Har du et godt forhold til moren din?

Mamma har vært død i 9 år, men hun var en flott mamma for meg i 27 år. Vi snakket stort sett sammen hver dag inntil hun døde.

Jeg har en del uoppklart med mamma angående min oppvekst og det faktum at hun forble gift med en mann (min far) som ødela utrolig mye for meg.

I den tiden da hun gikk fra ham og jeg kuttet all kontakt med ham var det veldig ustabilt og kaotisk, og jeg og mamma holdt sammen. Jeg hadde Mett og uten ham hadde jeg dødd, men mamma hadde ingen (både mormor og morfar døde i løpet av kort tid ganske rett før alt smalt) og støttet seg veldig på oss. Det var godt på ett vis og veldig vanskelig på andre måter.

Jeg vil si at vi alikevel har et svært godt forhold, ikke venninneforhold, hun er mamma, men vi er nære. Hun er en merkelig kombinasjon av svært empatisk og uhorvelig selvopptatt, praktisk og dramaqueen, og naiv til det idiotiske, men samtidig svært intelligent, belest og orientert. Hun er unik, mammaen min, og jeg elsker henne og ville ikke hatt henne annerledes. =) Vi snakkes på telefonen flere ganger i uka, hun bor ti mil unna, og vi sees med jevne mellomrom. Ikke voldsomt ofte, hun og ny ektemann er veldig opptatt og aktive og koser seg.

Det må også nevnes at hun er en fortreffelig besteforelder!

Mitt forhold til min mor kunne ikke vært bedre.
Vi har alltid hatt nær og god kontakt. Jeg er en person som anses å være ganske sterk, men mamma er en av veldig få som får jeg deler mine svake stunder med.
Hun har alltid vært en god rollemodell, og forstår av seg selv hvor tett hun skal være til hvilken tid.

Dårlig forhold med veldig begrenset kontakt. Det har ikke noe med kjemi å gjøre.

Det var svært turbulent en periode - jeg var en meget hormonell tenåring 😮, men nå har vi et nært og fint forhold. Ikke som bestevenninner, men slik jeg synes at et godt mor-datter forhold skal være.

Vi har et godt forhold - vi snakker i telefonen sånn en gang i uka omtrent vil jeg tro, og sees når det passer seg sånn. Foreldrene mine bor 20 minutter unna, men de jobber veldig mye begge to, og vi har som regel fullt program i helgene, så det blir nok ikke oftere enn en gang i måneden eller noe.

Jeg treffer pappa oftere, men det er fordi han har kontor i bygget ved siden av mitt, så vi spiser lunsj sammen med ujevne mellomrom.

De er flinke til å stille opp for barnebarna, og sier aldri nei til barnevakt hvis det trengs.

Tja. Hun er veldig opptatt av barnebarna, og bruker mye tid på dem. Det er gull verdt. Vi har aldri vært nære, og hadde ikke jeg hatt barn hadde jeg gladelig hatt mindre kontakt. Hun har hatt noen runder med regelrett utskjelling av meg, kritikk av hvordan vi lever, og jeg kan ikke senke skuldrene helt da vi er sammen. Nå har det vært nokså rolig og fredelig en stund, jeg håper det holder seg slik.

Vi har et fint forhold.

Vi sees ikke så veldig ofte siden vi bor på hver vår kant av landet, men det det har blitt oftere etter at hun ble pensjonist.

Før så ringte hun ca 1 gang i uken for å høre hvordan det sto til, men etter at e-post, sms og msn kom får kommuniserer vi stort sett via dette.

Heilt ok forhold. Ho skulle ønske det var langt nærare veit eg, men aksepterer at eg ønsker avstand. Det har vore vondt for henne. Vi har aldri krangla - eg har alltid vore grei og snill, på to armlengdes avstand. Barndommen var veldig fin, og ho er veldig kjærlig og omsorgsfull. Det inkluderer voldsomme bekymringar og voldsom pesimisme.

Men vi trives saman og kan snakke om felles interesser. Hyggelig å vere heime på besøk, men eg går aldri dit om eg treng råd eller støtte. Det føles veldig unaturlig og altfor personlig.

