Finnes det fattige i Norge, tror dere?

HP skrev:

Jeg kommenterte avsnittet ditt, og måten du skrev det på. Det jeg mente å få fram er at en hel kaskade med begivenheter skjer ikke helt av seg selv, uten at en har mulighet til å påvirke utfallet.

Mye kan gå galt, men alt skjer ikke med alle. Fattigdom er nært knyttet til sosiale problemer; sosial isolasjon, marginalisering, stigmatisering, psykiske plager, skam, taperfølelse, at en føler at en ikke er verdig medborger i samfunnet. Ting som resulterer at en stikker hodet i sanden, framfor å søke hjelp på tidlig nok tidspunkt.

Nå skrev ikke jeg at man ALLTID kan gripe inn selv, jeg mener at man ofte kan. Gjerne oftere enn det en selv tror. Det er da vesentlig å kunne dele problemene sine med andre, og få belyst ting fra flere vinkler.

Er du alvorlig og uforskyldt syk så har en ofte ikke krefter å få ordnet opp i ting. Ikke alltid er det så enkelt som du lister opp heller. Å oppsøke ulike kontorer tar tid og krefter.
At noen også får psykiske problemer i kjølevannet av dette er vel ikke så rart når en opplever at livet får en sånn vending, en frykter for sitt liv, videre fremtid og i tillegg sin økonomi.
Jo det er mange tilfeller som uforskyldt opplever dette.

Ellers er jeg enig i at i at det nok er tilfeller hvor en ha tatt andre valg og endret sin situasjon.
Men ofte er det lett for oss andre som har det ok å se løsningene og hva andre burde ha gjort.

Nelle skrev:

Er du alvorlig og uforskyldt syk så har en ofte ikke krefter å få ordnet opp i ting. Ikke alltid er det så enkelt som du lister opp heller. Å oppsøke ulike kontorer tar tid og krefter.
At noen også får psykiske problemer i kjølevannet av dette er vel ikke så rart når en opplever at livet får en sånn vending, en frykter for sitt liv, videre fremtid og i tillegg sin økonomi.
Jo det er mange tilfeller som uforskyldt opplever dette.

Ellers er jeg enig i at i at det nok er tilfeller hvor en ha tatt andre valg og endret sin situasjon.
Men ofte er det lett for oss andre som har det ok å se løsningene og hva andre burde ha gjort.

Underskriver det du sier her Nelle.

Jeg skal se den her inne som hadde løpt til sosialkontoret eller andre instanser så snart det raknet. Det at folk venter før de tar kontakt er fordi de vil klare seg selv. Det er nedverdigende å stå med lua i hånda på sosialkontoret. For slik vil det nok føles. Derfor venter nok mange for lenge før de søker hjelp. Jeg har selv møtt personer på Aetat, da jeg skulle spørre om noen rettigheter, som tydelig fikk meg til å føle meg som en "dritt" som skulle utnytte systemet. Hun oppførte seg på en svært arrogant og nedlatende måte. MEN bare så det er sagt så er det kun denne ene personen som var slik. Alle andre jeg har møtt har vært veldig hyggelige og imøtekommende.

Helt sikkert sant mye av det du sier HP. Men det er viktig å se at avogtil kommer folk inn i fattigdommen uten å ha kunne gjort stort for å unngå det.

Jeg ble alene med en unge som 23åring. Da hadde jeg en fryser og noen klær. Ingen penger. Ikke noe sted å bo. Ingen utdannelse. Ingenting. Hva skulle jeg gjort for å unngå den situasjonen? Jobbet mer for å berge forholdt jeg var i? For å sikre meg økonomisk i tilfelle brudd? Tatt abort så jeg ikke hadde en unge å drasse på? Begynt å studere når ungen var et år? Der og da var det praktisk umulig å få til disse tingene. Jeg ble gravid som 19åring og gjorde det beste utav det. Fikk fullført vgs og jobbet et par år og hadde planer for livet mitt. Plutselig sto jeg helt alene. Hadde ikke lenger noen jobb (nedlagt bedrift) og ingen utdannelse. Måtte derfor få morstrygd og hoppe på en utdannelse som kunne gi meg fast jobb innen tre år som var grensen for hvor lenge jeg fikk morstrygd. Etter husleie,barnehage og strøm var betalt hadde jeg etpar tusen igjen å leve av. Ingen familie som kunne hjelpe. Ingen støtteordninger eller bidrag utover minstesatsene. Ingenting!

