[Skikk og bruk] Hva trumfer - 50-årsdag eller konfirmasjon?

Jeg tror jeg ville valgt konfirmasjon. Det kommer jo en 60-års dag, forhåpentligvis, men konfirmasjon er jo bare en gang. Sa hun som droppet kusinens konfirmasjon for å dra på russetreff i kongeparken.

Min bror med familie hadde lignende dilemma ifjor, da vår eldste konfirmerte seg. De valgte å dele seg, altså en voksen og ett barn på hvert sted. Utrolig viktig for konfirmanten vår at onkel/fadder kom.

Fadderbarnet trumfer, definitivt.
Det kommer flere bursdager - en konfirmasjon er det bare en av.
Dessuten - har man sagt ja til å være fadder er det jo en viss forpliktelse man faktisk har påtatt seg. Å stille opp i konfirmasjonen vil jeg påstå er (en brøkdel) av den forpliktelsen

Jeg ville valgt 50-årslag, men jeg er ikke religiøs og er ikke fadder.

Niobe skrev:

Om jeg var fadder til et barn i konfirmasjonsalder, så hadde jeg nok fått bekreftet konfirmasjonsdatoen før jeg hadde takket ja til noe i konfirmasjonstiden.

Ikke sant? Det gjorde vi også, og vi visste det var konfirmasjon den samme helgen. Søndag den helgen, som vi voksne kunne kjøre tilbake til Oslo til. Men da invitasjonen kom viste det seg at de hadde fått lørdagskonfirmasjon (som de ønsket seg).

Ordentlige dilemma skal ikke være lett! 😮

Om en av dere er fadder til konfirmanten, ville jeg klart valgt konfirmasjon. Uten slik forpliktelse hadde jeg valgt det jeg først fikk invitasjon til/allerede har takket ja til; i dette tilfellet 50 årsdag.

Den var lei. Jeg hadde nok valgt konfirmanten her, siden dere eller en av dere er fadder.

I mitt hode; barn trumfer (stort sett) alltid voksne.

Går det an å lufte problemstillingen for konfirmantfamilien? Personlig hadde jeg ikke blitt fornærmet hverken som forelder eller konfirmant om det var en av fadderene som ikke kunne komme.

Jeg har nå tenkt litt og tenker at det må være greit å forklare for 50-åringen at dere "må" (bør) gå i konfirmasjonen da du/dere er fadder.

Jeg synes det forplikter når man allerede har takket ja til en invitasjon, og ville ikke avlyst til fordel for noe annet. Men det er klart, er konfirmasjonen viktig å delta på for deg som fadder av religiøse hensyn til din egen faddergjerning, eller konfirmantens personlige religiøse overbevisning stiller saken seg annerledes.

Jeg tror jeg ville valgt konfirmasjonen, med tanke på at det der er snakk om et barn - det er en anledning man vanskeligere kan kompensere for med å planlegge noe annet hyggelig sammen om et halvt år eller et år. Men det høres ut som et skikkelig kjipt dilemma, og jeg tenker også at det er forståelig/tilgivelig å holde på den anledningen man først takket ja til.

Jeg tror barnet er fornøyd så lenge det kommer gave.

Men foreldrene ble litt lei seg. Det kommer også jubilanten til å bli.

Hm. Jeg tror det hadde vært vanskelig å droppe en konfirmasjon når man er fadder. Men isj.

Input skrev:

I mitt hode; barn trumfer (stort sett) alltid voksne.

Det var min første tanke også. Er ikke konfirmasjon en av de store dagene en fadder har ansvar i forbindelse med? Jeg ville nok valgt fadderbarnet, så fremt det fortsatt var en nær relasjon der.

Pepper Lemon skrev:

Er ikke konfirmasjon en av de store dagene en fadder har ansvar i forbindelse med?

Utenom selve dåpsdagen, så er det vel i grunn den eneste.

For å si det sånn; hvis man hadde fått invitasjon til konfirmasjonen først, hadde jeg ikke vært i tvil. Det er altså helt klart hvem som i utgangspunktet har høyest pri. Så er spørsmålet om "sagt ja først" trumfer viktigst arrangement, og jeg tror ikke det i dette tilfellet.

Ble datoen for 50-årsdagen satt i samråd med dere, eller tatt hensyn til at dere kunne komme? I så tilfelle er det enda litt verre.

Neida, femtiårsfesten kom som en overraskelse.

Jeg hadde valgt konfirmasjon, for å følge opp fadderløftet.

Skjønner at dette er et vanskelig dilemma!

Det er uansett veldig deilig å komme til en eventuell diskusjon med jubilanten og si at man ikke kan komme likevel, og at man har fått oppbacking av 80 % av Internettet.