Er NAV virkelig så ille?

Men altså, smerter og plager ER jo subjektive. Det er jo ikke noe krise om man har en objektiv lidelse så lenge den ikke gir subjektivt besvær, da kan man jo jobbe? Det er verre om man har subjektive lidelser som ikke kan påvises objektivt, da blir man mistrodd av hele verden. Jeg tror bare vi skal passe oss litt for å tro at medisinen er ferdigstudert, det kommer stadig nye metoder.

Og hvor mye skal samfunnet vårt finansiere samlivsbrudd?
Det er veldig touchy å ta opp, men det er en stor utfordring i samfunnet. Der er det snakk om alt fra voldsutsatte til dem som "vokser fra hverandre" og forventer at det offentlige skal sørge for dem når de har gått lei av partneren.

En annen ting er at 1/4 av alle med barn som går fra hverandre blir sykmeldt som konsekvens av bruddet.
Finnes det noe å gjøre der?
Er det bare snakk om tragiske skjebner og sykdom eller bør man kunne forvente at folk finansierer mer av dette selv?

Noe av det som er vanskelig er at voksne har forsørgeransvar for barn. Å bestemme at noen skal finansiere mer på egen hånd vil nødvendigvis ville gå ut over endel unger.

Guava skrev:

Og hvor mye skal samfunnet vårt finansiere samlivsbrudd?
Det er veldig touchy å ta opp, men det er en stor utfordring i samfunnet. Der er det snakk om alt fra voldsutsatte til dem som "vokser fra hverandre" og forventer at det offentlige skal sørge for dem når de har gått lei av partneren.

En annen ting er at 1/4 av alle med barn som går fra hverandre blir sykmeldt som konsekvens av bruddet.
Finnes det noe å gjøre der?
Er det bare snakk om tragiske skjebner og sykdom eller bør man kunne forvente at folk finansierer mer av dette selv?

På hvilken måte finansierer samfunnet samlivsbrudd? :klør meg i hodet: Snakker du om ekstra barnetrygd og skatteklasse 2? Jeg kan ikke se at det offentlige har subsidiert mitt samlivsbrudd.

Storm skrev:

På hvilken måte finansierer samfunnet samlivsbrudd? :klør meg i hodet: Snakker du om ekstra barnetrygd og skatteklasse 2? Jeg kan ikke se at det offentlige har subsidiert mitt samlivsbrudd.

Jeg snakket ikke om deg.

Det går utrolig mye penger i overgangsstønader, ekstra barnetrygd, skatteklasse og rettshjelp ved samlivsbrudd. I tillegg er det store utgifter ved langtidssykmeldiger.

Næringslivet hevder også at de taper mye penger på denne og det er også en del av samfunnsregnestykket:
http://www.dn.no/forsiden/politikkSamfunn/article978719.ece

Guava skrev:

Jeg snakket ikke om deg.

Det går utrolig mye penger i overgangsstønader, ekstra barnetrygd, skatteklasse og rettshjelp ved samlivsbrudd. I tillegg er det store utgifter ved langtidssykmeldiger.

Næringslivet hevder også at de taper mye penger på denne og det er også en del av samfunnsregnestykket:
http://www.dn.no/forsiden/politikkSamfunn/article978719.ece

Det står at en av tre blir langtidssykemeldt etter samlivsbrudd?

What? Kan det stemme? Man må da gå på jobb selv om man har blitt skilt, vel? Hva er det for noe med folk?

Esme skrev:

Det står at en av tre blir langtidssykemeldt etter samlivsbrudd?

What? Kan det stemme? Man må da gå på jobb selv om man har blitt skilt, vel? Hva er det for noe med folk?

Det blir vel noe av det samme som ved dødsfall. Det er ikke alltid det er så lett å tenke når hodet er fullt av konflikt og sorg og bekymring. Om det er riktig er en annen sak, men det er engang åpning for sykmeldinger på grunnlag av reaksjon på belastning. Og skilsmisse kan absolutt være en belastning for noen.

Trygdesvindel for 6 mrd pr år, så ja, det finnes de som har veldig vondt i viljen sin. Med de beløpene så forstår jeg at NAV har sine restriksjoner på hva de skal godta og ikke.
Det ødelegger selvfølgelig for de som virkelig trenger hjelp, hvilket er synd.

