Denne bloggen... Hva tenker du?

Jeg kan skjønne at det kan være vanskelig å gå på jobb rett etter en trøkk i trynet, altså, men spørsmålet er hvor lenge det sitter i kroppen,på hvilken måte (får man f.eks uutholdelige smerter i armene av psykiske trøkker?) og i hvor stor grad man er nødt til å være langtidssykmeldt etter slike slag. Jeg tror at gruppen man bør gjøre noe med er her ( i tillegg til de som jukser og vet om at de jukser) for her blir det utrolig mye synsing fra både lege pasient, og er man usikker, er det vel som regel pasisenten som får det som han vil.

Rine, enig med deg her.
Men jeg tror at jo lengre enn er borte fra jobb dess vanskligere blir det å komme tilbake. Det er en av grunnene til at sykmeldingsordingene ble endret 01.07.11 med tettere oppfølging fra arbeidsgiver til arbeidstaker. Det legger mer press på begge parter om å komme tilbake. Derfor skal gradert sykmelding benyttes i størst mulig grad. Det er heller ikke bare arbeidsgivers ansvar når det gjelder sykmeldte arb. takere, som sykmeldt arb.taker har en også plikter.

Ref. arbeidsmiljøoven:

§ 2-3. Arbeidstakers medvirkningsplikt

f)medvirke ved utarbeiding og gjennomføring av oppfølgingsplaner ved helt eller delvis fravær fra arbeidet på grunn av ulykke, sykdom, slitasje eller lignende, g)delta i dialogmøte etter innkalling fra arbeidsgiver, jf. § 4-6 fjerde ledd.

ullmor skrev:

Klart det er forskjell på hvor disponible folk er for sykdom og hvor god helsen er i utgangspunktet. Det er nettopp derfor noen bukker under, mens andre tilsynelatende tåler hva som helst.

Ellers: Ja, det er interessant å reflektere rundt hva som er sykdom og hva som er livet. Hvor går grensen?

Det forbauser meg alltid hvor mye folk evner å ta seg sammen, fordi de MÅ, i deler av verden med et helt annet sikkerhetsnett og helsevesen enn det vi har.

Vi er skrudd sammen ulikt, så klart, og mange av disse helsemessigefaktorene går i arv. Min erfaring er at det ofte er de samme personene som går igjen med stadig ulike diagnoser, både forbigående og kroniske. Autoimmune og psykiske. I tillegg til at deres barn også oftere er hjemme fra skole. Det finnes vel forskning som viser dette også, tror jeg.

Jeg mener at vi ikke til enhver tid skal medisinere vekk eller sykliggjøre det som er en helt normal del av det å leve. Jeg tror faktisk at særlig triste hendelser bearbeides bedre og lettere hvis vi tillater oss selv å kjenne på hvordan det EGENTLIG føles. Som en norm, så klart, det vil alltid være unntak.

Billa skrev:

Det forbauser meg alltid hvor mye folk evner å ta seg sammen, fordi de MÅ, i deler av verden med et helt annet sikkerhetsnett og helsevesen enn det vi har.

Men er det korrekt, det du påstår? At man er "flinkere" til å ta seg sammen i andre land, enn man er i Norge? Som du sikkert vet, så er slike ting svært sammensatt. Hensyn som må tas, er for eksempel at Norge i forhold til svært mange andre land har høy sysselsetting. En annen ting er belastningen på folk når de strekker seg for langt. For eksempel.

Det sagt, så er det jo opplagt at med gode sikkerhetsnett så er det færre som biter tennene sammen og "gjør det de må" for å få mat på bordet. Men jeg er glad for at vi i Norge ikke trenger å kjøre oss i grøfta for at ungene skal ha mat og klær, men heller kan få støtte fra staten mens man restituerer seg. Jeg syns det er en styrke, ikke en svakhet man må forsvare.

Billa skrev:

Vi er skrudd sammen ulikt, så klart, og mange av disse helsemessigefaktorene går i arv. Min erfaring er at det ofte er de samme personene som går igjen med stadig ulike diagnoser, både forbigående og kroniske. Autoimmune og psykiske. I tillegg til at deres barn også oftere er hjemme fra skole. Det finnes vel forskning som viser dette også, tror jeg.

Jeg mener at vi ikke til enhver tid skal medisinere vekk eller sykliggjøre det som er en helt normal del av det å leve. Jeg tror faktisk at særlig triste hendelser bearbeides bedre og lettere hvis vi tillater oss selv å kjenne på hvordan det EGENTLIG føles. Som en norm, så klart, det vil alltid være unntak.

At det er de samme personene som går igjen med ulike diagnoser synes jeg slett ikke er så rart. Om en går med en kronisk lidelse over tid, og det tar tid før en får den rette hjelpen så vil det ofte balle på seg. At en i tillegg må forsvare/forklare hvorfor man er syk gjør ikke ting lettere. Det tar også på psyken å gå med f.eks store smerter eller at en ikke blir forstått.

Er enig i det siste du skriver om å ikke sykeligjøre eller medisinere vekk ting i livet som er trist og som er endel av livet.

Motgang, triste hendelser og vondter er endel av livet men det er summen av slike ting som ofte gjør at kroppen sier stopp.

Bloggeren har et nytt innlegg. Han skriver at damen som ville hjelpe henne har blitt hetset og trakassert i helgen. Han skriver ikke noe om hvor og hvordan. Han skriver også at vi som diskuterer bloggen - det har han ingen ting i mot, så lenge det er på et saklig plan.

