Hun som sitter "fast" i India med to barn av surrogatmødre

Mindy Macready skrev:

Jeg merker at jeg håper at de lar henne sitte i India i et par år til om det er sånn at det til slutt ender med at hun får barna hjem. Og at de gjør det klinkende klart for alle som tenker på å følge etter at saksbehandlingen på sånne "Men tenk på de stakkars barna, da"-sakene er et par-tre år.

Men slik tror jeg ikke det vil være, fordi mye av tiden i denne saken har gått med til å a) diskutere innat i regjeringen (antar jeg) hva man synes politisk og b) utrede regelverket grundig.

Nå er disse tingene gjort. Så neste mann/kvinne som gjør noe slikt vil sikkert få kortere saksbehandlingstid. Pluss at man da vil ha praksis fra denne saken å lene seg på.

smilefjes skrev:

Dersom ingen av forutsetningene er til stede - man har ikke hverken et egg, en sædcelle eller en livmor - da er man over grensen til å kunne kalle seg forelder. (Medmindre man har adoptert da - men det har ikke denne damen og burde ikke få heller.)

Ja, jeg hører hva dere sier. Men hvorfor? Hvilken komponent er avgjørende? Hvilken forskjell gjør det for et barn om de har befunnet seg i noens livmor eller ikke, om de uansett ikke er biologisk beslektet til vedkommende?

Menn i Norge blir fedre fra dag én uten å ha bidratt med noen av de tre delene, bare giftet seg med noen som har det.

Men har hun fått adoptere barna i India da lille meg?


Jeg datt litt av lasset jeg - hvorfor er de statsløse igjen?

shute skrev:

Hvilken av bitene skal være avgjørende for om man har "rett til" barnet eller ikke, da? I følge norsk lov er det livmor for kvinner, ekteskapsstatus eller sæd for menn. Et heterofilt par blir foreldre i navnet og gavnet om de bruker donorsæd og donoregg, men selv stiller med livmoren. Er tilknytningen sterk nok om den påbegynnes ved unnfangelse, men ikke om den påbegynnes ved fødsel? Eller bør det være krav om at biologien skal telle? Må man i så fall kutte ut all donasjon av egg, sæd og embryoer?

Jeg har aldri sagt at det var enkelt. Faktisk synes jeg det er ganske komplisert. Særlig mht lesbiske/homofile.

Men altså, det er mulig å få barn som ikke er ens egne biologisk sett - via adopsjon. Så om to lesbiske eller to homofile får barn sammen, der bare den ene er biologisk inne i bildet, ja da bør det kunne løses ganske greit med adopsjon. Men selvfølgelig - man kan jo få en situasjon der det er den føder som ikke er biologisk mor, fordi det var egget til den andre. Og sikkert en hel haug med kompliserte varianter.

Poenget mitt er bare at barn ikke skal være en salgsvare. Uavhengig av om det er hetrofile eller homofile som ønsker seg barn. Hvordan det skal sikres er det heldigvis ikke opp til meg å bestemme, men at det bør sikres, det er jeg veldig enig med meg selv om at bør.

Jeg er ikke vagt religiøs en gang, så mitt syn på at vi ikke bare skal skape barn for å tilfredsstille voksnes behov for barn er ikke bunnet i religion, altså. Det er heller ikke bundet i biologisk "tilknytning" til barnet. Jeg har null tro på at man blir gladere i et barn man deler gener med, eller at gener har noe å si for evne til å være foreldre.

Jeg har aldri hatt så vondt i magen som da det ble stilt spørsmål til om alt hadde gått riktig for seg på de barnehjemmene som er en del av systemet som min datter er adoptert fra. Muligeten for at biologisk mor hadde følt seg presset til å gi opp barnet sitt, og at det kunne ha vært penger med i bildet (ikke fra oss, må jeg understreke!) var tung å bære. Jeg er nok preget av det i mitt syn på kjøp og salg av barn.

I det store og det hele går det vel kun på det faktum at jeg a) ikke synes at penger bør være en del av det å lage barn og b) at jeg er fryktelig skeptisk til at rike mennesker skal bruke fattige mennesker for å få barn. Og så er jeg nok også preget av det å ha en datter som er veldig opptatt av hvem hun er og hva hun kommer fra, og tanken om at det er fint om man i størst mulig grad kan svare på det med rak rygg og uten at ungen trenger å føle at den er avlet fram på lik linje med en hund.

Æsj, det siste der ser helt annerledes ut på "papir" enn hva jeg mener å si. Jeg mener altså IKKE å si at prøverørsbarn avles fram som hunder altså. Legg godviljen til når det leses.

m^2 skrev:

Jeg datt litt av lasset jeg - hvorfor er de statsløse igjen?

Indiske regler tilsier at surrogati er lov, at Volden er barnas eneste lovlige forelder og at de dermed følger hennes statsborgerskap.

