvert fall ikke så lenge at vi kunne reist bort), så vi kan enten la være å reise på storbyferie til barna er større eller så kan vi ta dem med og gjøre det beste ut av det. Så vi drar dem gladelig med, og til tross for at det ikke blir samme type tur som vi voksne kunne helst tenkt oss så gir det masse glede, og er attpåtil fint for ungene også.

Vi har lært å utnytte tiden etter barna har lagt seg, og prøver ofte å få til å spise lunsj sammen på hverdager, i byen. (Date! )

Evnen til å se det beste i hver situasjon er helt klart godt å ha når en gråter, en trasser, det er -10grader og snør horisontalt, man ikke har bil og må få den trassende til å gå ved siden av vogna der man har den skrikende i, i tjue minutter til barnehagen.

Polyanna skrev:

Jeg trodde det skulle være mye mer slitsomt i grunn.

Det trodde jeg også. Det manglet ikke på dårlig skjult skadefryd fra folk da vi ventet eldstemann. Nå skulle det bli andre boller.

Jeg syntes ikke det var slitsomt med ett barn i det hele tatt. Vi var to voksne, oppegående mennesker som ble foreldre til en frisk gutt som sov godt om natten.

Det ble mer hektisk når søsteren kom, for hun måtte passes på på en annen måte. Med henne hadde jeg skrekkelige bilder på netthinnen av at hun falt utfor stup eller sprang ut i gaten og ble påkjørt. Det var det slitsomme, å være redd for at det lille trollet skulle gjøre skade på seg, hun var så fryktløs og uvøren.

Så kom tredjemann, og da har jeg innimellom fått føle på hvor slitsomt det kan være å være i konstant søvnunderskudd samtidig som man skal være mor og kone og arbeidstaker og venninne og datter og hele sulamitten.

Men jeg syns ikke jeg har et slitsomt liv. Jeg er sikkert for bedagelig anlagt.

Det er klart jeg blir sliten innimellom.
Med full skole og jobb så tillater jeg faktisk meg selv å si jeg er sliten når kvelden kommer og hun er i seng.
Ja, jeg legger meg tidlig og er tidlig oppe. Som regel er jeg opplagt, men er jeg ikke det, så er jeg ikke det, og lever med det.

Når helgene kommer så koser vi oss de helgene vi har sammen, og de helgene hun er med pappa'n bruker jeg på å sove MYE. For meg så er ikke bytur o.l viktig. I de helgene jeg har fri så prioriterer jeg faktisk å sove.
Men det hender selvsagt at jeg tenker over at nå er vennene mine ute å fester og jeg sitter her... Igjen...

Jeg har en toåring og en nyfødt, og jeg synes ikke det er spesielt slitsomt med dem i seg selv. Imidlertid har det vært slitsom når jobben ikke har fungert (vi er også to likestilte i to fulle jobber). Det at jeg ikke synes det er veldig slitsomt betyr IKKE at jeg ikke lengter etter alenetid, en god bok, rødvin, handletur i ro og fred osv. Det er klart jeg gjør det fra tid til annen.

Noen ganger skulle jeg ønske at jeg var skilt, bare fordi det ville innebære alenetid. Helt alenetid, uten bekymringer eller tanker om hvordan Posøren har det. Noen ganger misunner jeg den rent praktiske organiseringen av barn annenhver uke (uten å ta i betraktning noe annet).

Observatøren skrev:

Noen ganger skulle jeg ønske at jeg var skilt, bare fordi det ville innebære alenetid. Helt alenetid, uten bekymringer eller tanker om hvordan Posøren har det. Noen ganger misunner jeg den rent praktiske organiseringen av barn annenhver uke (uten å ta i betraktning noe annet).

Jeg synes det er slitsomt når barna ikke sover, noe de ikke gjør, men det har man etterhvert vent seg til.

Noen ganger har jeg mest lyst til å krype innerst i skapet og bli der til ungene flytter ut, da er jeg møkkasliten og møkkalei og føler at alle dystre spådommer om at jeg aldri kom til å like mammalivet slår til med full kraft.
Så innser jeg (som oftest) at det er ikke barna, det er alt rundt som gjør meg sliten. Krangling med foreldremakkeren, prestasjonspress i forhold til skolen, (som jeg legger på meg selv), effektivitetspress i forhold til jobben, (som jeg legger på meg selv), og en til tider vanskelig familie å forholde seg til.

Når mannen skal bort, tror jeg på forhånd at jeg kommer til å dø av utmattelse, men da går ting gjerne på skinner. Barna og jeg koser oss sammen, jeg klarer å lage mat, leiligheten er ryddig, osv.

Ja, det hender jeg savner å kunne leve uten ansvar og forpliktelser, kanskje spesielt siden jeg aldri har gjort akkurat det. Allikevel ser jeg at barna er en stor del av min identitet, ikke fordi jeg er Mamma og bare Mamma, men fordi de er mine, jeg er så vanvittig stolt av de og fordi de gir meg mer glede enn noen eller noe andre gjør.

Nei, jeg synes ikke det. Jeg er til tider sliten, men det er jo sånn det er å leve. Noen ganger er man sliten, andre ganger ikke. Jeg føler egentlig at jeg har fått mere overskudd for hvert barn jeg har fått.

Svigermor er forresten pensjonist og enke. Hun fortalte nylig at hun er utrolig sliten for tiden. Når hun ser i almanakken sin alt hun skal gjøre den kommende uka, får hun vondt i magen. Så sliten kan man bli når som helst i livets faser.

Bella76 skrev:

Nå nei.

Hysj med seg!!

Til tider er det slitsomt, men det er mer hektisk enn slitsomt egentlig. Den mest slitsomme perioden var fra storesøster var ca 1,5 år til hun var 3 år. Etter det har det vært mindre slitsomt. Hun ble mer selvstendig, og hun ble storesøster. Mellomsøster er nå 3 år, og alt har vært mindre slitsomt rett og slett fordi de er to. Jeg liker at de er to som leker og har hverandre. Nå er de tre, men minste jenta er ikke mer enn litt over en mnd så hun deltar ikke enda. Det som er hektisk nå er forskjellige aktiviteter og skole/SFO, bhg, venner og you name it, men det er mer morro enn slitsomt.

Fadese skrev:

Hysj med seg!!

Jeg ble så oppslukt da jeg ble mamma som 24 åring. Jeg forgudet min lille baby. Det kunne ikke falle meg inn å være borte fra han et sekund. Den første natten han sov borte, da var han 8-9 mnd. Jeg sov så dårlig den natten og lengtet meg syk. Dette mammahysteriet avtok heldigvis litt etter litt. Det ble bedre da andremann kom, og jeg klarte å få barnevakt lenge før 8-9 mnds alder. Jeg blir ikke sliten av ungene mine, de er egentlig med meg 24/7. Jeg blir ekstra glad når jeg en sjelden gang har barnevakt og kan slappe helt av. Det hender jeg trenger en dag for meg selv, men så kan det gå noen måneder til neste gang. 😉

Jeg elsker Mathias over alt på denne jord, men ja, jeg synes det er slitsomt innimellom. Mye av grunnen til det er at vi har slitt forferdelig med søvnen. Og selv når han sover godt, så sover jeg dårlig, for jeg er blitt vant til å våkne ørten ganger per natt. Jeg må ærlig talt si jeg er blitt litt skremt mht å få flere barn...men det er jo ikke sikkert neste unge er lik, og dersom den er det så vet jeg litt mer hva jeg skal gjøre 🙂