Motivasjon for å droppe bil nr 2?

Jeg har bil, men bruker den ikke veldig mye. Jeg har ikke voldsomt stort behov for egen bil, men har fortsatt et år igjen med øvelseskjøring før alle mine ungdommer har førerkort.

Jeg bor nært Oslo, og kommer langt med kollektivt. Har månedskort og reiser mest kollektivt. Øver stadig på å handle på vei hjem fra toget. Jeg kjører ikke veldig mye rundt på ungdommen heller, han er flink til å ta bussen dit han skal.

Bor nært flyplassen også, det er vesentlig kortere med tog enn bil dit.

Jeg vurderer stadig å leie ut bilen, den har gir og er godt egnet til å øvelseskjøre. Jeg er tilhenger av delingsøkonomi i så måte.

Har kjæreste, han har også egen bil. Vi har snakket om å kvitte oss med en bil når vi flytter sammen, men da er vi ikke enige om hvem sin bil som er best egnet, til tross for at bilene er nokså like.

2 biler, bor i Bergen i en bydel med god bussdekning. Mann jobber på andre siden av byen, og kollektiv ville tatt votter og vår. Jeg kan strengt tatt ta bussen, men siden vi har 2 biler og gratis parkering på jobb, så blir valget enkelt. Det blir mye mer fritid igjen. Mannen jobber til kveld et par dager i uken, og da er det veldig tungvint å ikke ha bil.
Ungdommene tar bussen, men 16-åringen henter vi ofte dersom klokken er over 21. Dette ene og alene pga mye ungdomsgreier på bussterminalen, det føles ikke trygt å ta bussen seint.

Tjorven skrev:

Dette er interessant. Vi opplever noe av det samme, og er det som får meg til å stille spørsmål om hvor reell problemstillingen er. For den føles helt reell for de foreldrene som velger å kjøre, selv om jeg ikke forstår hvorfor de velger det. Jeg mener at tenåringer kan å ta kollektivtransport (selvsagt gitt at det er et relativt høyfrekvent tilbud) hvis de bare trenger å ha med en moderat mengde utstyr. Men jeg ser jo at mange rundt meg velger å kjøre. Jeg føler meg kjip når jeg avviser å samkjøre og heller oppfordrer til at de reiser sammen.

(I min verden er det ingen ekstrakostnader knyttet til en ekstra tur ettersom alle fire familiemedlemmer er utstyrt med månedskort som uansett brukes hver dag for å komme seg på jobb/skole.)

Jeg hadde en samtale med en mor jeg stod sammen med i fotballkiosken i fjor, der hun snakket om at det ble så mye kjøring, etter at laget til hennes sønn ble slått sammen med laget til min sønn (opprinnelig to klubber i samme bydel, men et stykke fra hverandre), siden det var trening på de to respektive fotballbanene annenhver gang, og det da ble lenger reiseveg til den ene. Jeg lurte på hvorfor han ikke bare kunne ta buss (den går ofte, og stopper rett ved fotballbana). Hun svarte da at joooo, hun hadde jo tenkt litt på det at det hadde gått an, han hadde jo begynt å ta buss alene og det gikk jo greit, i alle fall hvis han slapp å bytte buss i sentrum (han var 16 år). Men at det hadde vært bedre om de var flere sammen, for det kunne være litt kjipt for han om han var den eneste som kom med buss, mens alle de andre ble kjørt. Min reaksjon var vel omtrent slik. Så det er litt ymse holdninger ute og går ja, selv blant de som har alle muligheter når det gjelder kollektivtransport. Føler at det er litt kulturen blant fotballforeldre her, fotballungene kjøres overalt. Mens f.eks i Kulturskolen er det en helt annen praksis, jentungen hadde øving på en helt annen kant av byen, såpass tidlig at vi uansett ikke kunne kjørt, men det var aldri noe problem å ta buss, selv om det tar ca 45 min til sammen, med bytte i byen, og det gjaldt alle hun gikk sammen med, også de som var mye yngre enn henne, i barneskolealder. Fikk hun tilbud om å bli kjørt eller hentet, fordi noen hadde et ærend i samme område, takket hun ofte nei, fordi hun heller ville ta buss med vennene sine.

Anyway, vi har klart oss med en bil i alle år, men vi har også prioritert å bo sentralt. I byen er det såpass god kollektivdekning og såpass korte avstander at det meste gjøres med buss, på sykkel eller til fots. Både jeg og mannen går eller sykler til jobb, ungdommene går eller busser til skolen. Også har vi ivret for samkjøring når det gjelder skyss av barn til bursdager, kamper o.l., vi har alltid fylt opp bilen når vi har kjørt, og har lav terskel for å spørre om våre kan få sitte på med andre, hvis det kolliderer. Det mener jeg er greit så lenge det går begge veier.