Jeg føler at vi har et fint forhold, men aldeles ikke et bestevenninne forhold. Hun har vært en god mor, og er en mormor som barna forguder. Uten barna er jeg usikker på hvor mye kontakt vi hadde hatt, det ville nok ikke vært like mye som nå. Vi ser henne ca 2 ganger i uken, og hun henter eldste en fast dag i uken. Hun og morfar stiller alltid opp som barnevakt når vi ber om det, og hjelper ofte til i ferier osv. Hun mistet selv sin mor tidlig, så jeg tro det er en eller annen "link" som ikke helt er der, men som sagt er forholdet helt fint, men det holder å være på hyttetur sammen en helg

Vi har et veldig fint forhold. Mamma er et nydelig menneske.

rine skrev:

Jeg har et_ greit_ forhold til henne. Selv om curling ikke var så utbredet på 80-tallet som nå, hadde jeg nok den minst curlete moren av alle i nabolaget. På godt, men også på vondt. Hun passer gjerne barnebarn og stiller opp når det er noe, men vi har aldri hatt et veldig nært forhold.

Sånn er det her også. Jeg krysset likevel av for "litt dårlig" i dag. De siste ukene har jeg kjent mye på at hun ikke er den støttespilleren jeg for tiden trenger. Hun er snill på sin måte, men har aldri forstått meg. Vi er veldig ulike. Hun stiller opp praktisk, men evner ikke å lytte, rose og gi mental støtte. Etter at jeg ble voksen har jeg sett mer og mer at jeg aldri fikk dekket et basalt behov for anerkjennelse. Jeg trodde jeg hadde kommer over det, men det har skjedd ting i det siste som har gjort at sinnet mitt og skuffelsen min har kommet tilbake. Det er sårt og jeg har ofte prøvd å ta det opp, men hun er ikke typen som vil snakke om ting. Helst ikke tenke på det heller.

Jeg misunner de som har et bedre forhold til sin mor, og jeg jobber veldig med å anerkjenne og vise ubetinget kjærlighet til mine egne barn.

Syrin skrev:

eg går aldri dit om eg treng råd eller støtte.

Det gjør jeg. Og jeg får det aldri. Og jeg gjør det likevel om og om igjen. Og jeg forbanner meg selv for at jeg gjør meg selv så vondt. Jeg har et vanvittig behov for å få støtte. Men det er fåfengt å prøve. Jeg lærer aldri.

Men hun er en fin mormor, det skal hun ha.

Darth skrev:

Mamma hadde en helt egen ro som man bare finner hos mennesker som er flinke til å la andre blomstre og skinne.

så utrolig fint skrevet!

Jeg har et veldig fint forhold til moren min. Vi kjenner ikke hverandres innerste hemmeligheter, men har et fint forhold. Etter at jeg ble voksen,m synes jeg hun har vært flink til å balansere - hun stiller alltid opp men er ikke bedrevitende og invaderende. I perioder av livet hvor jeg har hatt behov for det, har hun stilt opp masse for meg.
Hun er en fin mormor og vi får mye hjelp av henne (og pappa) med både barne- og hundepass. Dessuten stiller hun mye opp for den eldste datteren min, som jeg har et litt vanskelig forhold til - det setter jeg veldig stor pris på.

Maverick skrev:

Vi har et veldig fint forhold. Mamma er et nydelig menneske.

Siterer den jeg 🙂

Hyacinth skrev:

Det gjør jeg. Og jeg får det aldri. Og jeg gjør det likevel om og om igjen. Og jeg forbanner meg selv for at jeg gjør meg selv så vondt. Jeg har et vanvittig behov for å få støtte. Men det er fåfengt å prøve. Jeg lærer aldri.

Men hun er en fin mormor, det skal hun ha.

Eg gjer det på samme måte. Og ofte reflektere eg over meg sjølv og tenker at eg er berre ei lita jente som vil at mammaen min skal syns at tegninga mi er fin. Pussige greier.

Jeg har et fint forhold til henne. Gunstigere når det virkelig trengs, og vi hjelper hverandre når det trengs. Det var deilig at de flyttet hot vi bor i stedet for å kjøre 40 mil på besøk. Men hun er moten min, jeg irriterer meg over henne, vi har ikke noe vennineforhold. Men jeg er vanvittig glad i henne likevel.

Har et veldig godt forhold til moren min. Vi bor i samme by og sees minst et par ganger i uka.

Maverick skrev:

Vi har et veldig fint forhold. Mamma er et nydelig menneske.

Siterer denne jeg også. Kan ikke skjønne hvordan jeg noen gang skal klare meg uten henne, og har kontakt med henne daglig. Ikke bare fordi hun er mamma, men først og fremst fordi hun er min mentor og utrolig kunnskapsrik.