Denne bloggen... Hva tenker du?

Jeg synes Krinoline skriver utrolig bra, og de som ikke greier å forstå hva hun mener burde ta av seg vrangbrillene asap.

oslo78: Jeg er enig i at de som virkelig er alvorlig syke av ME har det forferdelig, og jeg tro ikke noen legger seg i årevis på et mørkt rom for å slippe unna jobben og dugnaden i barnehagen. Jeg sier heller ikke at man må ligge innestengt på et mørkt rom hele dagen for at noen skal tro at man har ME, jeg sier bare at det er en diagnose man gjerne kan få når det meste annet er testet ut og man ikke finner ut hvorfor folk er energiløse.

For en del år tilbake fikk mennesker som var energiløse dexamin. Det funket det.

Hva er det?

Jeg vil tro at der det finnes en sjanse for å jukse seg til en diagnose, det vil si man ikke kan påvise sykdommen ved en prøve, så vil det finnes folk som jukser seg til den. Noe annet vil være naivt å tro. Jeg er rett og slett ikke med på at det ikke kan forekomme. Og ja; det ødelegger de som virkelig er syke av gitte diagnose, men det bør være like fullt i deres interesse at man jobbet videre for å få tettet slike hull.

Og avsløre juks vil alltid være ubehagelig, og kan dessverre skjelden gjøres med silkehansker. Men å godtroende mene at juks ikke forekommer, at vi må være snill og ikke mistro noen noen gang når det kommer til sykdom? Det vil vel i så fall være det eneste område i samfunnet som forlanger å bli møtt med en slik holdning. Eneste.

Alle andre områder må vi stå til rette gjennom mest mulig vanntette skott, slik at juks ikke kan forekomme. Derfor har min jobb et famtastisk dyrt faktureringssystem, derfor leverer man omfattende underlag for hver bidige lille krone man har i utlegg, derfor har man adganskort, må lever politiattest for å bli trener, sier fra om man tror naboen slår barna så denne må åpne sitt hjem for å få hjelp eventuelt motbevise den horrible påstanden. Over alt fungerer det slik, og det er ikke alltid like koselig og klapp på kinnet, "vi tror deg".

Om man vil at velferdsstaten skal bestå er man avhengi av en arbeidsstokk som er villig til å være med på å dra lasset. Jeg er redd at en naivitet rundt juks i NAVsystemet vil gjøre viljen i deltagelse for fellesskapet til en bratt fallende kurve. Noe som igjen vil gi utslag på hva slags politikk vi velger for landet. Ingen er tjent med "hver mann for seg", men om man ikke hjelper folk ut av NAV-systemet som ikke burde være der vil det etterhvert bli slik. Og vi vil få enda større forskjeller i samfunnet. Dette er i alle fall hva jeg tror.

rine skrev:

Hva er det?

Amfetamin, funker som bare det mot energiløshet.

emm skrev:

Jeg vil tro at der det finnes en sjanse for å jukse seg til en diagnose, det vil si man ikke kan påvise sykdommen ved en prøve, så vil det finnes folk som jukser seg til den. Noe annet vil være naivt å tro. Jeg er rett og slett ikke med på at det ikke kan forekomme. Og ja; det ødelegger de som virkelig er syke av gitte diagnose, men det bør være like fullt i deres interesse at man jobbet videre for å få tettet slike hull.

Og avsløre juks vil alltid være ubehagelig, og kan dessverre skjelden gjøres med silkehansker. Men å godtroende mene at juks ikke forekommer, at vi må være snill og ikke mistro noen noen gang når det kommer til sykdom? Det vil vel i så fall være det eneste område i samfunnet som forlanger å bli møtt med en slik holdning. Eneste.