Pøblis skrev:

Jeg skjønner jo at folk kjører. Ungene skal jo gjøre lekser, spise og legge seg og sånn også.

Jeg skjønner også at folk kjører, men det at man transporterer barna med bil betyr jo virkelig ikke at man må ha to biler? De færreste har mer enn 3 barn og det er jo ikke slik at alle barn skal noe samtidig hele tiden. Noen har jo også et yngre barn man uansett må være hjemme med. Vi transporterer tidvis barn hele kvelden vi, men ikke med mer enn 1 bil. De gangene noe krasjer, må det løses på andre måter. Det går selvsagt ikke an overalt, men den del steder går det an.

Vi flyttet fra Europeisk storby til sentralt i Oslo for 8,5 år siden. Vi hadde alltid hatt (firma)bil - bare én - jeg kjører ikke- og tenkte det var en selvfølge å ha det også i Oslo. Vi har til og med parkeringsplass. Vi hadde bil de to første årene, men fant etterhvert ut at den var overflødig. Det er masser av kollektivtransport rett borti gaten, butikker og restauranter innen gåavstand, svært gode muligheter til å bestille hjemlevering av diverse og i tillegg bra tilgang på leiebiler for når det trengs. Jeg savner dog by/Vybiltilbudet med timesleie hvor vi kunne sette fra oss leiebilen et annet sted enn vi plukket den opp og betale bare per minutt. Vi kvittet oss altså med bilen for over 5 år siden og har ikke angret på det. Jeg innrømmer at det blir flere turer bare i nabolaget i stedet for litt lenger unna, men det føles ikke som noe offer. Jeg kjenner bare to andre familier med tilsvarende bosituasjon som ikke har bil, og de andre skjønner ikke hvordan vi klarer oss uten bilen. Prøv, sier jeg!

Dette var altså om å gå fra en til ingen bil, men argumentene blir jo de samme som å redusere fra 2 til 1 tenker jeg.

Her vi bor går buss og tog mellom nord og sør, sentrum er ikke så lange strekket. Bebyggelse og da skoler, barnehager, idrettshall, svømmehall og korpsets øvingssted ligger ikke langs dette strekket, men fordelt mer oppi områdene der folk bor. Hvis et barn i gata her skal på svømmetrening måtte de ha gått ned til sentrum, gjennom der (mye parkeringsområder og butikker) og så opp på andre siden av sentrum, det er en 3-4 km hvor det meste av strekket er uten fortau på trafikkerte veier. Hvis jeg skal ta buss til det kjøpesenteret må jeg gå i alle fall 2 km og kan ta buss 800 meter eller noe.

Det er mye av den samme problemstillingen rundt skolen her. Veldig mange bor i grei gangavstand, 1-2 km til skolen, men det er ikke fortau. Det blir en dårlig sirkel, jeg innrømmer å ha vært av dem som av og til da har kjørt til skolen fordi jeg ikke ville at ungene skulle gå i mørket på glatta siden det er så mye biler, brudd på vikeplikt og kaos i de travleste tidene. Og da ble vi en av de som bidro til for mye biler i gatene.


Jeg er ikke noe glad i kjøre bil, jeg går relativt ofte, og hadde gladelig brukt kollektivt om det hadde fungert i praksis.

Noen "samler" på biler. Min far har to jaguarer, og en hybrid som er hverdagsbilen.

Selv valgte jeg å klare meg uten bil da den forrige måtte skrotes. Bor sentralt med forholdsvis godt kollektivtilbud, og har mulighet til å låne bil ved behov. Motivasjonen er å spare penger, få litt mer hverdagstrim, og ikke minst miljøet. Vil tro at motivasjonen for å bare ha en bil er mye det samme.
Har jeg bil blir det til at jeg bruker den selv på korte turer der jeg like godt kunne syklet.

Åhåi, det blir jo anektotisk, men...

Vi klarte oss lenge meg en bil, selv med 2 voksne og 3 unger med svært innfløkt og omfattende fritids-logistikk. Det gikk, fordi mannen min er såpass gjerrig, og jeg såpass opptatt av miljø, at vi strakk oss ganske langt. Det ble mange planlegginger typ "hvis du kjører ham dit, så løper jeg rett dit fra jobb og henter bilen, så kan du løpe deg en tur og ta banen hjem og følge henne til dit hun skal, så kommer jeg og henter dere begge der".