Det er vel mange jobber som avhenger av at man er klar i toppen, og jeg vil tro mange kam bli påvirket både psykisk og fysisk av skilsmisser også. Men det er jo urovekkende at så mange blir langtidssykmeldt av det.

Nessie skrev:

Det er vel mange jobber som avhenger av at man er klar i toppen, og jeg vil tro mange kam bli påvirket både psykisk og fysisk av skilsmisser også. Men det er jo urovekkende at så mange blir langtidssykmeldt av det.

Det er jo ofte en stor påkjenning mht økonomi, flytting, hvor skal man bo, hva har man råd til og orientere seg om stønader, bidrag osv..Legg på en utro ex som gjør alt vanskelig i lange tider framover, trøbbel med samvær and so on. Jeg skjønner godt at totalbelastningen for en del etter skilmisse utløser sykdom som igjen gir sykemelding. Jeg hadde en kollega som havnet i skilsmisse med utro ektemann som ville ha nye inn i huset fortest mulig, introduserte ny dame veldig raskt, dårlig økonomisk oppgjør, vanskelig å få et sted å bo, fikk ikke høyt nok lån til å kjøpe, måtte bo i skolekretsen, endte med å leie sokkelleilighet. Hun hadde sorg over tapet av hele det vanlige livet sitt, bostandard, svigerfamilie, en ex som kunne "kjøpe" sønnens velvillighet osv.. Hun var mye borte, mange egenmeldingsdager. Irriterende for jobb og kollegaer, men jeg forstår jo at hun var i en prosess der det var vanskelig å komme videre.

Kanskje sykmelding burde skifte navn til å dekke mer enn sykdom? For direkte syk er man vel ikke selv om hverdagen er tøff og det er mange ting å ordne opp i.

Billa skrev:

Kanskje sykmelding burde skifte navn til å dekke mer enn sykdom? For direkte syk er man vel ikke selv om hverdagen er tøff og det er mange ting å ordne opp i.

Nei, med man kan vel bli deprimert og ha såpass psykisk belastning som gjør deg syk både mentalt og fysisk (det er vel ikke ukjent at kroppen sier stopp før hjernen). Er det da bedre å være sykmeldt en periode med ro, hvile, behandlinger og evnt medikamenter enn at man virkelig havner i grøfta og blir enda mer langtidsykmeldt.

Men hvis læreren eller legen ikke klarer å fokusere på jobb fordi tankevirksomheten er for krevende, er det da greit å forvente at vedkommende utfører mer praktisk jobb for å få stønader? Eks lettere jobb i parkvesenet, postsortering, linjerydding osv?
Jeg tror det ville være hardt å svelge for mange og kjenner selv at det ikke bare er enkelt å tenke på det som en mulighet, men er det ok å kreve det?

Lykken skrev:

Det er jo ofte en stor påkjenning mht økonomi, flytting, hvor skal man bo, hva har man råd til og orientere seg om stønader, bidrag osv..Legg på en utro ex som gjør alt vanskelig i lange tider framover, trøbbel med samvær and so on. Jeg skjønner godt at totalbelastningen for en del etter skilmisse utløser sykdom som igjen gir sykemelding. Jeg hadde en kollega som havnet i skilsmisse med utro ektemann som ville ha nye inn i huset fortest mulig, introduserte ny dame veldig raskt, dårlig økonomisk oppgjør, vanskelig å få et sted å bo, fikk ikke høyt nok lån til å kjøpe, måtte bo i skolekretsen, endte med å leie sokkelleilighet. Hun hadde sorg over tapet av hele det vanlige livet sitt, bostandard, svigerfamilie, en ex som kunne "kjøpe" sønnens velvillighet osv.. Hun var mye borte, mange egenmeldingsdager. Irriterende for jobb og kollegaer, men jeg forstår jo at hun var i en prosess der det var vanskelig å komme videre.

Ja, jeg kjenner også de som har hatt behov for sykemelding. Jeg har ikke lest meg opp på linken heller. Det er vel det med langtid som er utovekkende. Men mye blir uoverkommelig i en slik situasjon, og mange går jo gjennom en sorgprosess i tillegg til alt det praktiske.

