Størrelse 42 - et problem eller helt greit?

rine - mitt innlegg er unyansert, men det var også meningen. Å sette ting på spissen for å få fram et poeng.

Jeg er en størrelse 42 i overkroppen og en liten 40 i underkroppen. Jeg er i hvertfall 10 om ikke 15 kilo for tung. Konklusjonen er vel egentlig at jeg er for tykk i 42, selv om det bryr meg pent lite.

Tinetoff skrev:

En av mine favorittkjepphester er jo at jeg tror at mange overvektsproblemer kommer av at folk fra tenårene av har prøvd å bekjempe den kroppstypen de er naturlig disponert for. Det er ikke lurt å slåss mot kroppen sin på den måten.

Helt enig.
Jeg har ei jente på 12 år med en praktfull timeglassfasong.
Iflg henne er hun både tjukk og stygg og klager veldig over brede hofter og små pupper og tjukke lår osv osv.
Jeg skulle virkelig ønske at hun ikek sloss mot kroppen sin, men det er ikke så lett å vite hva man som foreldre skal gjøre for at hun skal slutte med det.
Slanke- og kroppspress kommer tidlig og det ble allerede i 1. klasse snakket om tjukk og tynn, og tynne lår eller tjukke lår.
Det er trist og jeg skulle veldig gjerne sett at det ikek var slik.
Det nytter lite hva vi foreldre sier når presset og sammenligningen foregår på skolen og blant venninner.

Maximillia skrev:

Men det er jo slett ikke alle som veier 10 kg for mye som er gladtjukke. Hvis man plages av de ekstra kiloene og ikke trives i kroppen sin (selv om ikke andre syns den er så stor), så er det jo bedre å prøve å få dem vekk enn å bare godta det (eller starte på 10 nye ekstrakilo...)

Jeg er ikke særlig glad når jeg er tjukk, rett og slett. Jeg har vært vant til å være lett og spretten, og det er fortsatt idealet mitt. For min kropp.

Jeg er (som vanlig ) helt enig med Maxi. Jeg har aldri vært og kommer aldri til å bli gladtjukk. (Som forøvrig er et grusomt ord.) Jeg er ikke glad når jeg er tjukk, jeg føler med uvel, kvapsete og usexy.
Jeg kan skjule mye med kjær, men jeg kan aldri kle inn dobbelhake og bollekinn. Jeg er rett og slett ikke glad i meg selv og kroppen min når jeg føler at jeg veier for mye og klærene strammer, jeg blir lei meg og mistrives.

Zoë skrev:

Hvor livsbejaende er det mulig å være når ett kilo opp blir en stor bekymring i hverdagen? Det kan lett vippe over til å bli temmelig nevrotisk og jeg synes kvinner blir kraftløse og gledesløse i kjølvannet av et slikt petimeterfokus.

Når str. 38 kontra str 40 eller 62 kg kontra 65 kg blir et reelt issue for folk, så gir man fra seg kraften sin, gleden sin, utviklingen sin og påvikningskraften sin i familien, på jobben og i samfunnet. Man mister fokus på alle de spennende greiene "out there"..

Føler for å presisere at jeg overhodet ikke kjenner meg igjen i sånt som dette. Selv om jeg skrev at jeg aldri blir blant de gladtjukke, så er ikke dette noe som tar mye plass og fokus i livet mitt. Og det er overhodet ikke snakk om trekilosbekymringer.

Jeg har brukt endel tid på å venne meg til å trives ok i "voksenkroppen" jeg fikk etter fjerde barn - altså å være størrelse 40 istedet for 36/38. Men noe over det vil jeg rett og slett ikke.

Polyanna skrev:

Konfirmasjonsbunad: Fullstendig absurd ide. Jeg veier nesten 20 kilo mer nå enn da den ble sydd, og den er sydd ut til siste millimeter av søm-monn. Og det var lagt inn så mye søm-monn som det var teknisk mulig å legge inn. Og jeg er fortsatt slank, altså.

Min er også sydd med masse å gå på. Jeg fikk den sydd ut til dåpen av vår sønn, og inn igjen etterpå. Og den skal ut igjen nå til neste dåp (Det går ikke å få ammepuppene mine inn i en bunad laget for mine normale minipupper, uansett om jeg skulle klart å få magen flat igjen på tre mnd) og inn igjen etterpå. Litt større enn den var til jeg ble konfirmert er den nok, men sannelig ikke mye.

