Denne bloggen... Hva tenker du?

Tidligere hadde vi Trygdekontoret, og de hadde som oppgave å hjelpe folk med hvilke rettigheter de hadde. Rettigheter og plikter.

EN stund før alt ble NAV ble det sendt ut til alle Trygdekontor at de skulle ikke opplyse om rettigheter som folk hadde, kun opplyse om vedkommende spurte selv.

Jeg har blitt møtt av personer hos NAV som gir inntrykk av at penger blir utbetalt fra deres egen lomme.

Når det kommer til medisindiskusjonen som var kan jeg ta med at for noen år siden fikk man gratis lege og medisiner til barn t.o.m barnet var 7 år.
Senere ble det hevet til 12 år og for ikke så lenge siden til 16 år.

Når jeg måtte hente ut Ventoline og den forebyggende medisinen han stod på da, kostet det meg ganske mye. Det var et merkbart innhugg i lommeboka og hente ut medisiner.
Dette selv om det var på blå resept.

rine skrev:

Jepp, jeg tror vi er enige i det meste, men så skjærer det seg når det kommer til hvem "de slemme" er. Du ( og Kie, Kirsebær m.fl) mener at de aller fleste ikke utnytter systemet og at de som gjør det er noen snuskete håndverkere som har meldt seg arbeidsledig og samtidig jobber 150 %. Det er iallfall ingen vi kjenner for de er syke og slitne og har God Grunn, alle sammen. Jeg mener at det er mange flere ting en åpenbart juks som man kan diskutere om er greit. Men- da blir det plutselig nært, ikke sant? Er det meg hun snakker om? (Jeg hadde jo tross alt to barn under tre år, og 1.5 time arbeidsvei hver dag og en sjef som aldri sa at han satte pris på meg- ikke rart jeg ble syk av det.) Så kjenner man må de ømme tærne sine og så har vi det gående...

Svar til bille:

Det finnes mange eksempler fra mange tråder, jeg tok bare det siste. Hvis det ikke er greit at man blir syk av det som er uthevet, så må man jo bare ta seg sammen da og gå på jobb. Enten er det greit at man ble syk av dette og man får aksept fra folk på at dette er sykdom, eller så må man ta seg sammen fordi dette ikke er årsak god nok til å bli syk.

Vel, min erfaring er at årsakene til sykdommen ikke spiller så stor rolle når sykdommen først er et faktum.

Før jeg ble syk, tenkte jeg faktisk (ja, jeg skammer meg) at utbrenthet var å ikke like jobben sin eller å ikke ha stor nok arbeidskapasitet til det man hadde tatt på seg og at utbrenthetdiagnosen var en enkel vei ut. Vel, det var ikke helt slik gitt. Jeg trivdes utrolig godt med livet mitt, men ble så vanvittig syk likevel.

Jeg har mista tråden i hva vi egentlig diskuterer nå.

Ja, det fins folk som troller og lurer til seg penger. Det fins folk som går på en smell, men karrer seg opp igjen. Det fins folk som går på smell etter smell og aldri lærer.

I denne bloggsaken så mener jeg at så lenge han er anonym og ikke tar åpne diskusjoner så kan vi ikke gjøre noe annet enn å spekulere.

oslo78: Dette har vi da diskutert til det kjedsommelige, men jeg kan jo gjenta: Jeg tror at det i enkelte tilfeller går an å bli så sliten at man rett og slett er fysisk ute av stand til å komme seg på jobb. Og så tror jeg at det er utrolig mye rart som havner oppi utbrentsekken og at det i en del tilfeller er rom for å ta seg sammen/skifte jobb/ta en ferieuke eller hva_har_du.

Jeg vet det, rine, jeg klarer bare ikke å forstå at folk som blir bra av en ferieuke havner i utbrenthetssekken. Hos meg ble det mistenkt kreft, hjernesvulst og ting i den kategorien, og først da alle slike ting var utelukket kom man til å tenke på utbrent.

