Størrelse 42 - et problem eller helt greit?

Selvsagt ikke, men hva med de som ER gladtjukke? Kommer jeg meg ned til 80 kilo, vil jeg fortsatt være kraftig, men da vil jeg være skikkelig gladtjukk, altså. Og da synes jeg at jeg skal få lov til å gå rundt i buksene mine i 46 og toppene mine i 42 og føle meg fin uten at noen skal rynke på nesa være bekymret for helsa mi og utseendet mitt.

Maximillia skrev:

Jeg er ikke særlig glad når jeg er tjukk, rett og slett.

Amen! Jeg blir deprimert når jeg er større enn jeg ønsker. Jeg skulle ønske det ikke var sånn, men det er reine fakta. At andre påpeker at jeg ikke har så mye for mye hjelper faktisk ikke i det hele tatt.

dessuten har størrelsene forandret seg veldig.. fant fram endel gamle klær som jeg hadde i 42 før (ca 10 år siden) og de tilsvarer str 44-46 nå... (har målt)

Divine skrev:

Selvsagt ikke, men hva med de som ER gladtjukke? Kommer jeg meg ned til 80 kilo, vil jeg fortsatt være kraftig, men da vil jeg være skikkelig gladtjukk, altså. Og da synes jeg at jeg skal få lov til å gå rundt i buksene mine i 46 og toppene mine i 42 og føle meg fin uten at noen skal rynke på nesa være bekymret for helsa mi og utseendet mitt.

Amen.

Det er der jeg blir irritert og forbannet - når man kommer i mål dit man ønsker seg og føler at man har vunnet sitt livs kamp - også kommer en eller annen og sier at neida - man er fremdeles "før-bildet" på sammenligningsplakatene.

mitt mål er også 80... *håper*

Det MÅ være lov å si at man selv ikke er komfortabel i en str. 42 (eller BMI blæddiblæ eller hva nå enn alle måler etter) uten at det da blir gått ut i fra at man mener at alle andre bør tvinge seg inn i en str. 34.

Det skjønner jeg veldig godt, Divine og Smilefjes. Men de fleste skjønner vel at ikke str 36 er ideelt eller i det hele tatt mulig for alle.

Og når det gjelder det med helse og overvekt: Jeg har jo virkelig hatt flaks der, og har fått flere helseproblemer som kan komme av overvekt (høyt blodtrykk og prolapsoperasjon) mens jeg nærmest var undervektig.

alfaCharlie skrev:

Det MÅ være lov å si at man selv ikke er komfortabel i en str. 42 (eller BMI blæddiblæ eller hva nå enn alle måler etter) uten at det da blir gått ut i fra at man mener at alle andre bør tvinge seg inn i en str. 34.

Det er helt, helt, helt i orden.

Alle må selvsagt finne ut sjøl hvor det er riktig for dem å ligge. Jeg har bare inntrykk av at mange ikke gjør noen skikkelig kost-nytte-analyse, og ender opp med et mål som gjør dem ulykkelige, misfornøyde og tidvis utsultede i årevis.

Det der med BMI irriterer meg noe skrekkelig. Samtidig er jeg oppgitt over meg selv fordi jeg ikke klare å la være å forholde meg til BMI. I følge BMI er jeg 9 kilo overvektig. Dvs. at jeg må gå ned 9 kilo for å komme under 25. Jeg kan ikke huske sist jeg veide så lite.
Jeg tror faktisk at jeg ikke er særlig fin 9 kilo lettere enn hva jeg er i dag. Men jeg lurer kanskje bare meg selv.

Tinetoff skrev:

Alle må selvsagt finne ut sjøl hvor det er riktig for dem å ligge. Jeg har bare inntrykk av at mange ikke gjør noen skikkelig kost-nytte-analyse, og ender opp med et mål som gjør dem ulykkelige, misfornøyde og tidvis utsultede i årevis.

Jupp. Definitivt.

Divine skrev:

Selvsagt ikke, men hva med de som ER gladtjukke? Kommer jeg meg ned til 80 kilo, vil jeg fortsatt være kraftig, men da vil jeg være skikkelig gladtjukk, altså. Og da synes jeg at jeg skal få lov til å gå rundt i buksene mine i 46 og toppene mine i 42 og føle meg fin uten at noen skal rynke på nesa være bekymret for helsa mi og utseendet mitt.

Jeg syntes det er flott om du føler deg bra, uansett om du er en størrelse 32, 42 eller en 52, jeg. Jeg er ikke bekymret for andre, men jeg bare påpeker at det ikke helsemessig er optimalt med overvekt og at det tross alt er viktigere med god helse enn å klemme seg inn i en størrelse 42. Eller 52 eller 32, for den saks skyld. Det burde jo vært helsen som avgjør om man er komfortabel, og ikke utseende... egentlig. Jeg sier burde, for jeg vet at de færreste tenker sånn. Dette inkluderer meg selv. 🙂

Tinetoff skrev:

Alle må selvsagt finne ut sjøl hvor det er riktig for dem å ligge. Jeg har bare inntrykk av at mange ikke gjør noen skikkelig kost-nytte-analyse, og ender opp med et mål som gjør dem ulykkelige, misfornøyde og tidvis utsultede i årevis.

Samtlige innlegg du har skrevet i denne tråden fortjener blomster.