Guava skrev:

Men hvis læreren eller legen ikke klarer å fokusere på jobb fordi tankevirksomheten er for krevende, er det da greit å forvente at vedkommende utfører mer praktisk jobb for å få stønader? Eks lettere jobb i parkvesenet, postsortering, linjerydding osv?
Jeg tror det ville være hardt å svelge for mange og kjenner selv at det ikke bare er enkelt å tenke på det som en mulighet, men er det ok å kreve det?

Det synes jeg faktisk. Det er klart, de fleste vil greie å finne seg noe annet å gjøre, de fleste leger kan feks ta kontorjobb, og om de ikke greier å tenke i det hele tatt, så bør man jo finne seg en jobb man greier, feks parkvesen eller whatnot.


Folk tror jo liksom at å jobbe er noe man gjør for samfunnet sin skyld, og for å realisere seg selv. Men grunnen til at man skal jobbe er jo for å forsørge seg og sine, det er jo hovedgrunnen.

Guava skrev:

Men hvis læreren eller legen ikke klarer å fokusere på jobb fordi tankevirksomheten er for krevende, er det da greit å forvente at vedkommende utfører mer praktisk jobb for å få stønader? Eks lettere jobb i parkvesenet, postsortering, linjerydding osv?
Jeg tror det ville være hardt å svelge for mange og kjenner selv at det ikke bare er enkelt å tenke på det som en mulighet, men er det ok å kreve det?

Det er jo her arbeidsgiver sitt ansvar, og feks IA ofte kommer inn. Problemet er at det er mer "lønnsomt" å få noen sykmeldt, og få i vikar - enn å endte arbeidsoppgaver - og fikse vikar. Jeg opplevde iallefall det.

Katta skrev:

Det blir vel noe av det samme som ved dødsfall. Det er ikke alltid det er så lett å tenke når hodet er fullt av konflikt og sorg og bekymring. Om det er riktig er en annen sak, men det er engang åpning for sykmeldinger på grunnlag av reaksjon på belastning. Og skilsmisse kan absolutt være en belastning for noen.

Helt klart. Og om det var en av tyve så hadde det hengt på greip.


En av tre er jo bare tøys. Da går det på viljen til en god del av dem.

Katta skrev:

Men når det gjelder leger og kroniske diagnoser kan jeg i og for seg si noe om det, men jeg jobber med barn og ungdom. Det er diagnoser som det er diskusjon omkring ja. Ikke fordi man er i tvil om hvorvidt de finnes, men mer fordi de er så innmari vanskelige å få tak på. Ta ME for eksempel. disclaimer: jeg snakker nå om ungdom, ikke voksne. Vi utreder mange med tanke på den diagnosen. Og pasientgruppen spriker noe veldig. Du har dem som åpenbart har så mange belastninger psykisk at diagnosen er utelukket. Du har de som feiler noe helt annet. Klassikeren er 6-12 mnd etter overgang til ungdomsskole eller videregående, kravene øker og man greier ikke å oppnå de målene man selv har satt seg. Du har de med foreldre som er ekstremt opptatt av at ungdommen skal ha en slik diagnose, du har de som er åpenbart overtrent og du har de som sitter som gissel i en massiv familiekonflikt. Og de som sitter oppe halve natta og spiller dataspill. Og de som er lyd- og lyssky, ikke tar til seg næring, ligger i et mørkt rom og ikke orker noenting uten at man finner noen årsak. Det vi ser er at alle de første gruppene er det stort sett mulig å få hjulpet med rimelig enkle midler, mens den siste gruppen er det ingenting som hjelper på. Og vi er ikke i tvil om at de er syke nei, men hva som har gjort dem syke og hvordan man skal hjelpe dem er i det blå foreløbig. Det skal ikke forundre meg om at det blir en håndfast diagnose med en klar patofysiologi etterhvert. Vi skal passe oss litt for å påstå at det vi ikke kan påvise ikke finnes.

.

Jeg fjaset jo litt om "spille WOW hele natta"-ME tidligere i tråden, men jeg møter jo på disse ungdommene etter at de har vært hos "deg" ( ) og fått diagnosen, og jeg må ærlig si at jeg ikke alltid tror en diagnose er det beste for denne gruppen. Jeg føler ofte at både elev og foreldre slenger skrivet fra legen på kateteret, lener seg tilbake og sier "ja, der ser du, jeg har ME, fiks det!" (Som i: Gi meg en karakter, selv om jeg knapt er tilstede på skolen, langt mindre i vurderingssituasjoner.)