Men det stemmer sikkert at noen som egentlig hadde blitt bra i en annen jobb får denne diagnosen. Men at det skal være det vanlige tror jeg rett og slett ikke på.

Også er utbrent mye mer enn å være fysisk ute av stand til å komme seg på jobb. Jobb var veldig langt nede på prioriteringslista rett og slett. Langt, langt etter å klare å spise, passe barn, lage mat, dusje, børste håret, osv. Utbrent handler i ytterste fall om å miste hele livet og føles som en veldig mye større krise enn å være sliten.

Når det gjelder subjektive plager er det jo helt umulig å avgjøre hvor syk akkurat DU er, for det er det ingen andre enn du som kan si noe om. Utbrenthet kan ikke graderes, for man har ikke noe å gradere det mot. Kanskje kan man si at de som blir friske etter en ferie ikke var så utbrente da, men det vil jo sikkert de igjen ha seg frabedt, fordi deres oppfattelse av utbrenthet er høyst reell der og da.

Jeg vet at av en forholdsvis ung mann som lider av ME, han bor på sykehjem (!) Vet også av et par med "småbarnsmamma-ME", de går hjemme på dagtid for å kunne hvile, slik at de er pigge nok til å trene, shoppe og dekorere i huset resten av tida. De har sine gode perioder og dårlige perioder. Deres ME er sikkert reell den og, det virker bare så beleilig at de gode periodene kommer i forbindelse med det som er lystbetont.

Definitivt litt på siden av det som diskuteres det her da, poenget er bare det at leger, NAV og alle øvrige bortsett fra en selv har ingen ting å stille opp imot det en kjenner på av subjektive plager og vondter. Ingen kan si at du ikke er utbrent nok, har ME nok osv. Men det kan definitivt være vanskelig å vite hvor grensene går noen ganger; hva er sykdom og hva er vanlig slitenhet, ikke minst kan det være vanskelig for en selv å vite hvor grensa går hvis hodet er innstilt på at en er syk.

Dette var selvfølgelig ikke ment som et sleivspark til deg, oslo78, bare en generell betraktning rundt dette med subjektive plager som det spores litt innpå over her...

Krinoline skrev:

Når det gjelder subjektive plager er det jo helt umulig å avgjøre hvor syk akkurat DU er, for det er det ingen andre enn du som kan si noe om. Utbrenthet kan ikke graderes, for man har ikke noe å gradere det mot. Kanskje kan man si at de som blir friske etter en ferie ikke var så utbrente da, men det vil jo sikkert de igjen ha seg frabedt, fordi deres oppfattelse av utbrenthet er høyst reell der og da.

Jeg vet at av en forholdsvis ung mann som lider av ME, han bor på sykehjem (!) Vet også av et par med "småbarnsmamma-ME", de går hjemme på dagtid for å kunne hvile, slik at de er pigge nok til å trene, shoppe og dekorere i huset resten av tida. De har sine gode perioder og dårlige perioder. Deres ME er sikkert reell den og, det virker bare så beleilig at de gode periodene kommer i forbindelse med det som er lystbetont. .

Og hvor godt kjenner du disse med småbarnsmamma-ME, som du kaller det? Sorry, men her fremstår du utrolig fordømmende.

Au, Krinoline, den var vond å få i trynet. Det var de lystbetonte tingene som gjorde meg bedre den gang jeg var som sykest. Å gå på kafe, å shoppe - selv onm shoppingturene mine ikke varte så lenge av gangen og jeg lå utslått på sofaen resten av kvelden. Trene, ja, fordi det også var en del av det å få meg bedre. Jeg blir aldri 100 % frisk. Jeg må legge opp livet mitt etter det. Fremdeles har jeg begrenset kapasitet og må prioritere ting som gir meg energi. Men en ting er forbanna sikkert, og det er at da jeg var på mitt verste, var mistenkeliggjøring av det slaget du driver med her en fryktelig tung tilleggsbelastning som jeg absolutt ikke trengte. For tro meg, jeg fikk nok av det, både uttrykt og bak ryggen på meg.

