Har du et godt forhold til moren din?

Så heldige dere er som har så fantastiske mødre.
Håper mine små føler det samme når de en gang blir voksne.

Darth skrev:

Hver gang jeg lurte på noe så ringte jeg til mamma, og mamma hadde alltid et svar som enten løste saken eller som pekte meg i riktig retning. Hun var utrolig flink å til å slippe oss barna løs på egne vinger, og jeg har inntrykk av at hun var en svært godt likt svigermor også. Mamma hadde en helt egen ro som man bare finner hos mennesker som er flinke til å la andre blomstre og skinne.

Dette er som å lese en beskrivelse av mamma. Hadde jeg bare hatt mamma (og ikke stefaren min) i livet mitt som barn, tror jeg at jeg ville ha blitt et menneske med et solid og stødig selvbilde.

Den siste setningen til Darth der var helt nydelig.

Jeg har et bedre forhold til min mor i dag enn jeg noensinne har hatt. Det er nok fordi jeg ikke har noen kontakt med henne.

Jeg har et helt greit forhold til min mor. Tidligere har det periodevis vært noe anstrengt, men de siste årene har det gått greit.
Vi er ikke nære og jeg forventer ingen ting av henne. Vi snakkes kanskje en gang hver annen uke eller sjeldnere. Vi reiser på besøk til dem ca 3 ganger i året og så hender det at de kommer på besøk til oss, totalt ses vi kanskje 4 ganger pr år og det er egentlig nok for meg.

Hun er en snill mormor for ungene, men siden de ses såpass sjeldent har de ikke et veldig nært forhold.

Jeg håper at jeg får et bedre og nærere forhold til mine barn og barnebarn enn det jeg har til min mor.

Jeg har et helt greit forhold til mamma. Skulle ønske det var bedre.

Vi har et godt forhold. Ikke sånn at jeg snakker med henne om alt, men godt allikevel.
Vi møtes ukentlig og reiser innimellom på turer sammen.

Nei

Jeg har et kjempefint forhold til mamma, hun er en av de fineste jeg vet om. Jeg snakker ikke med henne om alt, for hun er ikke en venninne, men jeg vet at hun er der for meg alltid og uansett, og det er godt å vite. Vi har nok bare blitt nærere og nærere hverandre de siste årene.

Jeg har et godt forhold til min mor og har mye kontakt med henne. Hun har selvfølgelig en del sider som frustrerer meg grenseløst, men alt i alt er hun et fint og generøst menneske som jeg er veldig glad i.

Har et godt forhold til begge foreldrene mine. Bor langt unna de begge, men snakker med mamma stort sett daglig 🙂

Vi har aldri hatt noe bra forhold. Verken som barn, ungdom eller voksen. Vi har ingen møtepunkter, ingen konflikter, bare likegyldighet.

Har det som hyacint og rine.

Vi har ett fint forhold,og jeg skulle ønske hun bodde nærmere.

Vi har en godt/greit forhold. Hun bor 100m fra oss og vi ser henne 2-4 ganger i uken. Kan variere veldig alt fra hver dag til at det går en del dager. Vi har et mye bedre forhold nå som jeg er voksen og langt fra avhengig av henne. Vi har et overfladisk forhold hvor vi gjør ting sammen men går aldri inn på viktige ting i livet, ikke dypt ihvertfall.

Jeg har ikke klart å ta opp mine problemer fra barndommen med henne, men har jobbet godt igjennom de med psykolog. Nærmer det seg en lignenede situasjon tar jeg som oftes pause en periode eller bare går.

Jeg har et fint forhold til henne. Når jeg har permisjon (det har jeg hatt mye de siste tre-fire årene, med to unger og lite barnehage) så snakkes vi nærmest daglig. Tre ganger i dag, tror jeg, men litt over snittet det da 🙂 men altså mamma er hjemme, jeg er hjemme, vi ringes.

Når jeg jobber snakkes vi likevel 1-2 ganger i uka.

Vi treffes hver gang ungene har bursdag, jul eller påske og andre store anledninger. (jeg føder, og døper. Og blir tante.) til sommeren flytter vi, spent på hvordan det blir.

Jeg har et slitsomt forhold til min mor. Det har alltid vært bare hun og meg, og hun har overhodet ikke noe sosialt nettverk utover meg og min familie. Hun har dermed ingen andre å besøke, som kommer på besøk, gå på teater med, gå på resturant med, dra på ferie med osv. Hun forventer at jeg alltid skal stille opp og hjelpe henne og ta henne med på ting; "Hun har jo ingen andre". Jeg har alltid hatt dårig samvittighet for henne, og hun er grunnen til at jeg ikke begynte å studere til det jeg ønsket, for da måtte jeg flytte. Dette har jeg aldri glemt...

Jeg bodde hjemme til jeg var 26 år, først da klarte jeg å komme meg ut, og det var truing med selvmord og nesten slossing da jeg fyttet.
Hun bor nå 5 min. unna oss, men hun løper ikke ned dørene her. Så hun har bedret seg, og er forsåvidt snill, men hun kveler meg.

Jeg har et svært godt forhold til begge foreldrene mine og mamma er nok kanskje den mest fortrolige personen i mitt liv. Vi bor ett par timer fra hverandre, men snakkes på telefonen nesten hver dag. Eneste hun vet lite om er egentlig sexlivet mitt.

For meg er det en utrolig trygghet å ha foreldre jeg vet vil stille opp uansett hva jeg måtte finne på. De har alltid vært tydelige på hva de mener, men har støttet meg i de valgene jeg har tatt. Om jeg hadde havnet på gata vet jeg de hadde kjørt rundt og lett etter meg natt etter natt etter natt og ikke gitt meg opp. Nå har jeg ikke planer om akkurat det 😀 , men for meg er det en trygghet som gjør livet litt enklere å leve.

Vi har et veldig godt forhold.

I oppveksten var det nok mye preget av at hun var travel med flere barn, jobb og en perfeksjonistisk holdning til hus og hage. Så det ble liksom ikke så mye tid til meg. Ikke snakket vi særlig godt sammen, og nærheten var borte i mange år da jeg var skolebarn og tenåring.

Men så har det blitt ekstremt mye bedre etter at jeg ble voksen. Hun er utrolig raus og vi er egentlig overraskende på bølgelengde - det har kanskje noe med gjensidig forståelse ift. å ha hus og familie å gjøre, jeg vet ikke.
Vi bor 3 timers kjøring fra mamma og pappa, og jeg snakker ikke med henne sånn kjempeofte - maks en gang i uka. Men jeg føler at vi er mye nærmere hverandre nå enn vi noen gang var i løpet av tenårene. Jeg kan fortelle henne det meste, og hun åpner seg om det meste for meg. Det er fint.