En må fatte at for mange så skjer ting i livet uten at man kan forhindre det. Man påvirkes jo og rammes også av andres valg. Man må gjøre det beste utav det. Men det HADDE vært veldig greit om også enlige forsørgere fikk lov å ta opp fullt studielån for eksempel. Det fikk ikke jeg. De mente jeg hadde nok med morstrygden som var på 9000 i mnd. Den dekket husleien og barnehagen,strømmen og utgiftene til pendling. Mat og alt annet vi trengte (lån på bil pga dårlige bussforbindelser) måtte finasieres av barnetrygden og minstesatsen for bidrag.

Det ble mye havregryn og pasta for å si det slik.

Gyda skrev:

Det ble mye havregryn og pasta for å si det slik.

Og det er da en må ta debatten om korleis definere fattigdom.

Hattifnatten; :klapper:

Nelle skrev:

Er du alvorlig og uforskyldt syk så har en ofte ikke krefter å få ordnet opp i ting.

Dette er dessverre altfor sant!

Jeg er selv i en situasjon, hvor jeg nesten hver måned må ringe trygdekontoret og purre på pleiepengene jeg har fått innvilget
fordi jeg har en alvorlig syk sønn.

Jeg er sterk nok til å ta den kampen, måned etter måned...

Jeg tror dessverre det finnes folk som til slutt gir opp og ikke orker mer -
så glir man kanskje inn i depresjoner - og så er mølla i gang.

HP skrev:

Nå skrev ikke jeg at man ALLTID kan gripe inn selv, jeg mener at man ofte kan. Gjerne oftere enn det en selv tror.

Her er det du skrev:

Du skriver det som at dette er ting som pluttselig skjer helt av seg selv, uten at personen som rammes på noen som helst måte har innvirkning på det som skjer. Man sitter ikke pluttselig på bar bakke. Jeg vet at det ofte føles slik, men hvis en stopper opp og ser seg litt tilbake så blir gjerne ting seendes litt anderledes ut.

Jeg kan ikke se at du formulerer deg heldig her.

Hattifnatten skrev:

Det finnes nok fattige mennesker i Norge i dag, men fattigdommen er er av en annen art enn fattigdom i en flyktningeleir i Palestina eller i en landsby i Darfur.

Det opereres med begrepene absolutt og relativ fattigdom.

I U-land kan man si at fattigdommen er absoulutt, mens i Norge bruker vi begrepet relaltiv fattigdom. Det at fattigdommen er relativ betyr at den står i relasjon til noe. Vi kan også si at den er sosialt konstruert.

SSB og staten sitter fattigdomsgrensene med å regne ut medianen av inntektene i landet, og tjener man under 50% under denne, så blir man regnet som fattig. (Man står i relasjon til dem som tjener mer).

Dette er en måte å se på det i forhold til resten av samfunnet en lever i, og kan gi en pekepinn på levekårene i landet, men det gir ingen korrekte tall da det ikke fanges opp dem som kommer akkurat over grensen, og så er det slik at endel av dem som blir definert som fattige ikke selv føler seg som fattige (Studenter blir heller ikke tatt med i beregningen selv om de tjener under grensen fordi de er mottakere av en velferdsgode), og det at endel av dem som tjener mer føler seg som fattige fordi de bor i områder og har et sosialt nettverk som krever mer av deltakelse og levekår enn det de klarer å leve opp til.

Hvordan måle fattigdom

Når man måler fattigdom har man en fattigdomsgrense. Er man under fattigdomsgrensa er man fattig.
Man har to mål for fattigdom

• Absolutt fattigdom
• Relativ fattigdom

[rediger]

Absolutt fattigdom

Ved absolutt fattigdom, er fattigdomsgrensa hva som trengs for å tilfredsstille basiskrav. Verdensbanken opererer med en fattigdomsgrense på 1 dollar/dag (PPP-justert=Altså justert for priser)
[rediger]