Norsk lov tilsier at surrogatmor (fødende kvinne) er barnas mor og at de dermed følger hennes statsborgerskap.

Ergo vil ingen ha dem.

m^2 skrev:

Men har hun fått adoptere barna i India da lille meg?


Jeg datt litt av lasset jeg - hvorfor er de statsløse igjen?

De er statsløse fordi indiske myndigheter mener de er norske og norske myndigheter er uenige fordi surrogatmoren er indisk.

shute skrev:

Indiske regler tilsier at surrogati er lov, at Volden er barnas eneste lovlige forelder og at de dermed følger hennes statsborgerskap.

Norsk lov tilsier at surrogatmor (fødende kvinne) er barnas mor og at de dermed følger hennes statsborgerskap.

Ergo vil ingen ha dem.

Så hvis hun hadde gitt det, tja si, 7mnd også kommet hjem med tvillingene og påstått de var hennes egne. Så ville hun vært i boks?

Mindy Macready skrev:

Jeg er ikke vagt religiøs en gang, så mitt syn på at vi ikke bare skal skape barn for å tilfredsstille voksnes behov for barn er ikke bunnet i religion, altså.

Jeg tror nesten alle planlagte barn er laget for å tilfredsstille voksnes behov for barn, jeg.

Er helt enig med deg i at man ikke skal utnytte andre for å få barn, altså, men jeg synes det er relativt vanskelig å fastslå akkurat hvilken bit som skal avgjøre hvorvidt man kan anses som forelder eller ikke.

m^2 skrev:

Så hvis hun hadde gitt det, tja si, 7mnd også kommet hjem med tvillingene og påstått de var hennes egne. Så ville hun vært i boks?

Nja. Hun måtte fått pass til dem ved ambassaden i India. De er nok sikkert obs nok på surrogatiproblematikken til at de forlanger rimelig god dokumentasjon på at hun har født dem selv, da.

m^2 skrev:

Så hvis hun hadde gitt det, tja si, 7mnd også kommet hjem med tvillingene og påstått de var hennes egne. Så ville hun vært i boks?

Neppe. Hun måtte jo hatt pass til ungene. Og for å få pass må man ha fødselsattest. Og problemet er vel at India skriver en fødselsattest som sier at noen andre har født dem, vil jeg tro? Hvis ikke ville det jo være mulig å gjøre slik du sier uten å vente 7 mnd?

Eller er det ikke så enkelt at om man dukker opp med en fødselsattest så får man pass?

Men India må jo være litt vrange her, som nekter dem indisk statsborgerskap når de er født i India, selv om moren er norsk. Nordmenn som føder barn i USA, altså faktisk føder dem her, får amerikansk pass til sine unger meg bekjent (men med forbehold om at jeg har misforstått noe kraftig når våre norske venner, med to unger født her har snakket).

Mindy Macready skrev:

Men India må jo være litt vrange her, som nekter dem indisk statsborgerskap når de er født i India, selv om moren er norsk. Nordmenn som føder barn i USA, altså faktisk føder dem her, får amerikansk pass til sine unger meg bekjent (men med forbehold om at jeg har misforstått noe kraftig når våre norske venner, med to unger født her har snakket).

Ikke spesielt vrange. De fleste land har regler om at barn følger foreldrenes statsborgerskap. F.eks vil barn født i Norge ikke blir norske bare av den grunn.

USA er et av ganske få land som praktiserer regelen om at alle født på amerikansk territorium får amerikansk statsborgerskap.

Hvert land har sine regler for statsborgerskap. Barn som fødes i USA blir amerikanske hvis foreldrene ønsker det, men slik er det feks. ikke i Norge.

Og mht å vente 7 mnd; tipper de ville bedt om en DNA-test el. Tror ikke Volden er den første som gjør dette, og ambassaden er jo obs og har følere ute.

shute skrev:

Jeg tror nesten alle planlagte barn er laget for å tilfredsstille voksnes behov for barn, jeg.

Er helt enig med deg i at man ikke skal utnytte andre for å få barn, altså, men jeg synes det er relativt vanskelig å fastslå akkurat hvilken bit som skal avgjøre hvorvidt man kan anses som forelder eller ikke.

Joda, de er jo forsåvidt det da. Men jeg tror du forstod hva jeg mente likevel. 😉

Jeg er også enig i at det er en smule komplisert dette med foreldreskap. Det eneste jeg er sikker på er at det bør være juridisk regulert, slik at man ikke bare kan ta til seg et hvilket som helst barn og erkære det som sitt - i de tilfellene hvor man ikke deler gener, that is.

Mht surrogati så vil man jo også ha problemstillingen om den som føder ombestemmer seg. En ting er jo om barnet hun føder er biologisk dem hun skulle gi barnet til sitt. Men hva om det ikke er det. Hvem har da rett på barnet?