Det røk da vi ble 3 voksne med lappen. En som dro overalt med den enorme baggen sin på egenhånd, og to som måtte kjøres. Da kjøpte vi en bitteliten elbil, som nå har blitt hovedbil.

Så kom vi ut av pandemien og på vei inn i empty nester, med bare en hjemme, og han skal ikke kjøres noe sted, og begge bilene står bare der, den lille kjøres et par ganger i uka. Så nå står det bare på at vi ikke tar oss råd til å veksle inn de to til en mellomstor bil som dekker sånn noenlunde behovene vi har.

Jeg tror vi trenger å knekke litt dyden på det med bildeling. Jeg vil helst ha en liten elbil til hverdags, og så bruke bildeling til de få gangene man trenger en stor bil. Mannen min klarer ikke helt å få hodet rundt det med EGEN BIL. Det er nok en vanesak.

Vi leier av og til ut storebilen, men den begynner å hangle såpass at det er ikke helt bare-bare, det heller.



Da barna var små, så må jeg si at det var FANTASTISK å ha bil (da hadde vi bare en, da). Kjørte til barnehagen på 5 min, videre til jobb på 7, og samme hjem igjen. Gratis parkering på jobb. Hemningsløs luksus, som gjorde småbarnslivet SÅ mye lettere. Ville gjort det samme om igjen.

Nå gjør det ikke noe at det tar 35 min til jobb med bane og gåing. Men i småbarnsårene var den tiden mye viktigere.

Nå har jeg lest samme artikkel som Tjorven, og lurer på om folk vet hva det egentlig koster å kjøre bil? Det er selvsagt mulig de har gratis parkering i jobben, og slipper å betale det selv, men det er ikke akkurat gratis å bruke bilen heller.

Jeg jobber i Oslo sentrum, og har kolleger som bor over hele byen (og i nabokommunene). Alle kommer seg til og fra jobb uten bil.

Vi har tre biler på tre personer i husstanden.

Bil 1, blir stort sett brukt da mann er på reisejobb 14 dager i slengen. Den blir også brukt som arbeidsbil de 3 ukene han jobber for seg selv utenom turnusen.
Bil 2, min bil, jeg bruker den til/fra jobb, handling, trening, etc.
Bil 3, ungdommens investering. Han har venner i en annen bygd uten særlig kollektivtilbud.

Motivasjon for å redusere antall biler må være at mann får seg jobb lokalt og at vi kan samkjøre. Tviler sterkt på at poden er villig å gi fra seg bilen han har inverstert i.

Kollektivtilbudet på kryss og tvers i byen er elendig, samtidig med at været er ganske guffent stort sett året rundt. Jeg tror jeg ville spart tid på å gå til jobb enn å ta bussen for å si det sånn.

Vi har bare en bil. Forklaringen er enkel, det er bare en av oss som har førerkort. Bor i samme by som Hyacinth, men bor på andre siden av byen og her er det god dekning på kollektivtrafikk. Jeg bruker buss til kontoret, den bruker ca 5 minutter mer enn om jeg kjører og månedskortet koster mye mindre enn å parkere på jobb. Ungene tar buss om de skal ut av nærområdet, som f.eks tenåringen må når hun skal til skolen. Yngste har gåavstand til fotballen. Bilen brukes da ikke hver dag, men vi har ikke klart oss uten den tror jeg.

Vi har åtte biler på fem førerkort.
Motivasjon for å redusere?
Usikker. Her finnes ingen alternativ transport men klart ungene greier seg fint med en hver. Dog er de i ymse stand og varierer hvor kjørbare de er. Så om de hadde en hver som var driftssikker nok kunne vi greid oss med seks biler.

Vi har bare en bil, så jeg kan ikke svare på hvorfor vi kunne trengt to. Henting av ungdom som er ute om kvelden så de slipper gå alene det ganske øde strekket fra offentlig transport en er grunn til at jeg ønsker bil. Besøk hos foreldre som trenger oppfølging er en annen.

Det burde i hvert fall være ganske mye å gå på i Oslo, synes jeg. Vi har ikke hatt bil på, tja, 15 år – vi har brukt kollektivbil når vi har trengt det, og hatt stor glede av å kunne velge bil etter formål. Vi har to barn som begge har gått på diverse aktiviteter, og vi har bodd først litt sånn halvsentralt i Oslo, og helsentralt de siste tre-ish årene – vi ville aldri flyttet et sted som ikke hadde godt kollektivtilbud. Ungene lærte å ta kollektivtransport alene ganske tidlig, og vi har ikke snyltet utilbørlig på samkjøringsordninger da yngste spilte håndball (vi tok vår tørn med kollektivbil). Til sykehus og legevakt og slikt har vi tatt taxi når det var mest praktisk.