Så er det jo bare 16 år siden jeg fikk den da, jeg antar at om 5-10-15 år kan det være mindre å gå på.
Jeg ser jo av min mor, hun gikk opp fra midten av trettiåra en plass, tenker jeg. Knapt 55 år gammel snudde hun opp/ned på alt, og gikk fra 42/44 til 38. Det gjorde hun fordi hun fikk diagnosen diabetes 2, og innså at med arvestoffer som gjorde det utenkelig at hun ikke skulle få det, et blodtrykk indremedisineren ikke klarer å få under kontroll, og altså diabetes og moderat overvekt, var hun på vei inn i det hjerte/kar-opplegget begge hennes foreldre slet med til de døde. Med to hjertesyke foreldre (avdøde sådanne) fristet ikke det, og hun klarte det ingen hadde trodd, av alle hos hennes indremedisiner som fikk diabetes det året, er hun den eneste som har kostholdsregulert det, uten insulin, og hennes blodsukkerverdier var ikke de som gjorde henne til den opplagte kandidat for det, akkurat. Stålvilje til å gjennomføre det vi alle vet må til.

Som en bonus kunne hun avbestille timen hun hadde for å få satt kiler i siden på bunaden sin, hun måtte sy den inn i stedet...

Jeg vet ikke om jeg kunne fremvist samme stålvilje og selvdisiplin, jeg tviler nesten på det. Men jeg innser at med denne arvelige faktoren som spiller inn her (min arvestoff-prøve var i det minste god da!) bør jeg nok passe meg de neste 5-10 årene. Enn så lenge lever jeg gratis på en åpenbart god forbrenning eller noe sånn, men det varer vel ikke evig...

Gladtjukk tror jeg aldri jeg vil bli, så jeg håper å klare å holde meg under de grenser jeg selv finner behagelig. Det får tiden vise.

Nessie skrev:

Ei jeg møtte i dag trodde nå jeg veier mellom 70-80 kg. Jeg veier altså 90, og har en bmi på 28. Jeg føler meg ikke tykk nå. Jeg er ei heller tynn, og jeg synes jeg har noen kg igjen over rompe og lår før jeg kan betegne meg selv som slank også. Men det kommer an på hvordan man kler seg også. Har jeg på kjole ser jeg tynnere ut, enn om jeg har på bukse feks.

Vekt varierer. Størrelse varierer. Kropp varierer. Det er ingen fasit her. Selv om man er ganske like høy og veier det samme, er det likevel ganske avgjørende hvilken fasong man har. Jeg er også happysnappy om jeg ender på ca 80 kg. Jeg vil likevel være helt i øvre sjiktet ift bmi - men det får så være. Bmi er rimelig bak mål av og til.

Uansett så er det ikke sånn at det som er rett for MEG, er rett for andre. Så man må på en måte være ganske raus her.

Ut i fra bildene av deg, ville jeg aldri trodd at du veide mer enn 70, max.

Glad-tjukk?

Inntjukk er ikke bra, man kan være helt potte tett i årene selv om man er tynn.

Teflona skrev:

Glad-tjukk?

Inntjukk er ikke bra, man kan være helt potte tett i årene selv om man er tynn.

Tynnfeit. En mann jeg kjenner, som er tynn som en strek, fikk beskjed om at han var det. Han hadde alt for mye fett rundt innvollene, som ikke er et bra sted å ha fett.

Jeg snakker overhode ikke om estetikk når jeg snakker om at vi blir fetere i Norge, men det at vi har et kosthold og et aktivitetsmønster som gjør at stadig flere kommer til å pådra seg vektrelaterte sykdommer og plager. Det har med hvor travle vi er (hurtigmat og lite trim og mye bil) og hvor mye mer penger man har tilgjengelig (råd til kjøtt, godis, vin osv). Og for noen handler det om dårlig råd (sunn mat er dyrt).

Jeg synes ikke vi skal slanke ungene våre, men jeg synes vi skal lære dem viktigheten av et fornuftig koshold. Ikke fordi man ikke skal bli feit utenpå, men fordi man ellers risikerer å bli feit inni. For de aller fleste vil det bety at de ikke blir feite utpå heller (jeg skriver de aller fleste fordi jeg selv har en datter som er eple selv om hun spiser sunt og beveger seg).