Alle andre områder må vi stå til rette gjennom mest mulig vanntette skott, slik at juks ikke kan forekomme. Derfor har min jobb et famtastisk dyrt faktureringssystem, derfor leverer man omfattende underlag for hver bidige lille krone man har i utlegg, derfor har man adganskort, må lever politiattest for å bli trener, sier fra om man tror naboen slår barna så denne må åpne sitt hjem for å få hjelp eventuelt motbevise den horrible påstanden. Over alt fungerer det slik, og det er ikke alltid like koselig og klapp på kinnet, "vi tror deg".

Om man vil at velferdsstaten skal bestå er man avhengi av en arbeidsstokk som er villig til å være med på å dra lasset. Jeg er redd at en naivitet rundt juks i NAVsystemet vil gjøre viljen i deltagelse for fellesskapet til en bratt fallende kurve. Noe som igjen vil gi utslag på hva slags politikk vi velger for landet. Ingen er tjent med "hver mann for seg", men om man ikke hjelper folk ut av NAV-systemet som ikke burde være der vil det etterhvert bli slik. Og vi vil få enda større forskjeller i samfunnet. Dette er i alle fall hva jeg tror.

Tro det eller ei, men jeg er helt enig i dette. Juksere bør tas, så mange som mulig, så fort som mulig.

Det er nedvurderingen av selve sykdommene jeg er imot. For ME er minst like ille som kreft for den det rammer hardt altså (har to jeg kjenner godt som har dette, og de mister rett og slett hele livet).

rine: Jeg ble glad av å lese det nestsiste innlegget ditt.

oslo78: jeg har vel egentlig ikke oppfattet deg som uenig i dette tidligere heller, men jeg skrev innlegget med tanke på at noen skriver i debatten med noen av disse tankene fremst i hodet, mens andre kanskje dykker mer inn på personnivå og debatterer på et helt annet grunnlag. Således fremstår man som varm/ kald/ naiv/ følelsesløs osv, uten at det er grunnlag for å hevde det ene eller det andre.

Jeg har som sagt i tidligere inlegg ikke satt meg inn i nevnte blogg, jeg skyr faktisk slike blogger, eller anonyme personer, fordi jeg vet at jeg ikke kan finne ut om det er noe sannhet i de og derfor får de ikke et meningsfylt innhold for meg. Det betyr ikke at jeg ikke gir til mine utvalgte organisasjoner jevnt gjennom året, eller kjøper gatemagasin osv. I mer organiserte former der jeg tar for gitt at de har noe mer ressurser til fordelingen.

Eg synest det er veldig skummelt å begynne å synse om andre folk sine sjukemeldingar. Både utbrentheit og ME er diagnoser som er sett på ei relativt subjektiv oppfatning av pasienten si oppleving av sjukdom. Ein kan ikkje ta ein blodprøve eller ei MR-undersøking for å bekrefte sjukdommen. Det betyr ikkje at det ikkje er reelt.

Når ein ser langtidssjuke sitte på kafé og drikke ein kopp kaffe og lese bok, er det lett å tenke at vedkommande burde vore på jobb. Samtidig kan det godt hende at det er det den sjuke orkar, og at kafébesøket fører til at vedkommande er sengeliggande i to dager etterpå. Det er likevel godt for den mentale helsa å komme seg ut litt. Alt for mange sjuke (eg har vore der sjølv) er redde for å bevege seg ut av huset, i frykt for å treffe kollegaer eller naboar som meiner at ein heller burde vore på jobb. Men det er stor forskjell på å komme seg ut av huset ein times tid, tredje kvar dag, dersom ein orkar og på å jobbe. Og eg er i alle fall slik skrudd saman, at dersom eg ikkje prioriterer eller klarer å komme meg ut litt, går det i langt større grad utover den psykiske helsa, enn dersom eg klarer det.

Toffskij skrev:

Jeg mener at NAV (og en rekke andre offentlige etater) har et kommunikasjonsproblem – jeg vet at det stadig jobbes med det, men det er fortsatt en lang vei å gå: Det er generelt et problem å kommunisere både juridisk korrekt og på en sånn måte at mottakeren faktisk skjønner hva som er lurt å gjøre / hva som må gjøres. Kombinert med at ansvaret for sparing også i NAV dyttes fram i førstelinja, tror jeg at dette kan gjøre det veldig kjipt å møte systemet for folk som ikke er vant til sånne formuleringer som man finner i det gjengse NAV-vedtak. Og det skaper en god del aggresjon, avmakt, oppgitthet og FrP-stemmer fra akkurat de menneskene som har aller mest å tape på en nedbygging av velferdsstaten.