At det finnes mennesker som får et utmattelsessyndrom i etterkant av en infeksjon eller noe sånt og ikke orker noe i lengre perioder, tviler jeg ikke på, men jeg tror ME-gruppen rommer utrolig mye mer enn disse pasientene.

Esme skrev:

Det står at en av tre blir langtidssykemeldt etter samlivsbrudd?

What? Kan det stemme? Man må da gå på jobb selv om man har blitt skilt, vel? Hva er det for noe med folk?

Enig-og hvor mange har en jobb der det kreves topp konsentrasjon hele arbeidstiden, egentlig? Mange i min omgangskrets har opplevd samlivsbrudd og de aller fleste kvinnene (4 av 5) og to av mennene har vært sykmeldte i kortere eller lengre perioder pga. dette. Sånt kan vi bare ikke ta oss råd til lenger, mener jeg. På samme måte som vi ikke kan ta oss råd til sykmelding pga. omstillinger på arbeidsplassen og nye arbeidsoppgaver, vanskelige klasser (i mitt yrke) og som maktmiddel i lønnsforhandlinger. For å nevne noen at de absurde tingene vi holder på med i dette landet.

Guava skrev:

Men hvis læreren eller legen ikke klarer å fokusere på jobb fordi tankevirksomheten er for krevende, er det da greit å forvente at vedkommende utfører mer praktisk jobb for å få stønader? Eks lettere jobb i parkvesenet, postsortering, linjerydding osv?
Jeg tror det ville være hardt å svelge for mange og kjenner selv at det ikke bare er enkelt å tenke på det som en mulighet, men er det ok å kreve det?

Ja, det synes jeg, absolutt.

De får ikke tretthetssyndromdiagnose om de spiller hele natta altså. Egentlig er det ganske få som ender med den diagnosen i forhold til hvor mange som vil ha den. Hvorfor de vil ha den har jeg lurt på ja. Det hender at både ungdom og foreldre gråter når de får vite at de ikke fyller kriteriene.

Jeg tenker at mye av holdningen mange mennesker har til leger, diagnoser og helsevesen også har godt av å endres.

Det er en utbredt autoritetstro til det "legen har sagt". I alle fall hvis legen sier noe som man liker å høre. Særlig da.
Legen er med på å vurdere sykdom, stiller diagnoser og sykmelder, men legen vet ikke noe om en pasient er i stand til å jobbe en uke etter konsultasjonen eller to uker etter konsultasjonen. Har man en 4 ukers sykmelding, men kjenner at man er i form til å jobbe etter en uke så snylter man om man holder seg hjemme uavhengig av hva legen har "sagt".

Diagnoser har også fått en stilling i samfunnet som jeg ikke tror er bra og noe av det kan kanskje henge sammen med hvordan helsevesenet vårt er organisert og finansiert. Diagnoser er nyttig for å få organisert virksomheten og gi behandling (regner jeg med), men en diagnose sier heller ikke noe automatisk om en persons arbeidsevne eller om en persons helse i forhold til arbeid.

En kreftsyk kan være i full stand til å arbeide, trass en "heftig" diagnose. Det er ikke legens diagnose som bestemmer om man er arbeidsfør eller ikke, men hvorvidt man er i stand til å utøve jobben sin.
En diagnose er ingen oppskrift på hvem man er, hva man er eller hvor arbeidsfør man er. Man ER ingen diagnose.

At man har en diagnose betyr heller ikke at man skal sitte og vente på at legen fikser ting. Man har primært ansvar for egen helse. Enkelte ting kan man ikke fikse uten hjelp, men ofte må det stor egeninnsats til for å bli frisk og å holde seg i form.
Legen eller andre behandlere kan ikke stå for den egeninnsatsen.
Jeg hører en del folk som tror at bare det å bli sendt til psykolog skal gjøre susen og forventer at psykologer skal fikse problemer uten å reflektere et sekund over at arbeidet er noe man må gjøre selv.

I det hele tatt er det noe med ansvar og medansvar i pasientrollen som jeg tror det er en god vei å gå.