Siv Jensen

Bønna, der satte du virkelig ord på et stort problem. Det er et faktum at enkelte områder i Oslo er inne i en veldig ond sirkel; etniske nordmenn flytter ut av områdene nettopp fordi de føler seg i mindretall. Og inn flytter innvandrere. Det er faktisk et problem, og det har ikke med fremmedfrykt å gjøre, men at man ikke ønsker å være minoritet i eget land.

Hvilke områder gjelder det?

Jentemamma skrev:

Det er faktisk et problem, og det har ikke med fremmedfrykt å gjøre, men at man ikke ønsker å være minoritet i eget land.

Da har man kanskje litt større forståelse for at innvandrere også velger å bo i nærheten av sine "egne"? Når vi som har vokst opp i et trygt land, kan kulturen, språket, skikker og regler også klumper oss sammen.

Også må jeg bare si, jeg liker ikke det "minoritet i eget land"-utrykket. Det signaliserer en kraftig Oss vs Dem-tankegang. Landet er like mye de andre som bor der sitt også, selv om de er har brun hud.

glitterchick skrev:

Da har man kanskje litt større forståelse for at innvandrere også velger å bo i nærheten av sine "egne"? Når vi som har vokst opp i et trygt land, kan kulturen, språket, skikker og regler også klumper oss sammen.

Også må jeg bare si, jeg liker ikke det "minoritet i eget land"-utrykket. Det signaliserer en kraftig Oss vs Dem-tankegang. Landet er like mye de andre som bor der sitt også, selv om de er har brun hud.

Det er fullt ut forståelig. Men at man i eget land ikke ønsker å være en minoritet kan ikke helt sammenlignes, da "innfødte" ikke kommer til et helt nytt land der man skal etablere seg og fungere i samfunnet, ergo er de mer avhengig av å integrere seg og ikke "klumpe" seg sammen, mer enn de som allerede bor her og klumper seg sammen.

Det gjelder bla. bydeler i Oslo Nord og Øst.

Nå har ikke jeg sagt noe om brun hud. Jeg har også forståelse for at mange velger å bosette seg i nærheten av sine "egne". Det gjør jo nordmenn i Spania også. Men jeg har like stor forståelse for de som ikke trives i et boområde hvor de føler seg som en minoritet, og hvor f.eks det er 80% innvandrere på skolen. Det byr faktisk på utfordringer som vi har vært inne på tidligere.

Det byr på endel gleder også. Hilsen hun som bor i et strøk hvor det er 97 % ikke etnisk norske på nærmeste skole.

Jentemamma skrev:

Nå har ikke jeg sagt noe om brun hud.

Jeg vet du ikke har sagt det. 🙂 Det var bare en generell kommentar til at jeg ikke liker uttrykket.

Lykken: Syns du det er mer forståelig at etniske nordmenn ikke vil være "minoriteter i eget land" enn at flyktninger som kommer fra en fortvilet situasjon ønsker å være i nærheten av dem som forstår dem?

I min bydel i Oslo Øst bor det ca 20 % innvandrere (da medregnet vestlige også).
Jeg vet ikke om det er noen bydeler som har over 50 % innvandrere?

Jo, men synes du det bare er gleder? Har du ingen forståelse for at mange synes det blir i overkant. At de føler at nabolaget endrer seg, og ikke alltid til det bedre? At miljøet og naboskapet endrer seg? For det synes faktisk jeg.

alfaCharlie skrev:

Det byr på endel gleder også. Hilsen hun som bor i et strøk hvor det er 97 % ikke etnisk norske på nærmeste skole.

Har du tenkt å sende barna dine på den skolen?
Det er ikke så lenge siden dokumentaren om Elias gikk. Han byttet skole for å få venner.

Jeg trivdes godt på mange måter der jeg bodde.

bønna skrev:

Har du tenkt å sende barna dine på den skolen?
Det er ikke så lenge siden dokumentaren om Elias gikk. Han byttet skole for å få venner.

Jeg trivdes godt på mange måter der jeg bodde.

Jeg sender de på den skolen som ligger ved siden av barnehagen av logistikkhensyn, det er vel et par prosent færre der. Fortsatt en del over 90 %. Klarer ikke helt se problemet i forhold til å få venner, det er jo her vi bor, samme mixen i barnehagen og religions- og fargeblinde barn.

bønna skrev:

Har du tenkt å sende barna dine på den skolen?
Det er ikke så lenge siden dokumentaren om Elias gikk. Han byttet skole for å få venner.

Jeg syns også det er problematisk når det bare er én type mennesker som går på en skole. Men dette henger igjen mest sammen med klasse og ressursterkt nabolag for meg, ikke farge og etnisitet. Skolen vi skal søke på har minst like internasjonalt miljø som den vi egentlig sokner til, så det er ikke kulturbakgrunn som er problemet. Det er heller ikke bare det som er problemet med skolen Elias gikk på.

Jentemamma skrev:

Jo, men synes du det bare er gleder?

Det er vel ingen nabolag hvor alt og alle bare er fryd og gammen, er det?

Jentemamma skrev:

Jo, men synes du det bare er gleder? Har du ingen forståelse for at mange synes det blir i overkant. At de føler at nabolaget endrer seg, og ikke alltid til det bedre? At miljøet og naboskapet endrer seg? For det synes faktisk jeg.

