Har du et godt forhold til moren din?

Jeg har et fint forhold til mamma, kan snakke med henne om masse ting og har det fint sammen.

Hun bor 5 min unna med bil og vi snakker ofte sammen. Men kan også gå noen dager hvor vi ikke snakker sammen. Kommer an p hvor hektisk hverdagen er 🙂

Horribelt/har bare kontakt under tvang. Gladcombo.

Det kunne ikke vært bedre. Vi snakkes minst en gang i uka, men som regel mer. Hun bor like ved og vi treffes også ca en gang i uka. Noen ganger tar vi feks bare følge på bussen hjem fra jobb.

Jeg har et fint forhold til mamma. Mamma er nok en av de som gjerne kunne ringt hver dag for å spørre hvordan jeg har det, og i perioder gjorde ho det. Ho kan nok beskrives som irriterende omsorgsfull. Jeg vet at mamma alltid er der for meg, og at jeg kan komme til henne med alt. Det eneste "problemet" vi har er at ho klager veldig mye over forskjellige plager, og fokuserer så mye på det at det blir værre. Og når jeg da velger og ikke vise henne all sympatien ho ønsker, så kan det føre til noen små kollisjoner. Om ho bare hadde vært interessert i forbedre helsen sin med litt mosjon og bevegelse, så hadde det vært litt lettere og respektere.

Helt fint her også.

Vi har ett veldig godt forhold og vi ser henne oftere nå som hun har flyttet "etter" oss ut av Oslo. Jeg innrømmer at jeg syntes det var tungvindt å besøke henne når hun bodde midt i byen uten parkering o.l. Tålmodigheten min tilsier ikke at jeg kan lete etter en parkeringsplass i 30 minutter. Men nå er alt meget bedre, nå bor hun 5 minutter unna og vi kan fint sykle til henne, deilig. Jeg syntes det er godt å ha henne nærmere, for hun blir jo ikke akkurat yngre. Hun stiller opp for oss og ditto tilbake. En fantastisk mormor, akkurat som min kjære mormor var.

Det varierer....
Alt fra fantastisk til ikke så bra, kommer an på dagsformen hennes
I det siste har det ikke vært så bra, tror det har litt med at vi har flyttet(var omtrent naboer før) og hun liker å ha det sånn som HUN vil

Vi har et godt forhold. 🙂

Vi har et fint forhold.
Mamma stiller opp for oss når vi skulle trenge det, og hun er flink med barnebarna. Vi ringer hverandre jevnlig, men desverre så bor hun langt fra oss, så vi besøker hverandre sånn ca.5 ganger i året.
Skulle ønske at vi bodde nærmere hverandre

Nei.

Mamma er et av de fineste menneskene jeg vet, og vi har et meget godt forhold. Jeg håper jeg kan bli en så flott mor for mine unger som det hun har vært for oss.
Hun har en unik evne til å se andre mennesker og til å hjelpe til og å vise omsorg. Jeg har vansker med å se hvordan vårt liv skal bli uten henne. (Tanken kom da hun var alvorlig syk - men heldigvis er hun kreftfri nå.)

Vi bor nær hverandre, og spiser middag sammen 1-2ganger hver uke. For at hverdagen skal gå opp greit for både oss og dem bytter vi på å spise hos hverandre hver tirsdag. (På onsdag er pappa hjemme og lager mat til dem og alle oss 6.) *bortskjemt*
Vi har bygd oss hytte sammen, og det er ingen problem å være i samme hus som henne i både 1 og 2 uker.

Mamma og jeg er veldig close, hun er fantastisk med ungene og vi snakkes og møtes flere ganger i uka.

Jeg hadde et veldig godt og nært forhold til mamma, hun døde dessverre for noen år siden. Jeg savner henne fryktelig og tenker på henne hver eneste dag. Ikke sånne triste tanker, men jeg tenker heller: hva ville mamma gjort i denne situasjonen? Hva ville hun sagt, tenkt, hvordan ville hun forholdt seg til dette? Hun var et varmt, skarpt, raust og klokt menneske.
vi snakket med hverandre hver dag, besøkte hverandre så ofte vi kunne. Jeg sa alltid jeg levde i et lykkelig symbiotisk forhold med min mor.
Jeg var der hele tiden da hun skulle dø, jeg stelte henne etterpå, kysset henne på pannen og tok farvel.
Senere oppdaget jeg at hun er med meg hele tiden uansett. Inni meg. Heldige meg.

Så nydelig skrevet Drømmedama. Jeg har ofte tenkt på hva jeg skulle gjort om mamma gikk fra oss og håper jeg vil føle det som deg. Det tror jeg hun ville ønsket også.

Skulle ønske jeg hadde en mor å ha et forhold til, men hun døde da hun var 42.

Jeg øver meg på å slutte å be om ting jeg ikke kan få. Oppmerksomhet, oppmuntring, trøst eller ros. Jeg må lære meg å finne fred i at hun er som hun er og at hun har valgt å prioritere andre ting (angst, spiseforstyrrelser, stadig nye babyer, hester, hunder) enn å være der for oss ungene etterhvert som vi blie eldre og hadde andre behov enn de rent primære. Hun vil nok nekte for min oppfatning, siden hun synes hun har ofret ALT for oss. Nuvel.

Harriet Vane skrev:

Jeg øver meg på å slutte å be om ting jeg ikke kan få. Oppmerksomhet, oppmuntring, trøst eller ros.

Dette kunne jeg skrevet selv. Jeg har alltid slitt med dette, men har greid å leve med det. Nå, som jeg har en tøff periode i livet mitt, har jeg kjent på det på ny. Ting dukker opp. Det er vanskelig.

Ja,har et veldig bra forhold til mamma.
Har ikke alltid hatt det,men de siste 7-8 årene er det blitt veldig bra.

Vi har ett veldig fint forhold, er ofte sammen - går på cafe og shopper osv 🙂 Koselig

Hyacinth skrev:

Dette kunne jeg skrevet selv. Jeg har alltid slitt med dette, men har greid å leve med det. Nå, som jeg har en tøff periode i livet mitt, har jeg kjent på det på ny. Ting dukker opp. Det er vanskelig.

Kjenner det også igjen. Det beste er å ikke forvente noe som helst. Da blir ikke ting så sårende.

Desverre.