Lille meg skrev:

Men er det korrekt, det du påstår? At man er "flinkere" til å ta seg sammen i andre land, enn man er i Norge? Som du sikkert vet, så er slike ting svært sammensatt. Hensyn som må tas, er for eksempel at Norge i forhold til svært mange andre land har høy sysselsetting. En annen ting er belastningen på folk når de strekker seg for langt. For eksempel.

Det sagt, så er det jo opplagt at med gode sikkerhetsnett så er det færre som biter tennene sammen og "gjør det de må" for å få mat på bordet. Men jeg er glad for at vi i Norge ikke trenger å kjøre oss i grøfta for at ungene skal ha mat og klær, men heller kan få støtte fra staten mens man restituerer seg. Jeg syns det er en styrke, ikke en svakhet man må forsvare.

Jeg vet ikke om det finnes forskning på dette. Jeg mener jo heller ikke primært f.eks samlivsbrudd i den amerikanske middelklassen, men kanskje i større grad mennesker som lever under vesentlig dårligere kår og som opplever at hver dag er en kamp for seg selv og familien.

Det å få hjelp til selvhjelp er en styrke for alle.

Hillary skrev:

At det er de samme personene som går igjen med ulike diagnoser synes jeg slett ikke er så rart. Om en går med en kronisk lidelse over tid, og det tar tid før en får den rette hjelpen så vil det ofte balle på seg. At en i tillegg må forsvare/forklare hvorfor man er syk gjør ikke ting lettere. Det tar også på psyken å gå med f.eks store smerter eller at en ikke blir forstått.

Er enig i det siste du skriver om å ikke sykeligjøre eller medisinere vekk ting i livet som er trist og som er endel av livet.

Motgang, triste hendelser og vondter er endel av livet men det er summen av slike ting som ofte gjør at kroppen sier stopp.

Det er klart finnes folk med generelt dårlig helse. Det er ikke alltid det ligger kroniske smerter eller en kronisk lidelse i bunn heller. Den kan være livstil og mangel på evne til å komme i gang med trening eller annet. Jeg har hatt folk på utplassering, som etter 2 år borte fra arbeidslivet på grunn av dårlig rygg, aldri i den perioden hadde gjort en ryggøvelse på egenhånd, hjemme. Ingen hadde satt noe krav om det, og hun så faktisk ikke poenget, siden ryggen var grei nok hvis hun bare ikke var i jobb.

Magica skrev:

Bloggeren har et nytt innlegg. Han skriver at damen som ville hjelpe henne har blitt hetset og trakassert i helgen. Han skriver ikke noe om hvor og hvordan. Han skriver også at vi som diskuterer bloggen - det har han ingen ting i mot, så lenge det er på et saklig plan.

Hetset og trakassert? Ja, ja, da kan vi kanskje slå fast at han har en tendens til å omågs sannheten litt løslig.

rine skrev:

Hetset og trakassert? Ja, ja, da kan vi kanskje slå fast at han har en tendens til å omågs sannheten litt løslig.

Jeg tror ikke han henviste til denne tråden.

Lykken skrev:

Jeg tror ikke han henviste til denne tråden.

OK, da trekker jeg det tilbake.

rine skrev:

Hetset og trakassert? Ja, ja, da kan vi kanskje slå fast at han har en tendens til å omågs sannheten litt løslig.

Jeg lurte også på om det var denne tråden han henviste til først, men siden han har dratt opp diskusjoner på diverse forum under regner jeg med han mener det er noen som har henvendt seg direkte til henne.

Så det dere sier er at internettet er større enn FP?!?

Røverdatter skrev:

Så det dere sier er at internettet er større enn FP?!?

Umulig

Røverdatter skrev:

Så det dere sier er at internettet er større enn FP?!?

Nei, nei - sikkert bare noe han sier for å gjøre seg interessant.

Koko skrev:

Jeg lurte også på om det var denne tråden han henviste til først, men siden han har dratt opp diskusjoner på diverse forum under regner jeg med han mener det er noen som har henvendt seg direkte til henne.

Kunne jo vært denne tråden, vi VAR på god vei til å være iskalde og mangle forståelse inntil noen av brukerne her inne selvfølgelig måtte være rause og varme og skrive hyggelige innlegg. Pføy 😡

Billa skrev:

Kunne jo vært denne tråden, vi VAR på god vei til å være iskalde og mangle forståelse inntil noen av brukerne her inne selvfølgelig måtte være rause og varme og skrive hyggelige innlegg. Pføy 😡

Kanskje det er en som skriver denne bloggen bare for å se hvor mange han/hun klarer å provosere på det store internettet? Bare en tanke herfra...

Millen skrev:

Kanskje det er en som skriver denne bloggen bare for å se hvor mange han/hun klarer å provosere på det store internettet? Bare en tanke herfra...

Den tanken har eg og tenkt. Både om bloggen og om Andreas i Farmen. Og om ei rekke mediebrukarar.

Billa skrev:

Jeg vet ikke om det finnes forskning på dette.

Jeg skulle gjerne ha sett statistikk og forskning rundt tematikken. Problemet er jo at vi har med ganske forskjellige land å gjøre. Høy sysselsetting i Norge må for eksempel kompensere litt for høyere sykefravær/langtidssyke, tenker jeg. Det er et vanskelig arbeide.

Billa skrev:

Det å få hjelp til selvhjelp er en styrke for alle.

Ja, og det er jeg helt enig i. Jeg skulle ønske man i større grad klarte å dra langtidssyke med inn i arbeidslivet på et eller annet vis. Jeg tror det er positivt for samfunnet og for den enkelte arbeidstaker. Men hvordan?