Det har vært en fryd å slippe alt styret og kostnadene man har med bilhold. 10/10.

Vi bor i Oslo, har to biler på tre førerkort, og kommer nok til å beholde begge så lenge vi har barn som ønsker/trenger å låne bil av oss. Elbilen er hverdagsbilen. Dieseldroget er langdistansebilen. Mannen min bruker MYE bil i jobben, selv om han gjerne tar kollektivt hvis det er praktisk gjennomførbart. Siden han ofte stikker av med den ene bilen noen dager hver uke, gjør det hverdagen enklere for meg å ha en bil tilgjengelig hjemme.

Vi har en hytte som det virkelig ikke er mulig å komme til uten bil, så det har også noe å si for valget om to biler.

Nå holder vi på med omfattende renovering, og jeg fatter ikke helt hvordan vi skulle klart oss uten bil. Vi kalles inn til møter med fagfolk på fagfolkenes kontor stadig vekk. Det er rørleggerbutikk, kjøkkeenbutikk, det er hos han som selger trapper osv. Vi må ut og se på parkett, på fliser, på lamper og må til stadighet innom huset som renoveres for møter/avgjøre ting. Vi låner parkettprøver, tar dem med til trappebutikk og leverer tilbake igjen. Så er det innom en annen butikk for å finne håndtak til bademøbler. Så til Bohus, Møbelringen etc etc.

Ok, dette er et luksusproblem. Men det hadde ikke latt seg gjøre uten bil.

Vi har 2 biler og kunne ikke klart oss uten. Vi hadde bare 1 bil da vi flyttet fra en by til bygda, og oppdaget at det var svært vanskelig å klare seg med bare 1 bil.
Vi har heldigvis gåavstand til butikk og skole, men yngste som spiller fotball har halvparten av treningen sin i nabobygda, og her er det ingen buss som koordinerer med trening.
Jeg tar en del tog til jobb i vinterhalvåret, men første bussen som går om morgenen går akkurat samtidig som toget går 20 min lenger sør. Så jeg må kjøre bil for å kunne ta tog.
Ungene har venner som ikke bor like sentralt som vi bor, og må kjøres og hentes en god del. Det går ikke buss der vennene bor (Det går skolebuss noen steder, men de fleste har faktisk drosjetilbud til skolen).
Det går noe buss, 1 gang i timen morgen og ettermiddag, ellers annen hver time.

Så hva skal til for at vi kvitter oss med en bil? Vi må rett og slett flytte til en by hvor det faktisk finnes et reelt kollektivt tilbud.

Vi deler en e-Golf. Skulle gjerne hatt bil to om og hvis,
Jeg er for gnien
Mangler hytte
Har ikke så mye behov for bil til aktiviteter
Har ikke så mye behov for bil til familebesøk usentralt
Har ikke bilordning som sponser bil i jobb
Får ikke parkere gratis på jobb
Det er uutholdelige køer i Oslo
Jeg jobber ikke skift
Jeg bruker bildedeling

Jeg bor i en litt perifer bydel av Bergen og har bare én bil fordi jeg er eneste voksen I huset.
Men da vi var to og hadde tre barn, hadde vi to biler.

Det var mye logistikk og suboptimal kollektivtransport som lå bak. Jobbet begge 2 mil hjemmefra, kunne ikke reise kollektivt hele veien, men litt, kunne ikke levere barn i bhg kollektivt og samtidig ha en fornuftig arbeidsdag osv.
Vi kunne klart oss med bare én bil, men måtte brukt mye mer tid på å planlegge, snakke om hvordan vi skulle løse ulike situasjoner, få hjelp av andre og sannsynligvis akseptere langt høyere forekomst av krisetrøtte barn og altfor sein middag i hverdagen.
Og ja, mannen hadde vakter, i helg og natt, mens jeg jobbet "vanlig".

Vi bor på bygda uten kollektivtilbud og vi har 2 bilar i heimen fordelt på 3 (og av og til 6 når studentane er heime) førarkort. Min motivasjon for å ha berre en bil måtte ha vore økonomisk, at vi solgte den eine og brukte pengane på typ safari for heile familien, et oppussingsprosjekt eller lignande. Å strekke egen mangel på komfort kunne eg nok ha gjort om det var noko eg virkelig, virkelig hadde ønska meg for pengane. Brutalt ærlig