En slags avsporing: Er du kapabel til å bli fysisk eller knuse ting når du blir sint?

Nenne skrev:

Ei venninne av meg er forresten av den typen som skulle ønske hun kunne kaste litt om seg og avreagere, så hun fant frem noen gamle tallerkner som de ikke lenger hadde bruk for, for å ha i bakhånd om situasjonen skulle by seg. Bare det burde jo vært nok til å innse at hun ikke egentlig har det i seg, men ikke nok med det, den dagen hun kjente at dette nok er en kaste-tallerkner-dag, så pakket hun tallerknene inn i en pose som hun knyttet godt før hun heiv dem i gulvet, for da ble det jo så mye lettere å rydde opp etterpå. Hun har nå gitt opp å avreagere på denne måten.

En gang. Da var det ett fat som knuste i 1000 biter, det skulle være ett uknuselig barnefat PMS på sitt aller værste i tillegg til en liten en midt i trassalderen. Aldri før og aldri etter. Har smelt telefonen i bordet i frustrasjon over å ikke kunne slenge på røret ett par ganger da

Jeg var nok en knuser til en viss grad før, men ikkei så stor grad nå.

Når jeg var yngre var det gjerne hårføneren jeg tok.
Det var ene og alene pga latskap, for når man holdt i ledningen og slang den i gulvet slapp man å bøye seg for å ta den opp.
Men jeg har slampret i dører og sparket i dører. Sluttet forøvrig med sparking i dører når den nee døra nede plustselig stod nesten vannrett i døråpningen...
(det var når ejg bodde sammen med foreldrene mine og døre er der enda, men den ble litt reparert av meg her for den bar preg av den episoden)

Det hender det koker over her innimellom fortsatt og det er når ungene har slengt ting over alt (med hjelpe av meg) da hender det jeg sparker til ting som ligger strødd på gulvet ja. Men det ahr gått bra heldigvis.

Hyacinth skrev:

Dere som er helt rolige, eller reagerer rolig i alle situasjoner: Hvordan får dere ut sinne, frustrasjon og irritasjon? Biter dere det i dere? Undertrykker følelser? Venter til senere? Eller blir dere sjelden forbanna?

Nåer jo ikke jeg av de rolige, så jeg synser ltt bare her...
Men jeg tror rett og slett noe ligger i personligheten til folk, rett og slett arvelige anlegg... For jeg har stusset over mye av det samme mange ganger; hva er det som gjør at noen er så inni granskauen lite engasjerte/irritable/hva som helst? Mens andre (les=meg, inkludert) kan engasjere meg i det meste. Og noen ganger litt mer enn anbefalt.
Jeg må bare se forundret på folk noen ganger, når de sier ting som : hvorfor bryr du deg om det ? Eller; ignorer ditt eller datt, osv.
For jeg kan med hånden på hjertet si at det ikke alltid er et valg for meg hva jeg skal engasjere meg i; eller, jeg kan velge å bruke mye tid på å iognorere/ikke bry meg, men jeg har jo allerede brydd meg, så da er det bare hvordan jeg håndterer det som er saken.

Jeg tenker litt sånn at noen har fått flere "Anja Andersen-gen" i sin arvebagasje enn andre, og HAR man det genet, så HAR man det... Da er det bare å forsøke å lære seg konstruktive måter å håndtere det på. Litt som Katta sa; (klipp og lim:) Men en del av det å bli voksen er å lære seg å takle sinne slik at man ikke gjør ting man ikke vil.

Jeg kan bli veldig engasjert uten at jeg begynner å kaste ting vegg i mellom, altså.

:har nettopp kastet 3 plasboller i gulvet og brølt meg hes:

Og noterer at plasboller gav veldig god effekt uten å lage så mye søl.

Og ja, mannen kommer ikke til å slenge ut av seg en spydig bemerkning om at jeg har brukt penger på mobiltelefon noen sinne igjen. For sannheten er at jeg har brukt 10 kr på mobiltelefon tilsammen på 10 år. Og det vet han nå. Og det tror jeg han kommer til å huske ganske lenge....
Og nei, han fikk ikke kakao, for reaksjonen var meget velfortjent!

Hyacinth skrev:

Jeg ble så forbanna på en stasjonær pc en gang at jeg slo hånda hardt i bordet. Da veltet et melkeglass og det rant melk abslutt overalt. Dte var steder og sprekker jeg aldri fikk bort melkegriset.

En tidligere kollega av meg ble så forbannet da han tapte i quiz (mIrc-basert, sådan) at han klinte til tastaturet med begge hendene. Tastaturet lå på ene låret hans, så det knakk i to.
Jeg har aldri ledd så godt i hele mitt liv.


Needless to say; Dette var til og med i arbeidstiden. O' the happy days på et callcenter.

Nei det er ikke meg.

:kjøper nytt 18 deler sett på ikea 2 ganger i året:

Jeg har det ikke med å kaste ting, men kan nok bli ganske verbal. Jeg blir riktignok ikke sint så ofte, irritert ja, men ikke sint.

Åh, jeg må le av denne tråden, ser det for meg.

Jeg kunne aldri vært fysisk mot mennesker, men kaste ting, så absolutt. Det har gått utover både telefoner og fjernkontroller som jeg har kastet i gulvet eller veggen. Rimelig kjipt etterpå med teipet fjernkontroll og knust display på telefonen, så jeg har blitt flinkere til å ta meg i det og heller kaste ting som hårbørster eller sjampoflasker.

I barndommen sloss vi tidt og ofte, antar vi har lugget løst bra mye hår opp gjennom årene. Jeg slo en gang lillebroren min med flathanda i ansiktet, heldigvis gjorde gråten og uttrykket hans såpass inntrykk at jeg aldri mer var fysisk mot mine søsken. I ungdomstida slo jeg til ei jente på et do, fordi hun var sinnsykt frekk og provoserende, men da var det også alkohol innblandet. Jeg har mye sinne i meg, men kontrollerer det nå i voksen alder, men jeg liker ikke å drikke meg alt for full for jeg er redd for å miste sperrene jeg har satt opp. På materielle ting som pc`er osv kan jeg bli eitrende, og som den nordlendingen jeg er har jeg et velutviklet ordforråd i slike situasjoner. Mot mennesker behersker jeg meg og har lovet meg selv at jeg aldri, aldri, aldri mer skal slå.

Jeg kylte en ketchupflaske i veggen en gang for en del år siden. Da var jeg skikkelig, skikkelig sint (kjenner det ulme i lunta bare jeg tenker på det fortsatt den dag i dag), men det var ikke noe sjakktrekk siden veggen (og taket) var rimelig lys i fargen Foruten dette hender det at jeg slenger med en dør i ny og ne, eller slår i bordet (med flat hånd, om det har noe å si ) når barna setter i slike samhyl at stemmen min ikke når gjennom. Kunne aldri ha reagert med å være fysisk mot noen i sinne, og har også til gode å knuse noe. Som oftest holder jeg meg i skinnet, men hadde en liten trollsprekk med den ketchupepisoden, og lærte vel egentlig rimelig godt av den.

Niks, det ligger ikke for meg. Brøling og evt en velfundert finger holder vanligvis. :charming Candy:

Jeg har blitt fysisk forbannet én gang. På min bror. Han behandlet sin daværende samboer fryktelig, fryktelig dårlig. Hun var livredd og bare ville gjemme seg. Da tiltet det for meg, og jeg hoppet på ham. Og jeg brakk armen hans. Da var jeg 22 år, men jeg hadde gjort det samme i dag.