Dessuten har jeg inntrykk av at svært mange har helt urealistiske forventninger. Enten til hvor slank en voksen kvinne som ikke er naturlig anlagt for å være slank faktisk blir - eller til hva denne slankheten da skal gjøre for dem.

Hattifnatten skrev:

Hva menes med gladtjukk? Hvis det betyr littegrann overvekt og et greit selvbilde tror jeg ikke det er særlig skadelig for kroppen.
Er det ikke den økende andelen mennesker med store fedmeproblemer som gjør statistikken skummel? Det er vel ikke det at noen har en BMI som er litt over 25? Jeg vet ikke altså, men jeg har alltid fått inntrykk av at BMI i hvert fall under 27 regnes som sunn og bra, selv om man også da er overvektig.

Jeg brukte ordet gla-tjukk fordi Autofil syntes det meste annet ble feil for hennes lange tær.

Jeg tror jeg vil definere meg som gla-tjukk selv. Litt lubben, men det oppleves ikke som noe handikap. De sier at BMI ikke er det man forholder seg til lenger, men midjemål. Det syntes jeg er et steg i riktig retning. 🙂

Vel, slik helsefarene ved overvekt er beskrevet, virker det som om jeg når som helst kan falle død om. Så det er derfor jeg lurer på om jeg er heldig som har sluppet unna fysiske plager. For flere år siden var jeg på overvektsklinikken på Riksen, og de fant ikke et eneste avvik (annet enn litt vitamin D-underskudd). Jeg spurte om det var uvanlig at en så overvektig person som meg, var helt frisk, og de sa at det var det overhodet ikke. De fleste overvektige de hadde med å gjøre, var helt friske, sa de.

Joika skrev:

(...)De sier at BMI ikke er det man forholder seg til lenger, men midjemål. Det syntes jeg er et steg i riktig retning. 🙂

Men: det skal være under 80 for at du skal være rimelig sunn, er det ikke noe sånt?
Eller: det er noe med forholdet mellom midje og hofter?? :uvitende:

smilefjes skrev:

Dessuten har jeg inntrykk av at svært mange har helt urealistiske forventninger. Enten til hvor slank en voksen kvinne som ikke er naturlig anlagt for å være slank faktisk blir - eller til hva denne slankheten da skal gjøre for dem.

Naturlig anlagt til å være slank? Jeg kan være med på at om man trenger jevnlig og spiser sunt, ikke lyver for seg selv.... og fortsatt er lubben. Ja, da er man det. Men jeg tror ikke det gjelder altfor mange? Eller tar jeg helt feil?

Hva slankheten gjør for meg? Jeg vet at jeg føler at det meste er lettere som slank. Det er enklere å gå i trapper, enklere å handle klær. Det er enklere å ikke ha fokus på hvordan man ser ut.. og folk forholder seg anderledes til meg (for sure). Så bottom line, ja jeg opplever at det gjør en hel del for meg. Ellers så hadde jeg neppe giddet prøve gjøre noe med det. 🙂

Divine skrev:

Jeg er overvektig. Har nesten alltid vært det. De siste femten årene har jeg for det meste ligget mellom 15 og 40 kilo overvektig. Jeg har ikke hatt en eneste overvektsrelatert sykdom eller plage. Mamma er over 60. Hun har vært på min størrelse i mange år, men gått litt opp og ned. Hun har heller ikke hatt en eneste overvektsrelatert plage.

Jeg skal ikke komme med noe "det har gått bra med oss"-svada. Men er vi virkelig så unike? Er det sjeldent og oppsiktsvekkende at vi to har gått overvektige så lenge uten å få noen fysiske plager av det? Eller er helserisikoen ved overvekt overdrevet?

Dette har jeg også tenkt på utfra erfaringer med min "bestemorgenerasjon". De som er/var født før krigen og visste å nyte livets goder, som god mat. Begge mine bestemødre, og mange andre jeg husker fra denne generasjonen var store. Mine bestemødre var sterke og sunne det meste av livet sitt. Det de til slutt døde av er ikke fedmerelatert.
Så jeg lurer litt på om det er forsket på virkningen av å ha noen kilo ekstra.

Jeg har ikke noen statistikk å vise til, Divine, så det blir bare synsing. Men av de jeg kjenner med stor overvekt så syns jeg det virker som om det er når man passerer 40-45 år at det ser ut som om helsa begynner å reagere på overvekt i noen særlig grad. Virker som om det starter for noen med vonde bein, for andre med insulinresistens også baller risikoene seg på.

Joika skrev:

Naturlig anlagt til å være slank? Jeg kan være med på at om man trenger jevnlig og spiser sunt, ikke lyver for seg selv.... og fortsatt er lubben. Ja, da er man det. Men jeg tror ikke det gjelder altfor mange? Eller tar jeg helt feil?

Hva slankheten gjør for meg? Jeg vet at jeg føler at det meste er lettere som slank. Det er enklere å gå i trapper, enklere å handle klær. Det er enklere å ikke ha fokus på hvordan man ser ut.. og folk forholder seg anderledes til meg (for sure). Så bottom line, ja jeg opplever at det gjør en hel del for meg. Ellers så hadde jeg neppe giddet prøve gjøre noe med det. 🙂

Jeg spiser sunnere enn noen andre jeg kjenner, jeg trener og jeg har relativt høy BMI. Så da kjenner du ihvertfall en. Og for ordens skyld har jeg da levd slik i mange år.