Folk som er milevis unna en akademisk-analytisk tenkemåte i utgangspunktet, vil gjerne ikke komme opp med en særlig god analyse av problemene de kommer opp i når de må forholde seg til et system som kommuniserer akademisk-analytisk. Det betyr jo ikke at problemene ikke er reelle, eller at man ikke skal gjøre noe med dem. (Man skal bare ikke gjøre det disse sinte, frustrerte folka tror de vil.)

Og dette er helt generelt, altså, jeg er uinteressert i å lese og kommentere den bloggen denne tråden startet med.

Eg trur du har veldig rett i det. Og det bør vere eit apparat som gjer det mogleg å få hjelp til å finne fram i systemet. Men det kan hende ein må be om denne hjelpa, og det synest eg ein kan forvente at folk har ressurser til.

Det som er det relevante spørsmålet, synes jeg, er om det største problemet er at noen snyltere faker diagnoser eller at reelt syke mennesker blir psyket ut av fordømmelse. Jeg har ikke svaret. Jeg er ikke i tvil om at snylterne også finnes, og at vi har et potensielt kjempeproblem med en økende del av befolkningen som ikke føler den samme kulturelle kontrakten med å yte etter evne og få etter behov som de fleste av oss er født med.

Men på individbasis må det være en enorm påkjenning å bli mistenkeliggjort og fjerndiagnostisert av hobbyleger som også har vært sliten/energiløs/bekkenløs/svangerskapskvalm/hvahardu en gang og vet hvordan det er altså, og det handler jo om hvordan man tar det.

Dette var ikke et spark til noen i denne tråden, altså, hverken den ene eller andre veien. Noen tåler mye, noen har funnet sin løsningsknapp, noen har det bare verre.

Jeg gjentar meg selv nå, men jeg tror oppriktig ikke det er så fryktelig mange som tenker "La meg se hvilken sykdom jeg kan jukse meg til nå slik at jeg slipper å jobbe?" jeg tror at folk faktisk sliter med mye f.eks mistrivsel i jobben, ekteskapsproblemer, dårlig selvtillit, overvekt, dårlige oppvektsvikår osv, og så blir vondtene og slitenheten vi alle kjenner på i hverdagen uoverkommelig for noen, og jobben må da vike siden det er den løsningen som er enklest. Når media er full av "pass deg så du ikke blir utbrent" osv, forsterker det inntrykket av at dette er et alvorlig problem. Tror jeg.

rine skrev:

Jeg gjentar meg selv nå, men jeg tror oppriktig ikke det er så fryktelig mange som tenker "La meg se hvilken sykdom jeg kan jukse meg til nå slik at jeg slipper å jobbe?" jeg tror at folk faktisk sliter med mye f.eks mistrivsel i jobben, ekteskapsproblemer, dårlig selvtillit, overvekt, dårlige oppvektsvikår osv, og så blir vondtene og slitenheten vi alle kjenner på i hverdagen uoverkommelig for noen, og jobben må da vike siden det er den løsningen som er enklest. Når media er full av "pass deg så du ikke blir utbrent" osv, forsterker det inntrykket av at dette er et alvorlig problem. Tror jeg.

Jeg tror også vi sykeliggjør og sykdomsforklarer en hel del prosesser som er naturlige. Slitenhet, barnegråt, tristhet, er ikke alltid utbrenthet, kolikk eller depresjon.

Ja, helt klart.

rine skrev:

jeg tror at folk faktisk sliter med mye f.eks mistrivsel i jobben, ekteskapsproblemer, dårlig selvtillit, overvekt, dårlige oppvektsvikår osv, og så blir vondtene og slitenheten vi alle kjenner på i hverdagen uoverkommelig for noen, og jobben må da vike siden det er den løsningen som er enklest.

