Hun som sitter "fast" i India med to barn av surrogatmødre

smilefjes skrev:

Men altså - om en kvinne har Turners så kan hun da få adoptere som andre? Eller ha "vanlig" surrogat med mannens sæd?

Joda, gitt at hun har mann.

Om man ikke har en mann så kan man jo søke å adoptere likevel.

smilefjes skrev:

Om man ikke har en mann så kan man jo søke å adoptere likevel.

Men er det i det hele tatt mulig å adoptere - altså i praksis, ikke i teorien - som enslig? Den tiden man må vente har jo blitt helt sinnssyk lang. 4-5 år er visst slett ikke uvanlig etter hva jeg forstår? Og det er for par. Er det noen land som adopterer bort til enslige?

Lille meg skrev:

Men er det i det hele tatt mulig å adoptere - altså i praksis, ikke i teorien - som enslig? Den tiden man må vente har jo blitt helt sinnssyk lang. 4-5 år er visst slett ikke uvanlig etter hva jeg forstår?

Men altså - et sted går vel grensen for når man rett og slett må innse at livet ikke ble slik at man fikk barn?

Om man nå mangler livmor, eggledere samt mann og ikke får tildeling - ja, da var det sånn livet ble. Man får ikke alltid alt man vil. Jeg skjønner at det kan være ufattelig vondt, men sånn er det.

smilefjes skrev:

Om man ikke har en mann så kan man jo søke å adoptere likevel.

Men det får man ikke. Ikke fordi man ikke får, men fordi landene som adopterer bort barn ikke prioriterer enslige når de kan velge par. Stort sett. Altså kan hun fint havne i den situasjonen som hun i india var i før hun valgte å gå til ekstreme skritt for å få barn. Og kanskje er dette noe vi må godta, at det er noen som ikke har muligheter til å få barn uansett metode. Men det er noe med lovverket som bør moderniseres.

Mor er den som føder barnet.
Far er den som er gift med mor når barnet blir født. Eller har erkjent farskap. Eller som er biologisk far vist ved DNA-test.

Dette gjør at en enslig far kan levere sæd og kjøpt egg til en surrogatmor, betale henne en sum penger og ta med seg et barn hjem. En kvinne kan ikke gjøre det samme, hun kan aldri bli mor når hun ikke har født barnet uansett biolgisk slektskap. Med mindre hun har linken via barnets far som gjør at hun kan stebarnsadoptere sitt eget biologiske avkom. Dette blir feil i mine øyne. Det jeg er usikker på, er hvor grensa bør gå. Det er godt mulig det bør være en regel som sier ENTEN biologisk slektskap ELLER godkjenning via adopsjonslovgivningen. Og så må surrogati reguleres i tillegg.

smilefjes skrev:

Men altså - et sted går vel grensen for når man rett og slett må innse at livet ikke ble slik at man fikk barn?

Om man nå mangler livmor, eggledere samt mann og ikke får tildeling - ja, da var det sånn livet ble. Man får ikke alltid alt man vil. Jeg skjønner at det kan være ufattelig vondt, men sånn er det.

Nå er jeg djevelens advokat her. Men nøyaktig den argumentasjonen hørte man i forhold til ivf for ikke så veldig mange år siden. "Å få barn er ingen menneskerett". "Jeg skjønner det er kjipt, men av og til må man godta at livet ikke ble helt slik man tenkte, man bør heller jobbe med å finne gode sider ved det å være barnløs". Idag er det vel ikke mange som mener ivf burde være forbudt. Det er diskusjon rundt hvor mye staten skal finansiere av det, men det er ingen som ikke vil tilby det som behandling. Sæddonasjon har vært stuerent i mange år, eggdonasjon begynner å nærme seg samme status. Og surrogatmødre har fått økt oppmerksomhet. Jeg synes ikke det er helt innlysende nøyaktig hvor man skal sette grensa.

Katta skrev:

Nå er jeg djevelens advokat her. Men nøyaktig den argumentasjonen hørte man i forhold til ivf for ikke så veldig mange år siden. "Å få barn er ingen menneskerett". "Jeg skjønner det er kjipt, men av og til må man godta at livet ikke ble helt slik man tenkte, man bør heller jobbe med å finne gode sider ved det å være barnløs". Idag er det vel ikke mange som mener ivf burde være forbudt. Det er diskusjon rundt hvor mye staten skal finansiere av det, men det er ingen som ikke vil tilby det som behandling. Sæddonasjon har vært stuerent i mange år, eggdonasjon begynner å nærme seg samme status. Og surrogatmødre har fått økt oppmerksomhet. Jeg synes ikke det er helt innlysende nøyaktig hvor man skal sette grensa.

Jeg tenker at dersom man skal få kjøpe et barn så bør igrunnen alle vilkår for adopsjon være oppfylt. De vilkårene er der jo for å ivareta barns sikkerhet. Og joda - det er ingen slike vilkår når man får biologiske barn. Men skal man nå først produsere mennesker for penger så må man nesten prøve å gjøre etikken best mulig. Jeg ser bare for meg barnepornoindustrien den dagen man kan kjøpe barn på nett.

Lille meg skrev:

Så et barn som blir til fordi en mor/en far/et par ønsker seg barn så utrolig mye at de er villig til å betale noen for å få dette barnet - det barnet skal være traumatisert av måten det ble til på? Mer enn et barn som blir adoptert (og hvor det genetiske opphavet følgelig enten ikke ønsker eller ikke kan ta seg av barnet) og hvor foreldrene har hatt ganske store utgifter underveis?

Sa jeg det?

Det som er tilfeller er at man ikke vet hvilke barn som regagerer hvordan på ting. Noen barn synes det er fullstendig uproblematisk å være adoptert, andre reagerer med ekstensielle kriser i større eller mindre grad, sånn vil det være for barn som blir til via ulike varianter av surrogati også. Siden disse tankene man kan gjøre seg om hvordan og hvorfor og hvorfor ikke osv kan være ganske smertefulle for dem som går gjennom det så tenker jeg som så at man bør gjøre de ukjente faktorene færrest mulig.

Adopsjon er en nødvendighet for barnet, barnet er allerede født og trenger nye foreldre for å komme seg gjennom livet. Ved surrogati lager man et nytt barn for foreldre som trenger barn. Jada, det er jo akkurat det man gjør når man får barn på den vanlige måten også, jeg er klar over det. 😉 Men jeg synes likevel det er en signifikant forskjell.

Men altså, jeg er sterkt preget av å ha en datter som er veldig opptatt av hvor hun kommer fra, fra hvem og hvorfor og alle disse spørsmålene som er vanskelige for en liten jente.