Krinoline skrev:

Definitivt litt på siden av det som diskuteres det her da, poenget er bare det at leger, NAV og alle øvrige bortsett fra en selv har ingen ting å stille opp imot det en kjenner på av subjektive plager og vondter. Ingen kan si at du ikke er utbrent nok, har ME nok osv.

Selvfølgelig kan de det, og det gjøres stadig vekk. Det er jo et av de største problemene til folk med ikke-målbare sykdomer, at de ofte blir mistrodd av leger og NAV. Jeg har en kronisk sykdom som blandt annet gir utslag i smerter. Jeg får ofte spørsmål om hvor på smerteskalaen fra 1-10 jeg er, og når jeg gir et svar får jeg beskjed om at "det kan ikke stemme, fordi da...." og da kan det f.eks. være at jeg da ikke hadde klart å gå, eller at jeg hadde grått eller at de bare ikke tror det kan være så vondt, og i noen få tilfeller blir jeg beskylt for å oppgi for lavt tall.

Enhjørning skrev:

Au, Krinoline, den var vond å få i trynet. Det var de lystbetonte tingene som gjorde meg bedre den gang jeg var som sykest. Å gå på kafe, å shoppe - selv onm shoppingturene mine ikke varte så lenge av gangen og jeg lå utslått på sofaen resten av kvelden. Trene, ja, fordi det også var en del av det å få meg bedre. Jeg blir aldri 100 % frisk. Jeg må legge opp livet mitt etter det. Fremdeles har jeg begrenset kapasitet og må prioritere ting som gir meg energi. Men en ting er forbanna sikkert, og det er at da jeg var på mitt verste, var mistenkeliggjøring av det slaget du driver med her en fryktelig tung tilleggsbelastning som jeg absolutt ikke trengte. For tro meg, jeg fikk nok av det, både uttrykt og bak ryggen på meg.

Beklager hvis du tok det personlig, det var virkelig ikke meninga å være fordømmende. Vet virkelig ikke hvordan jeg skal få frem det jeg mener uten at noen blir støtt. Poenget er at jeg går på jobb og gjør det jeg må der, og har da null energi, ork og overskudd til mye annet lystbetont. Noen av de jeg kjenner med ME hviler seg på dagene slik at de skal kunne være med på sosiale happenings, aerobicen, osvosv, som de ikke hadde orka på ellers. Hva er da grensen for det som er sykelig og det som er vanlig sliten? Umulig å svare på siden jeg ikke har mulighet til å gå inn i hodet på disse andre... (Forøvrig dumt av meg å dra inn dette siden dette ikke er det som diskuteres. Var bare en slags betraktning rundt det med subjektive sykdommer. Svært mye er reellt såklart, og fortjener alt annet enn mistenkeliggjøring. Men i noen tilfeller er nok løsningen å hjelpe folk til å tenke annerledes og fokusere annerledes, og ergo tenke seg frisk...)

Hva folk velger å spare opp krefter til er da virkelig ikke noen andre sin bissniss!!
Når man har en slik sykdom så skjønner jeg at man velger bort jobben for f.eks å kunne være en overskuddsmamma på ettermiddagene.
Det at ME gjør at man må lade seg før en aktivitet og er helt skutt etterpå gjør jo at man velger aktiviteten med omhu.
Beleilig? Somsagt tror jeg at de blir straffet for de tingene de gjør, men har et stort ønske om å gjøre.

-Nj- skrev:

Hva folk velger å spare opp krefter til er da virkelig ikke noen andre sin bissniss!!
Når man har en slik sykdom så skjønner jeg at man velger bort jobben for f.eks å kunne være en overskuddsmamma på ettermiddagene.
Det at ME gjør at man må lade seg før en aktivitet og er helt skutt etterpå gjør jo at man velger aktiviteten med omhu.
Beleilig? Somsagt tror jeg at de blir straffet for de tingene de gjør, men har et stort ønske om å gjøre.