Jeg synes det du nevner her er ganske seriøse ting, jeg da, og ikke noe å kimse av. Eller mener du at dette i seg selv ikke er alvorlig nok til å gjøre noen syke? Det blir som om jeg skulle formane om ekteskap og at folk gir for lett opp. Jeg og mannen har jo tross alt hatt en del problemer i ekteskapet, men vi er da gift enda.

Skremmern: En enorm totalbelastning, kanskje? Men jeg lurer på på hvilken sykdom som kan bli utløst av f.eks overvekt + mistrivsel på jobben, eller ekteskapsproblemer + dårlig selvtillit.
Men, selvsagt, hadde mannen ut av det blå kommet og sagt at han ville skilles i kveld, tror jeg neppe jeg hadde klart å gå på jobb i morgen. Jeg ville dog ikke vært direkte syk, bare ikke orket å face arbeidsoppgavene mine fordi jeg ville vært helt satt ut og bunnløst fortvilet.

Jeg tenker at det blir som å være første på stedet etter en alvorlig bilulykke, man kan ha formeninger om hvordan man vil reagere, men før man står oppi det selv, blir det bare spekulering. Og psykiske reaksjoner som følge av f.eks. ekteskapsbrudd, kan sette seg i kroppen og gi somatiske plager.

Skremmern skrev:

. Og psykiske reaksjoner som følge av f.eks. ekteskapsbrudd, kan sette seg i kroppen og gi somatiske plager.

Jepp, og i Norge i større grad enn i andre land, fordi det er opplest og vedtatt at det er mulig og lov å bli syk av slike ting.

rine skrev:

Skremmern: En enorm totalbelastning, kanskje? Men jeg lurer på på hvilken sykdom som kan bli utløst av f.eks overvekt + mistrivsel på jobben, eller ekteskapsproblemer + dårlig selvtillit.
Men, selvsagt, hadde mannen ut av det blå kommet og sagt at han ville skilles i kveld, tror jeg neppe jeg hadde klart å gå på jobb i morgen. Jeg ville dog ikke vært direkte syk, bare ikke orket å face arbeidsoppgavene mine fordi jeg ville vært helt satt ut og bunnløst fortvilet.

Klart det er forskjell på hvor disponible folk er for sykdom og hvor god helsen er i utgangspunktet. Det er nettopp derfor noen bukker under, mens andre tilsynelatende tåler hva som helst.

Ellers: Ja, det er interessant å reflektere rundt hva som er sykdom og hva som er livet. Hvor går grensen?

rine skrev:

Jepp, og i Norge i større grad enn i andre land, fordi det er opplest og vedtatt at det er mulig og lov å bli syk av slike ting.

Du mener at det kun er psykisk, ikke fysisk? Eller at psykisk belastning "egentlig ikke" gir fysiske symptomer? I Norge har vel ikke legene anledning til å sykemelde pga sorg, f.eks., jeg husker det var mye omtalt etter 22/7.

Økonomiske, ekteskapsproblemer, sorg, konflikt på arbeidsplass er blant noen årsaker som ikke er gyldig sykmeldingsgrunnlag. Lege skriver gjerne da depresjoner og annen diagnoser i stedet.
Dette står vel i folketrygdloven, må evt lete opp link.

§ 8-4. Arbeidsuførhet Sykepenger ytes til den som er arbeidsufør på grunn av en funksjonsnedsettelse som klart skyldes sykdom eller skade. Arbeidsuførhet som skyldes sosiale eller økonomiske problemer o.l., gir ikke rett til sykepenger.



Kilde: Folketrygdloven.



Samtidig leste jeg at etter 22.7 ble arbeidsgivere bedt om å vise skjønn til arbeidstakere som hadde blitt rammet av tragedien nettopp fordi sorg ikke er gyldig sykmeldingsårsak.