Relativ fattigdom

Ved relativ fattigdom, er fattigdomsgrensa hva som trengs for å leve et anstendig liv sammenligna med andre mennesker i samme samfunn, for eksempel relativt til de andre innbyggerne i et land.
Fattigdomsgrensa i Norge er ca. 88.000 kroner i året (år 2005) etter OECD-normen (50% av medianinntekten). Det er denne normen som brukes i Norge. Etter EU-normen er fattigdomsgrensa i Norge 127.000 kroner i året (år 2005) (60% av medianinntekten).
Medianinntekten er inntekten til den husholdningen som befinner seg midt i fordelingen, etter at en har sortert inntekten etter størrelse. Problemet med denne fattigdomsdefinisjonen er at den ser på inntekt, og ikke på de faktiske utgiftene folk har.
Statens Institutt for Forbruksforskning - SIFO - anslår at en voksen person bør klare seg på drøyt 6.500 kroner i måneden (år 2006) for å leve på et rimelig forbruksnivå. Med et rimelig forbruksnivå menes et forbruk som kan godtas av folk flest. Boutgifter er ikke medregnet.

http://no.wikipedia.org/wiki/Fattigdom

safran skrev:

Her er det du skrev:

Du skriver det som at dette er ting som pluttselig skjer helt av seg selv, uten at personen som rammes på noen som helst måte har innvirkning på det som skjer. Man sitter ikke pluttselig på bar bakke. Jeg vet at det ofte føles slik, men hvis en stopper opp og ser seg litt tilbake så blir gjerne ting seendes litt anderledes ut.

Jeg kan ikke se at du formulerer deg heldig her.

Jupp, jeg skrev det som en kommentar til avsnittet Jessica skrev. Jeg skriver ikke der kategorisk at det er individets egen "skyld" at en pluttselig havner på bar bakke.

Jessica skrev:

Fattigdomsgrensa i Norge er ca. 88.000 kroner i året

Etter EU-normen er fattigdomsgrensa i Norge 127.000 kroner i året

Dette har jo bare så utrolig mye med politikk å gjøre. Tallene for disse landene blir ikke sammenlignbare, men likevel komme det ut lister på hvilke land som har flest fattige.

Dersom regjeringen ønsker å fremstå i et godt lys, så kan de jo bare endre grensen til et litt høyere tall, og vips, så har de klart å gjøre noe med fattigdosmproblematikken. Norge har etter endt regjerningsperiode fått 50.000 færre fattige.

HP skrev:

Jupp, jeg skrev det som en kommentar til avsnittet Jessica skrev. Jeg skriver ikke der kategorisk at det er individets egen "skyld" at en pluttselig havner på bar bakke.

Mellom linjene oppfattet jeg det som om man hadde seg selv å skylde.

Jessica skrev:

Mellom linjene oppfattet jeg det som om man hadde seg selv å skylde.

Det står ingenting mellom linjene. 😉

Liten skrift HP, derover tredje linjen. Ser du det ikke?

HP skrev:

Det står ingenting mellom linjene. 😉

Nei, det var sikkert vi som oppfattet det helt feil. Alle sammen.

safran skrev:

Nei, det var sikkert vi som oppfattet det helt feil. Alle sammen.

Ja, alle sammen 😉

safran skrev:

Nei, det var sikkert vi som oppfattet det helt feil. Alle sammen.

Er det utenkelig? Kan man ikke utdype hva man mener eller mente når folk missforstår uten at man skal holdes fast med det folk først tolker det til å være?

Nå er jeg så hldig at jeg ikke går innunder fattidomsgrensen, og er vel egentlig langt over den også.

Men jeg reagerer på uttalelse om at folk kan gjore noe med det om de vil. Gripe inn selv og stoppe opp og se seg tilbake.
De fleste tar nok de grep de kan før de oppsøker sosialkontoret. Tviler på at f.eks småbarnsforeldre misbruker sosialkontoret, for det r ikke penger man blir feit av.
Å se seg tilbake hjelper jo mye......
Man har tatt noen avgjørelser som der og da føltes riktig, da hjelper det ytterst lite å se seg tilbake og innse at man virkelig dreit på draget.

Hva man skal gjøre om man blir syk og/eller parforholdet ryker er vel ikke akkurat det de fleste av oss har planlagt. Hva om man partneren dør i en ulykke.
Hva om det er en arbeidsulykke og arbeidsgiver ikke har hatt de forsikringene de skal osv osv.

Desembermamma skrev:

Er det utenkelig? Kan man ikke utdype hva man mener eller mente når folk missforstår uten at man skal holdes fast med det folk først tolker det til å være?

Utenkelig at vi oppfattet feil? Er det virkelig flere måter å tolke dette på?

Man sitter ikke pluttselig på bar bakke.

Jeg ser han forsøker å klare opp i hva han mener, og innrømmer gjerne at jeg går i taket når folk uttaler seg bastant om ting de ikke har forutsetninger for å uttale seg om.