bina skrev:
Hvem er det som bestemmer? 2-åringen eller foreldrene? Hvem er det som setter grensene? Hva gjør man hvis mor og 2-åringen / 5-åringen / 11-åringen er uenig? Hvem får siste ordet?
Jeg skjønner ikke hvordan man som foreldre kan si "han nekter å sitte i ro" eller "hvis hun har bestemt seg så nytter det ikke". Jeg mener at alle slike ting - uansett om det gjelder restaurantbesøk, sykkelhjelm eller å slå lillebror i hodet, handler om vilje mot vilje - og dessverre høres det ut som om mange foreldre har tapt kampen.
Barnets vilje vinner. Foreldrene protesterer halvhjertet, men gjennomfører ikke. De prøver å finne metoder og avledningsmanøvre. Hvorfor det? Kan man ikke rett og slett si og kreve at barnet skal sitet i ro / ha på sykkelhjelm / slutte å slå?
[...]
Men uansett så er det JEG som bestemmer. Når vi er på restauranter (som for vårt vedkommende stort sett alltid betyr kafe, pizzarestaurant eller veikro), så er det ikke aktuelt at ungene skal løpe rundt i lokalet. Det var ikke aktuelt da de var 2 år heller. Da de var små (opp til 2-3 år) hadde vi gjerne med vogn, med vognsele, og der kunne ungen godt sitte i sportsvogna og spise. Hvorfor skulle jeg slippe ungen løs, hvis h*n bare ville løpe omkring? Hvorfor ta den kampen på en restaurant?
Jeg er i prinsippet enig, men når det gjelder for eksempel restaurantbesøk, kinotur eller begravelse, for å nevne noen få eksempler, så har man det trøblete aspektet at oppdragelsen helst ikke skal stå i sentrum, som i "gi seg svært synlige, negative utslag".
Begge mine har lært på den harde måten at man aldri protesterer på bruk av bilbelte. Hvordan de har lært det? Ved at vi enten festet beltet med makt eller at vi stoppet bilen og gikk resten av veien hjem når de prøvde å sno seg ut av beltet under fart. Begge har vært gjennom en slik runde, og begge ble raskt eksemplariske bilbeltebrukere. Kom resultatet på lydløst vis? Not som much.
Det vil selvsagt ikke være noe problem for oss å sørge for at treåringen blir sittende på stolen sin gjennom hele middagen når vi er på restaurant, hvis det er eneste målet. Hun er tross alt bare tre år og veier 15 kg. Jeg kan enkelt holde henne fast, hvis det var det om å gjøre. Det jeg derimot ikke kan gjøre (uten å bryte med en haug prinsipper og lover om mishandling), er å gjøre dette lydløst. Og på en restaurant (eller på kino eller i en begravelse) er det viktigere for meg at de andre som er der ikke blir utilbørlig forstyrret enn det er å gjennomføre streng barneoppdragelse.
Selvsagt kan man snakke med ungene på forhånd om hva som forventes (noe som overraskende ofte fungerer, når det virkelig bare
må fungere). Og selvsagt kan man forlate restauranten når det kreves. Det siste har vi gjort med stort hell de gangene uroen har startet allerede før vi har bestilt. (De oppfører seg vanligvis aldeles eksemplarisk i mange uker etter at det har vært gjennomført.) Jeg innrømmer dog at det å forlate restauranten etter at vi har lagt inn en bestilling på 500+ i mat, før maten har kommet på bordet eller når vi akkurat har begynt å spise, sitter veldig langt inne.
Ergo: det er, i mine øyne, et mye mer begrenset "oppdragelsesrepertoar" man har å spille på når man er ute blant folk og man først og fremst skal unngå hyling og skriking.
Ikke dermed sagt at jeg tåler hva det skal være av mine unger på restaurant. Langt der i fra. Jeg bare antyder at det ikke nødvendigvis er like lett å lære en unge at det er mor og far som er sjefen, når man ikke kan godta at ungen kvitterer med å gi lydhøre tegn på sin misnøye.