Har du et godt forhold til moren din?

Nei, snakker knapt med henne, hun er alkoholiker og har vært det hele mitt liv, aldri hatt ett godt forhold til henne, og de siste årene har forholdet så og si dødd ut av seg selv. Jeg har aldri vært bra nok for henne, alltid fått kjeft for valgene mine, selv om jeg på alle måter har det mye bedre enn henne.

Jeg har et litt dårlig forhold til min mor.
Ungene har et veldig godt forhold til henne, da, og hun er en meget dedikert bestemor. Det er jeg glad for, på mine barns vegne.

Helt greit, men ikke topp.

De hjelper meg masse, og jeg viser hvor mye jeg setter pris på det. Vi er nok ganske ulike, og jeg møter lite forståelse på en del områder, men jeg prøver å bite meg i det stort sett.

Jeg vil si at vi har et komplisert forhold. Hun hadde spiseforstyrrelser fra jeg var et par mndr til jeg var rundt 25 år. De årene var preget veldig av det. Hun var et rent lite helvete å bo sammen når jeg fikk meg kjæreste, og det er kun min fortjeneste at vi har et greit forhold i dag. Jeg snakker med henne ca en gang pr uke, men har sjeldent behov for å se henne. De bor bare 20 mi unna med bil, men vi ses sjeldent. De kommer aldri på besøk. Vi har bodd her vi bor nå i nesten 7 år, og de har vært her en håndfull ganger.

Har et greit forhold, det vil si at jeg tar henne på hennes premisser.
Hun er alkoholiker som nå har byttet ut alkoholen med piller, så hun er ikke stabil og har nerveproblemer som hun kaller det.

Jeg er uendelig glad i henne og når hun er på "topp" så er hun en fantastisk bestemor som ungene elsker. Nå har hun hatt en nedeperiode,så vi har ikke pratet på 3-4 uker.
Pappa døde i fjor som følge av narkotika og følgesykdommer,så hun er den eneste jeg har igjen.
Tar henne som hun er.

Ikkje alt som egnar seg på trykk i det opne forum.

Ja, jeg har et fantastisk forhold til min mor.
Nå skal deet sies at det ikke alltid har vært det. Da jeg var tenåring og noen år oppover, fungerte vi ikke sammen. Pappa gikk konstant som meklingsmann og den 3. personen som alltid havnet i midten. Vi var avhengige av han for å kunne prate sammen.
(Det skal også sies at jeg alltid har vært en pappa jente)

Men etter vi begge ble eldre og klokere(....) har vi fått et helt fantastisk forhold. Vet ikke hvordan jeg skulle klart meg uten.

Vi har et fint forhold. Det er langt mellom oss, så vi treffes bare et par ganger i året, men desto oftere på skype. Jeg skulle gjerne ha hatt mamma nærmere. Søsteren, som bor 5 minutter unna mamma, snakker med henne på tlf daglig og de spiser middag sammen 1 gang i uken. Jeg tror kanskje søsteren min syns det blir litt mye.

Borte...

*poff*

Vi har et godt forhold, og hun har vært veldig støttende i oppvekst/etableringsfasen. Hun er solid, trygg og ressurssterk. Så har man som menneske sider man ser bedre når man selv blir voksen, og som jeg kanskje ikke er like stor fan av. Men sånn er det jo med mennesker. Vi snakkes et par ganger i uka, men hun ser jo på FB hva vi holder på med, og jeg legger jo også ut mange bilder der. Vi bor langt fra hverandre, men møtes så ofte vi kan. Hun prioriterer oss og vi dem i dem, i den grad vi klarer, men er også innforstått med at vi har våre liv på hvert vårt sted. Men hun er med meg i tankene, er det noe ringer jeg først henne, trenger jeg støtte i noe ringer jeg henne, og skjer det en krise vil hun være den første både jeg (og mannen) vil ringe. Bare det er jo en tillitserklæring i seg selv.

Men ja, når jeg tenker på vårt forhold sett i forhold til egne barn, så håper jeg jo vi vil ha mer kontakt, og at de ikke vokser opp med en bitterhet i seg over noe som skulle vært annerledes. Jeg er nok mer involvert i dem og deres interesser, mer tydelig kjærlig, både i handling og ord, og de har en helt annen type far enn meg. Så kan det være rent praktiske ting som gjør ting annerledes. Vi har bedre økonomi enn mine foreldre hadde da jeg var liten, vi har andre jobbsituasjoner som er mer fleksible, vi har ikke flyttet så ofte som jeg gjorde i oppveksten, vi ventet med å få barn til vi var ferdigutdannet, og vi lever i en tid som tar barn mer på alvor. Forutsetningene er annerledes. Det er enklere for oss å prioritere.

tante Veronica skrev:

Kjenner det også igjen. Det beste er å ikke forvente noe som helst. Da blir ikke ting så sårende.

Desverre.

Og samtidig er det likevel sårende, for hvorfor skal man ikke kunne forvente noe av sin egen mamma 🙄 Tror det alltid vil være et savn, uansett.

Det er så vondt å høre at så mange av dere har anstrengt forhold til mødrene deres. 🙁
Jeg er veldig redd for å bli en av de mødrene som "er for mye". (Jeg ser min mor har tendensene, som hennes mor før det. Det ligger i genene.)
Jeg ser at jeg er heldig, og at jeg skal være dypt takknemlig. (Jeg trengte å lese dette i dag hvor jeg er litt sur og irritert på min mor, bare pga bagateller.)

Mamma betyr så mye for meg og det er så trist å se at foreldrene begynner å bli gamle...snufs! Min mor er omsorgen selv. Hun kan ikke få gjort nok for barna sine og barnebarna sine♥♥♥ Mer hjertevarm dame skal man lete lenge etter. Alt føles så godt og trygt når jeg har mamma rundt meg♥
Kjenner jeg blir sentimental her når jeg skriver..som sagt det med alderen. Hun er bare 65, men hun røyker og har astma....er så redd for å miste henne så alt for tidlig
Jeg elsker mammaen min jeg♥♥♥

Vi har et greit forhold, men ikke akkurat nært. Synes det er viktig at ungene har nære forhold til sine besteforeldre da så jeg strekker meg langt. Min søster snakker ikke med mamma lengre og det er litt trist. Det går også ut over hennes barn som ikke ser sin mormor lengre.

Har hatt våre runder, men vi har et godt forhold og jeg er nært knyttet til henne, ikke minst fordi hun har vært både mor og far for meg.