En slags avsporing: Er du kapabel til å bli fysisk eller knuse ting når du blir sint?

Nope. Jeg prøvde i flere år å leve sammen med en som var veldig kapabel til å bli fysisk og ødela både det ene og det andre når vedkommende ble sint. Det var skummelt nok til at jeg aldri tillater meg selv å bli så sinna.
Men i tenårene, derimot. Jeg kastet et par kalveskinnstøvletter på min skikkelig irriterende far engang. Dessuten kan jeg bestemt huske at min kjære mor truet med å fjerne hele dørbladet inn til rommet mitt. Jeg regner med at det hadde sammenheng med en overdreven trang til å smelle med den.

Jeg blir så sinna at jeg løper til toppen av fjellet på 50% av normert tid, men å kaste rundt på saker og ting har aldri falt meg inn.
Jeg blir sinna en gang annethvert år eller noe sånt.

Med ubehandlet adhd som liten og ganske så utagerende så gikk det hardt for seg. Klarte til og med å knuse en taklampe en gang. Sparket og knust en dør på skolen. Ja kan ramse opp i det uendelige.

Blir fortsatt sint, men ikke knusetingsint.

Hyacinth skrev:

OMG, det håper jeg virkelig ikke har skjedd! 😱

Morella skrev:

Har du slått ei ku?

Nei nei nei, aldri!

Det er forbeholdt hønene og de små kalvene

Nei, det har jeg aldri gjort.

Nei. Jeg verbal. Veldig sådan. 😮

Floksa skrev:

Nei nei nei, aldri!

Det er forbeholdt hønene og de små kalvene

Nja, det gikk en hårbørste i veggen for en stund siden, men det er vel det eneste

Nei, det er jeg ikke. Ikke skriker jeg heller, så ganske rolig av meg vil jeg tro.

Dere som er helt rolige, eller reagerer rolig i alle situasjoner: Hvordan får dere ut sinne, frustrasjon og irritasjon? Biter dere det i dere? Undertrykker følelser? Venter til senere? Eller blir dere sjelden forbanna?

Mamma og pappa kranglet en gang, og mamma forlot stua. I det hun rundet hjørnet, så fikk pappa det for seg at han fikk lyst til å kaste noe etter henne. (altså ikke for å treffe, for hun var jo gått ut) Han satt med fjernkontrollen til tvn i handa, og for å si det enkelt...den ble aldri helt seg selv igjen etter den flyturen...

Men pappa fikset den, med tape, og nåde den som kunne finne på å spørre om hvorfor den var tapet

Njei. Jeg er ganske rolig, og kan telle på få fingre de gangene jeg har vært så sint at jeg har slamret unødig med dører i løpet av livet hittil.
Men jeg husker en episode hvor jeg var en kombinasjon av utrolig utslitt, sint, lei meg og oppgitt, (uten at jeg husker helt hvorfor, og hva som utløste reaksjonen) hvor jeg kastet et beger yoghurt i veggen på kjøkkenet.:o

Kjempefornuftig, -med tanke på hvor dønn sliten jeg var, og at det selvfølgelig var jeg som måtte rydde opp. Velger nok noe mer renslig å kaste ved en evt annen gang.

Mja....det har hendt. For lenge siden.

Sist jeg ble rått rasende var vel på microsoft og en eller annen idiotisk løsning som ikke fungerer. Men....siden jeg trenger pc'en...og det er dyrt med en ny så har den berget skinnet så langt.

Ah. Når pc-en henger seg, og man blir kraftig irritert og føler for å ta det ut på noe, så bør man ikke slå hånda hardt i tastaturet. I alle fall ikke når man har en laptop. Har jeg hørt.

Matilda skrev:

Ah. Når pc-en henger seg, og man blir kraftig irritert og føler for å ta det ut på noe, så bør man ikke slå hånda hardt i tastaturet. I alle fall ikke når man har en laptop. Har jeg hørt.

Jeg ble så forbanna på en stasjonær pc en gang at jeg slo hånda hardt i bordet. Da veltet et melkeglass og det rant melk abslutt overalt. Dte var steder og sprekker jeg aldri fikk bort melkegriset.

Hyacinth skrev:

Jeg ble så forbanna på en stasjonær pc en gang at jeg slo hånda hardt i bordet. Da veltet et melkeglass og det rant melk abslutt overalt. Dte var steder og sprekker jeg aldri fikk bort melkegriset.