Jeg ser svært få problemer relatert til at det er et ekstremt flerkulturelt nabolag. Bortsett fra de sure, middelaldrende som klager på alt uansett. (Og tilfeldigvis er etnisk norske.)

Nå er jeg velsignet/forbannet med et utseende som gjør at jeg stort sett blir tatt for å være innvandrer selv, så det er mulig at det er derfor jeg generelt er mer vant med å måtte forholde meg til problemer i forhold til etnisk norske enn ikke etnisk norske mennesker.

Skyter inn et spørsmål på sidelinjen;

Betegnelsen 2. generasjons innvandrer, 3. generasjons osv. Når slutter man å være innvandrer og blir regnet som norsk?

Umuriel skrev:

Skyter inn et spørsmål på sidelinjen;

Betegnelsen 2. generasjons innvandrer, 3. generasjons osv. Når slutter man å være innvandrer og blir regnet som norsk?

Jeg tipper at det gjelder så lenge huden er brun. Dessverre. Det er vel her den store forskjellen til f.eks USA gjelder? Vi er ikke akkurat en melting pot her i Norge.

Nora H skrev:

Den erfaringen har ikke jeg. Jeg har to gode venner av pakistansk opprinnelse, begge med høyere utdanning, og de har aldri hatt problemer med å få jobb. Jeg tror det blir for enkelt å bruke navnet som unnskyldning at man ikke får jobb, det kan ligge andre grunner bak, feks at de snakker dårlig eller gebrokkent norsk.

Nå husker jeg å ha lest historier om de som aldri kom til intervju før de fornorsket navnet sitt på cv'en *slite med å finne link*.
Jeg er ganske sikker på at ting er i bedring, men vi har fortsatt en vei å gå:

http://www.varden.no/article/20090218/NYHET/246937940/1001

I hine hårde dager da jeg jobbet som telefonselger fikk pakistanerne jeg jobbet med beskjed om å si et norsk navn når de ringte. :rister oppgitt på hodet:

Nora H skrev:

Den erfaringen har ikke jeg. Jeg har to gode venner av pakistansk opprinnelse, begge med høyere utdanning, og de har aldri hatt problemer med å få jobb. Jeg tror det blir for enkelt å bruke navnet som unnskyldning at man ikke får jobb, det kan ligge andre grunner bak, feks at de snakker dårlig eller gebrokkent norsk.

Norsk forskning (Jon Rogstad, Institutt for samfunnsforskning) viser at du tar feil. Navnet har betydning, og søknader legges vekk pga at navnet ikke er norsk nok.

Irma skrev:

Jeg tipper at det gjelder så lenge huden er brun. Dessverre. Det er vel her den store forskjellen til f.eks USA gjelder? Vi er ikke akkurat en melting pot her i Norge.

Når begrepet 2. og 3.generasjons innvandrer blir borte? Tja, det er vanskelig å si, men det har vel en sammenheng med hvordan integreringen går?

Jeg synes ikke det er så rart at disse begrepene eksisterer så lenge f.eks en 3.generasjons innvandrer fremdeles ikke kan gifte seg med en norsk jente, eller er part i et arrangert ekteskap med en kusine/fetter som hentes fra opprinnelseslandet. Eller som ikke kan delta i svømmetimene på skolen så lenge det er gutter til stede.

Likeledes har ikke egen skepsis til andel innvandrere i en bydel noe med hudfarge å gjøre, derimot kulturforskjeller. Ja, innvandrere kan være en ressurs, og mange er det, men gud vet at det også byr på utfordringer og forandringer. At ikke alle setter pris på at naboens unger på ca. 4-5 år flyr ute til klokka halv tolv om natta om sommeren, at naboen i stedet for å lufte ut av verandadøra lufter inn i oppgangen, ikke deltar i trappevask eller dugnad (ja, vi forsøkte å forklare hvordan dette fungerer, men uten særlig respons) eller at smågutta på 14-15 roper hore etter deg.
Det er sikkert noen av dere som vil si at jeg er såå fremmedfiendtlig nå, men jeg prøver bare å sette ord på enkelte episoder fra hverdagen, og når det blir tusen slike, så er det ikke bare lett å se rosenrødt på at andelen nyfødte barn i bydelen som fødes av innvandrerkvinner er 70 %. Det betyr at mine barn mest sannsynlig vil være en minoritet på skolen. Og ja, så lenge utfordringene er så store som de er, så ønsker jeg ikke at mine barn skal være i minoritet på en norsk skole i Norge.

Forøvrig skal jeg være såpass ærlig (eller diskriminerende i noens øyne?) å si at jeg har veldig ulik erfaring med ulike innvandrergrupper. Mange finner jeg veldig imøtekommende, ressurssterke, interesserte i å fungere godt i barnehagen etc., hyggelige og rett og slett likandes folk. Så finnes det en annen gruppe som jeg dessverre ikke har særlig god erfaring med.

Glitterchick, jeg regner med at du har noen gode tips til hvordan nærme seg nabo'n?
Hva kan jeg gjøre for å bryte barrierer og bli kjent med andre? Og hva bør familien fra Pakistan gjøre, hva bør vi kunne forvente fra dem?