[Skikk og bruk] Hva trumfer - 50-årsdag eller konfirmasjon?

Internettet tar jo aldri feil.

Hadde også prioritert konfirmasjon. Det å være fadder plikter litt, sier hun som må begynne å spare til konfirmasjoner med 6 fadderbarn på 3 år.

Miss Norway skrev:

Jeg tror barnet er fornøyd så lenge det kommer gave.

Men foreldrene ble litt lei seg. Det kommer også jubilanten til å bli.

Jeg var sikker på at vår konfirmant bare brød seg om pengene, men han var virkelig overraskende opptatt av gjestene. Han er vanligvis ingen selskapsløve, men i egen konfirmasjon virkelig blomstret han. Så, ikke undervurder konfirmanten 😉

Input skrev:

I mitt hode; barn trumfer (stort sett) alltid voksne.

Slik tenker jeg også.

Siden jeg er så økonomisk anlagt (noen vil nok kalle meg gjerrig), ville sparte reisekostnader gjort at jeg valgte arrangementet i den byen jeg bodde og at vi kunne sove hjemme (jeg sover ikke bra på hotell).

Men konfirmasjoner er jo gjerne tidlig på dagen, lar de seg kombinere?
Eller blir det senere siden det er lørdag?

Konfirmasjonen hadde vunnet her. Mannen kombinerte utdrikningslag i Oslo en lørdag med konfirmasjon i Bergen søndag. Han måtte fly fra Torp.

Jeg hadde valgt konfirmasjonen.

Tjorven skrev:

ville sparte reisekostnader gjort at jeg valgte arrangementet i den byen jeg bodde og at vi kunne sove hjemme

Alle gjestene bor privat hos jubilanten.

Ru skrev:

Men konfirmasjoner er jo gjerne tidlig på dagen, lar de seg kombinere? Eller blir det senere siden det er lørdag?

Ja, middagen blir om ettermiddagen/kvelden og lar seg ikke kombinere.

Konfirmasjon. Fordi det er barn involvert (som i at barnet er hovedperson i arrangementet) og fordi man er barnets fadder.

Det er nok snakk om en favorittfadder. Jeg stemmer for komf. Jubilanten kan trakteres i et sololøp.

Vanskelig valg.
Tror jeg hadde valgt konfirmasjonen siden det er fadderbarn, og man liksom har "forpliktet" seg til dette i dåpen.
Så hadde jeg forklart dette for 50 åringen, og beklaget at vi først hadde sagt ja.

Faddergreia er avgjørende! Hadde det vært "en niese" hadde bursdagsinvitasjonen trumfet, men er man fadder blir det litt annerledes.

Er det slik at barna deres skal med på weekendturen og de ikke er bedt i konfirmasjon?

Dette vil jeg si er en av de veldig få gangene da "takket ja først" argumentet ikke trumfer. Som flere her sier: konfirmasjonen er første gangen den unge har et voksent selskap der de står i sentrum og da er det fint om faddere er tilstede. Femtiåringen kan dere feire ved en annen anledning.

Blå skrev:

Dette vil jeg si er en av de veldig få gangene da "takket ja først" argumentet ikke trumfer. Som flere her sier: konfirmasjonen er første gangen den unge har et voksent selskap der de står i sentrum og da er det fint om faddere er tilstede. Femtiåringen kan dere feire ved en annen anledning.

Enig. Sammen med argumentet om at et barn trumfer en voksen.

Jeg er 100% overbevist om at 50 åringen forstår at dere må velge konfirmasjonen sålenge dere er faddere.

Vet begge parter at dere er dobbeltinvitert?

Jeg stemte 50 års dagen, i hovedsak fordi jeg leste HI feil og trodde dere hadde fått innvitasjonen til konfirmasjon 6 uker før, og det synes jeg var lovlig kort tid.

Så da ombestemmer jeg meg, og holder med konfirmasjon jeg også. Hadde det vært hos oss hadde jeg også vurdert å dele familien slik at jeg og mannen gikk i hvert vårt selskap.

Jeg blir femti i løpet av de nærmeste årene, og jeg kan forsikre om at vi godt voksne mennesker har stor forståelse for at konfirmasjon er en større anledning enn en femtiårsdag. 🙂 Eller, jeg kan vel igrunnen bare snakke for meg selv, men jeg tror jo det er sånn.

Jeg ville valgt konfirmasjonen fordi jeg syns det er en større anledning, og det tror jeg at jeg ville gjort uavhengig av fadder-spørsmålet.

Jeg syns ikke dette er et vanskelig valg i det hele tatt. Konfirmasjonen trumfer helt klart en bursdag.

Røverdatter skrev:

Jeg ville valgt konfirmasjonen fordi jeg syns det er en større anledning, og det tror jeg at jeg ville gjort uavhengig av fadder-spørsmålet.

Enig, hvis det var en konfirmant i nær familie eller som en er fadder til. Hvis det var en konfirmant en knapt hadde møtt og ikke hatt noe med å gjøre, hadde jeg valgt femtiårsdagen. Vi ble bedt i konfirmasjonen til datteren til min manns kusine engang, som ingen av oss har noen som helst kontakt med. Det blir noe annet.