Mindy Macready skrev:

Men India må jo være litt vrange her, som nekter dem indisk statsborgerskap når de er født i India, selv om moren er norsk. Nordmenn som føder barn i USA, altså faktisk føder dem her, får amerikansk pass til sine unger meg bekjent (men med forbehold om at jeg har misforstått noe kraftig når våre norske venner, med to unger født her har snakket).

De er ikke vrange, men de endret retten til jus soli (automatisk rett til statsborgerskap i fødelandet) i for endel år tilbake. USA praktiserer det fortsatt, men det er ikke så vanlig i Europa heller.

Pelle skrev:

Og mht å vente 7 mnd;

Jeg valgte akkurat 7mnd for det var den tiden jeg innbilte meg at hun hadde vært der altså. Om det isåfall hadde vært enklere å sitte musestille uten å lage oppstuss, for så å svosje hjem til Norge

Menatte - om dette hadde skjedd i USA da?
Da hadde jo barna hatt amerikansk statsborgerskap da de ble født. Gitt at hun fikk lov å adoptere dem av USA Hva da...?
Hadde hun fått lov å ta med sine amerikanskfødte adoptivbarn hjem til Norge?

Eller f.eks - hvis jeg - tidligere da jeg var gift med en amerikansk mann - gikk hen og flyttet til USA noen år. Vi adopterte et amerikanskfødt barn, i USA.
Også skilte vi oss og jeg fikk det for meg å flytte hjem til Norge med ungen.

Skulle jeg da ikke fått med meg barnet hit fordi Norge ikke ville akseptert ungen som min...?

m^2 skrev:

Hadde hun fått lov å ta med sine amerikanskfødte adoptivbarn hjem til Norge?

Ikke nødvendigvis. Det er, om jeg husker riktig, en skjønnsmessig vurdering fra Bufetats side hvorvidt de godtar adopsjoner norske borgere har gjort i utlandet. Jeg mener de vektlegger hvorvidt man har grundig tilknytning til landet man adopterte i, var regnet som bosatt der på adopsjonstidspunktet etc. De fraråder at man foretar privatadopsjoner etter annet lands lov nettopp av denne grunn.

Er det ikke noe med at i USA så skrives fødselsattestene på en annen måte? At surrogatmor ikke står som mor? *husker ikke helt*

Men hvis hun hadde reist til USA istedet, hvis det nå er sånn at der ordnes attestene på en annen måte, kunne dette da vært problemfritt?

Det var et interressant spørsmål nøyaktig hva som gjør dette så ille når mange godtar de enkelte delene i prosessen.

De fleste av oss godtar adopsjon, eggdonasjon, sæddonasjon og ivf-svangerskap uten problemer. Endel rynker litt på nesen av bruk av surrogatmor, spesielt hvis hun gjør dette for penger, men mange argumenterer for dette også. Hvorfor blir det så ille når man kombinerer det? Det er jammen ikke helt enkelt å svare på. Det blit litt på samme måte som at man aksepterer både ivf og prenatal testing av arvelige sykdommer, men lenge fikk man ikke kombinere de to fordi det var et skritt på veien mot et sorteringssamfunn. Altså måtte man i såfall først sette inn embryoet for så å vente i 9 uker før man kunne ta morkakeprøve og evt abortere et sykt foster. Hull i hodet. Er dette også noe som er uvant og burde vært lov eller er det noen grunner til at det faktisk ikke burde være lov?

Helt løsrevet fra denne saken: Din eneste datter er enslig. Hun har Turner syndrom og dermed ikke eggstokker og dårlig utviklet livmor. På alle andre punkter fungerer hun helt utmerket. Hun ønsker seg barn. I Danmark kan hun få egg og sæd, men mangler livmor som virker. Burde hun få lov til å leie denne for å få et barn? Eller må hun avfinne seg med at hun er i en av få grupper som ikke tilbys hjelp til å få barn på noen måte?

Vi stiller ingen krav til de som ønsker å bli foreldre til egne, biologiske barn. Man føder et barn og med mindre man ter seg veldig snodig, får man barnet med seg hjem uten spørsmål. Det skal også mye til før det stilles spørsmål om egnethet ved ivf-laben. Men idet man skal søke om å få bli forelder til et barn som ikke er sitt biologiske avkom, er kravene skyhøye og ventetiden årelang. Så det er ikke så rart at noen ønsker å gjøre det denne kvinnen har gjort.

Jeg tror grunnen til at mange av oss reagerer på det, er at det nærmer seg veldig handel med barn eller adopsjon under bordet mot betaling. Problemet er etterhvert at vi har godtatt veldig mange steg på veien dit, og at det ikke er så lett å se hvor grensa går lenger. Det er klart at denne kvinnen har tråkket over en grense ved å satse på tilgivelse etter at barna er født, og det er jo forkastelig å sette to små barn i den situasjonen. Men burde det være ulovlig det hun har gjort, og hvorfor?