Og jeg er som agenten og trives ikke når jeg blir myk og veier litt mer enn jeg bør. Det er mange som er nydelige når de er myke og runde, men jeg blir firkantet og mister mine kvinnelige former.

Men jeg har kastet vekten, for tallet som står der sier ikke noe om fettprosent, som er det tallet jeg mener er interessant.

Nå ser jeg at diskusjonen har vridd litt på seg. Men jeg har likevel lyst til å kommentere disse:

apan skrev:

Tenkte ikke ta denne diskusjonen her inne, men det er ikke akkurat gitt at man har mulighet til treningsbarnevakt en gang i uka. Om jeg hadde hatt muligheten, ville jeg uansett ikke hatt lyst til å ha barnevakt en gang i uka.

Hadde en joggende venninne bodd helt i nærheten av meg, så man lett kunne ta en tur etter barnas leggetid er jeg enig, men slik er det ikke. Og bare det at jeg ikke vil trene før ungene er lagt, gir begrensninger i seg selv. Jeg vet at alt dette er prioriteringer, men for meg er det ikke riktig å prioritere annerledes. Hvis man i tillegg er nødt til å jobbe 2-3 ganger i uka på kveldstid, går det rett og slett utover for mye annet som jeg liker bedre å drive med. Enkelt og greit. Det er en tid for alt, dette er ikke min tid for å prioritere trening. Det betyr ikke at jeg aldri trener.

Mitt innlegg om trening ble skrevet for å beskrive at det finnes måter å gjøre trening mer lystbetont og samtidig få dekket behovet for fritid og sosialt samvær, uten å føle at det egentlig er noe som spiser av den egentiden man har.

Jeg er veldig klar over at jeg er priviligert som har en mor og en svigerinne som ikke bare har lyst til å stille opp som barnevakt, men som uttrykkelig ber om å få være det. Og siden barnevakten stort sett innebærer at vi stikker ut når barna er i seng, så ser jeg ene og alene på det som et gode. Hensikten med barnevakten er jo at mannen og jeg skal få kvaltitetstid sammen og vi har oppdaget at det faktisk er vel så mye kvalitet i det å trene og få skravlet, som å gå på kino.

Og det er selvfølgelig slik at det i perioder er vanskelig og til og med praktisk talt umulig å prioritere trening på kveldstid. (Men da jeg var hjemme i permisjon benyttet jeg faktisk anledningen til å trille meg en god tur de dagene det var vær til det, og da gjerne sammen med andre venninner i permisjon. Det var veldig deilig å rydde den tiden til å gjøre noe annet enn å ta seg av hjemmet.)

Å trives med trening handler jo om å finne noe man trives med å gjøre, på en måte man trives med. Skal man holde på i lengden så bør det være lystbetont, sånn at man faktisk ønsker å rydde tid til treningen. For noen kan det være Wii, for andre er det sats og for andre igjen (som meg) så er det løping og ski som er det saliggjørende.

alfaCharlie skrev:

Det er mye god terapi i å ligge langflat på sofaen med seigmenn og rødvin og pjusking i håret også. Eller å sitte blant mange venner på en uteservering og drikke øl med begge hender og røyke med tærne.

Det er da ingen hemmelighet. Mitt poeng var bare at det finnes andre fine arenaer for løsing av verdensproblemer. 😉

For meg er det ikke greit. Jeg ville vært overvektig. Men jeg er jo en seksti.

Jeg har tenkt på denne tråden siden i går.
Først kan jeg si at str. 42 for meg er passe, kanskje litt stort, men helt greit nok egentlig. Nå er jeg 175 cm høy, og akkurat nå glir jeg inn i 40 både oppe og nede. Det føles godt, men jeg vet at 42 også er helt greit.

Når det gjelder gladtjukk.....forferdelig ord- for meg. Jeg har aldri vært så deprimert som når jeg veide 25 kilo mer enn idag. Selvfølelsen min var på et historisk lavnivå, og jeg var aldri glad. Det finnes sikkert dem som er fornøyd med seg selv med mange kilo for mye, og det er flott for dem. Men det gjaldt ikke for meg.
NÅ er jeg fornøyd. Jeg kan fint gå ned 5-6 kilo til, men det gidder jeg virkelig ikke stresse med. Jeg er storfornøyd med å kunne gå inn i hvilken som helst butikk og kjøpe meg hvilket som helst plagg jeg vil.