Blærk. Men døde pc-en? Det gjorde min. Jeg var bare veldig lykkelig for at jeg hadde sikkerhetskopi av semesteroppgaven jeg holdt på med ... Og at kjæresten ordet med ny pc til meg, så jeg fikk levert oppgaven ...

Matilda skrev:

Blærk. Men døde pc-en? Det gjorde min. Jeg var bare veldig lykkelig for at jeg hadde sikkerhetskopi av semesteroppgaven jeg holdt på med ... Og at kjæresten ordet med ny pc til meg, så jeg fikk levert oppgaven ...

Nei, pc-en ble ikke så våt, men alt som lå på kontorpulten gjorde. Og det var masse rare sprekker der bordet var skrudd sammen, og i skjøter mellom tre og metall. Måtte demontert den for å få vasket tror jeg. Vi kastet den da vi flyttet.

Hyacinth skrev:

Dere som er helt rolige, eller reagerer rolig i alle situasjoner: Hvordan får dere ut sinne, frustrasjon og irritasjon? Biter dere det i dere? Undertrykker følelser? Venter til senere? Eller blir dere sjelden forbanna?

Det skal ganske mye til for at jeg blir sint i grunnen. Altså sånn rasende, hylende sint. Jeg kan bli hissig på småkrapylene og irritert på mannen, men skikkelig sinna? Svært sjelden. Jeg tror ikke jeg undertrykker noe heller, jeg bare hisser meg svært sjeldent opp.

Men sånn ca hvert tredje år i snitt blir jeg flyeitrenedeforjævligpisseforbanna for et eller annet, og da legger jeg ikke bånn på meg, men skjeller og smeller og skriker og brøler og er alt annet enn rolig og avbalansert. Og alle vitner blir like overrasket, siden det er fryktelig lite Mindy-like å gjøre sånn. Men jeg kaster ingenting.

Men jeg har lappet til mannen en gang. Not my proudest moment. Men han tok det som et kvinnfolk og innrømmet at det var hans skyld og at han fortjente det.

Ja, har alltid hatt ordentlig temperament, det er visst en oldemor som er halvt italiensk på farssiden visst...

Men, pga barna og at jeg har blitt en smule mer erfaren og moden så er det mer sjeldent det går veldig hardt for seg nå. Kan bli ganske fort hissig og irritabel, men mannen er ganske klar på at mye av det ikke er akseptabelt.
En gang vi kranglet over noen glass rødvin satte jeg vinglasset så hardt ned i bordet at det knuste, og mannen min minner meg på det innimellom. 😮
Jeg har hivd såpestykker etter min søster så fargeglasset i en dør knuste (var visst veeeldig dyrt å erstatte), hevet smørkniven i låret på samme jenta, vi tvinnet håret til hverandre rundt hånda og slepte hverandre rundt i hele huset og jeg og mannen har også hatt litt knuffing og dytting når vi er på det mest hysterisk irrasjonelle sinnakranglene, som jeg må presisere er ganske sjeldent nå.
Jeg må innrømme at jeg har måttet jobbe med meg selv for å bli mer jevnere i humør og sinn. Jeg kommer fra en familie som kan fare opp for bagateller og som er vant til roping og skriking (og mye kjærleik også da), mens mannen min ikke er vant til så mye sinne for bagateller. Har lært mye av han.

Hyacinth skrev:

Dere som er helt rolige, eller reagerer rolig i alle situasjoner: Hvordan får dere ut sinne, frustrasjon og irritasjon? Biter dere det i dere? Undertrykker følelser? Venter til senere? Eller blir dere sjelden forbanna?

Blir sjelden forbanna. Og jeg tenker at når jeg blir sint så hjelper det ikke å skrike og slamre med ting. Ekstremt unaturlig for meg. Kan bli frustrert og sur når jeg er sliten og stressa, men er bare ikke særlig utagerende altså. Jeg kan bli irritert på duppeditter som ikke virker (eller pcer som ikke gjør det som jeg vil), og da kan jeg forsåvidt banne særs høylytt.Men er da altså ikke ordentlig sint egentlig. Det er mer sånn jævlaforbannehelvetesdritt-ting!

Når det er sagt så tror jeg kanskje mannen hadde satt mer pris på at jeg hadde slamret med en dør enn at jeg er litt småsur etter en skikkelig dårlig dag.