Er herved ferdig med å diskutere dette, tror det er mulig å forstå hva jeg vil frem til hvis man ligger godviljen til...;-)

Skremmern: Jeg synes faktisk man kan sammenligne humorprogrammer og humor i andre settinger. Det handler mer om hvem man gjør narr av ( i mangel av et bedre ord) hvor og hvordan, enn at enkelte grupper skal skånes, mener jeg. Selvsagt må man vise hensyn, og det er slett ikke slik at jeg synes all humor som sparker (om det nå er oppover eller nedover) er hylende morsom eller passende. Jeg tenker at dersom man skriver en klisjefylt "julekveld i skogen"-blogg midt i julestria ispedd en god del "i verdens rikeste land" må man regne med litt av hvert når det gjelder tilbakemeldinger. Hvis man bare ønsker positive tilbakemeldinger, burde man kanskje heller ha valgt en lukket blogg der bare venner og familie kan lese.

Slik jeg ser det handler det ikke om at noen vil ha bare positive tilbakemeldinger, eller ikke tåler kritikk.
Det handler om at man kan fremlegge begge deler uten å være nedlatende og respektløs.

Kirsebær skrev:

Slik jeg ser det handler det ikke om at noen vil ha bare positive tilbakemeldinger, eller ikke tåler kritikk.
Det handler om at man kan fremlegge begge deler uten å være nedlatende og respektløs.

Det har du sikkert rett i. Man kan, men jeg synes ofte poenget kommer vel så tydelig fram hvis man bruker litt andre virkemidler enn bare "Jeg er generelt skeptisk til folk som tigger på internett, men du er sikkert en kjernekar ellers, altså. Klemz."
Men jeg ser jo nå at dere sikkert har rett, det handler om å være kald og varm, litt kynisk og skeptisk eller å alltid tro det beste om folk. Jeg har vært kynisk og ironisk siden jeg var 10, så jeg tror dessverre ikke at jeg kan helbredes. Jeg er derimot ikke med på at jeg generelt er mindre grei med folk enn andre, altså.

Jeg skjønner at det bare er å gi seg i denne debatten, når Krinolines fine og reflekterte innlegg ses på som angrep.

Det nytter rett og slett ikke.

Ordet småbarnsmamma-ME er fint og reflektert?

Harriet Vane skrev:

Jeg skjønner at det bare er å gi seg i denne debatten, når Krinolines fine og reflekterte innlegg ses på som angrep.

Det nytter rett og slett ikke.

Småbarnsmamma-ME kan ikke sies å være et reflektert innlegg, altså. Når man vet at cellegift hjelper på veldig mange av de ME-pasientene som har vært med i forskningen til nå, så har vel ikke det å være småbarnsmamma noe med den sykdommen å gjøre. ME kan selvsagt forveksles med utbrent, men selve sykdommen ME er en grusom sykdom som ikke har noe med småbarnstida å gjøre. Derimot må det være ekstra forferdelig å få denne sykdommen mens man er småbarnsmor, det var mer enn ille nok å være utbrent i den situasjonen!

Input skrev:

Ordet småbarnsmamma-ME er fint og reflektert?

Ja, det synes jeg. Vi har også taklerikkeskolensågodt,menelskeråspillefotball and partyallnightlong-ME.

Jeg har forlengst grønnprikket Krinoline, men jeg gidder ikke ta opp den tråden nok en gang her inne. Jeg står fast på at man finner ganske mange ulne/diffuse probmemstillinger i både ME, fibromyalgi og utbrentdiagnosene, og ikke tusen personlige historier fra verken FP eller andre steder kan få meg til å endre det standpunktet. Dere trenger ikke å be meg forklare meg, hvis dere ønsker begrunnelser kan dere søke på ME/ utbrent/sykmelding og lese selv.

Jada, noen jukser seg til ME. Men sykdommen i seg selv er forferdelig, og småbarnsmammaer flest liker bedre å ta seg av babyene sine enn å ligge på et mørkt rom og late som de er dausjuke - tror jeg.