Størrelse 42 - et problem eller helt greit?

Jeg fikk min virkelig profft ordnet nå etter at jeg var godt ferdig med å amme tredjemann, og det var verdt hver krone!

(Det er dog ikke en cm å gå på nå, så sånn jeg er nå får jeg visst bare være. Eventuell kriseløsning: La mellomsøster arve den. 😛)

Tinetoff skrev:

Derfor mener jeg at det er en god ting å være fornøyd med stabil og moderat gladtjukkhet. Jeg tror oppriktig det er sunnere. Og jeg mener at et helt overordnet spørsmål er hva vi kan gjøre for å få døtre som er fornøyd med seg selv, og ikke kaster bort meningsløst mye energi og tankevirksomhet på tilfeldige tall (str. 40, 65 kg …).

Amen. Der sa du det. Jeg er helt på linje med deg. Jeg skjønner dog at vi får kroppsfokuset rett i fleisen støtt og stadig, mitt eneste møte med personlig trener på Elixia endte som følger: Jeg ga ettertrykkelig beskjed om at mitt mål med trening var å bli i god form, PT kvitterte med å si at "disse øvelsene er fine til å stramme opp de og de områdene".

Polyanna skrev:

Året etter konfirmasjonen fant vi ut, en uke før bunaden skulle brukes, at jeg hadde lagt på meg 5 kilo og den passet ikke. Så da var min mor helt enig i at jeg skulle slanke meg de 5 kiloene.

Lurt.

smilefjes skrev:

Jepp. Jeg ble slanket fra jeg var seks år. Når jeg nå ser barnebilder av meg selv så lurer jeg på hva i alle dager de holdt på med - jeg var ikke bare helt og fullstendig normalvektig - jeg var rett og slett et helt nydelig lite barn. Jeg var rund i kinnene akkurat som minstesønnen min er - men som han er slank i hele kroppen så var også jeg det. Ikke et gram for mye.

Resultatet var at de altså ødela selvbildet mitt. Og da spilte det ingen rolle om jeg ble enorm - jeg var jo allerede et misfoster.

Jeg blir helt fortvilet over sånne historier. Særlig med tanke på at jeg selv har en datter som sliter med kroppsbildet sitt, og som har vært på vei utoverbakke. Hun jobbes nå med i forhold til å spise nok (tett oppfølging fra meg og sykehus), og legge på seg det lille hun trenger for å få kroppen og psyken i balanse igjen etter en periode med svært usunne holdninger og handlinger.

Hun er ennå langt fra mager, men slank, og har en kropp med former. Om jeg skulle støttet henne i hennes syn på at lår som faktisk synes og en mage som faktisk kan klemmes litt på uten at det bare er hud på ta tak i er en grunn til å gå på diett, ville vært helt ødeleggende for henne. Og med stor sannsynlighet ville det gitt henne et spiseproblem i lang lang tid fremover.

Polyanna skrev:

Jeg fikk min virkelig profft ordnet nå etter at jeg var godt ferdig med å amme tredjemann, og det var verdt hver krone!

Jeg skal også gjøre det når jeg er ferdigammet og har en kropp som jeg tror holder seg sånn en stund.

Hattifnatten skrev:

Egentlig bør man ikke anskaffe seg bunad før man har født 3 barn.

Hva med de som ikke får 3 barn da? :skingrestemme:

Gaia skrev:

Men det må det jo ikke nødvendigvis gjøre? Jeg trener konsekvent sammen med venninner eller med mannen min. Vi har fast treningsbarnevakt en gang i uken og prioriterer alltid å trene sammen fremfor å gjøre noe annet, fordi vi da også får god mulighet til å snakke sammen. Det samme gjelder treningsturer med venner - vi skravler alltid masse mens vi trener. Det er perfekt å holde snakketempo når man skal varme opp.

Det er mye god terapi i en god treningsrunde altså.

Det er mye god terapi i å ligge langflat på sofaen med seigmenn og rødvin og pjusking i håret også. Eller å sitte blant mange venner på en uteservering og drikke øl med begge hender og røyke med tærne.

Tinetoff skrev:

Derfor mener jeg at det er en god ting å være fornøyd med stabil og moderat gladtjukkhet. Jeg tror oppriktig det er sunnere. Og jeg mener at et helt overordnet spørsmål er hva vi kan gjøre for å få døtre som er fornøyd med seg selv, og ikke kaster bort meningsløst mye energi og tankevirksomhet på tilfeldige tall (str. 40, 65 kg …).

Jeg har ingen problemer med at 42 blir en standardstørrelse i Norge. Virkelig ikke. Jeg brukte 42 i bukser da jeg ble gravid med førstemann i en alder av 23. Da ble jeg såpass tynn at mormor begynte å gråte av glede da hun hørte at jeg var gravid, for så innhul som jeg så ut, trodde hun jeg hadde kreft.

Hvis jeg noensinne kommer meg ned i 42 igjen skal jeg juble. Og den som våger å fortelle meg da at det egentlig ikke er noe å juble for fordi det egentlig er en stoooor størrelse, kan ta seg en bolle.

Pia skrev:

Hva med de som ikke får 3 barn da? :skingrestemme:

Da kan du ikke ha bunad.

Hattifnatten skrev:

Veldig enig!

Som Katta også nevner er ikke moderat overvekt noe som utgjør et stort helseproblem for individet. At det er et problem når snittet i befolkningen øker er jo selvsagt fordi antallet som har betydelig overvekt går opp og det er et helseproblem. De friske, fornøyde, moderat overvektige utgjør vel ikke noe problem.

Når helse skal vurderes betyr det psykiske også mye og jeg er også nysgjerrig på hvordan store og kjappe kroppsendringer påvirker kroppen rent fysisk. Det er skremmende å se hvor mange som skal slanke seg hver januar. Ja jeg synes faktisk det er skremmende fordi det store januarrushet består av folk som desperat vil avfettes etter jula og som utsetter seg for ganske mange idiotiske slankeforsøk. Jeg vet ikke hvor mange jeg kjenner som stadig er på slankern. Vekta deres spretter opp og ned og det periodetrenes ganske intenst. Det blir et enten/eller. Mye av tida er de normalvektige, men jeg tror at det kanskje totalt sett hadde vært sunnere med en stabilisering litt overfor normal-BMI og forsøkt å få litt jevn trening enn å supertrene i januar og februar kombinert med lite matinntak.

Det er vel etterhvert opplest og vedtatt at noe av det virkelig skadelige for kroppen er jojo-slanking. Det er også mange som erfarer at dette ender med stadig høyere maksvekt mellom hver slankekur.

Jeg vet jo ikke hvordan det funker for alle andre. Men for min del så var det ihvertfall sånn at nøkkelen lå i selvbildet. Det ble lettere å ikke ødelegge kroppen min når jeg fant ut at jeg kunne være glad i den istedenfor å irritere meg over at den ikke var like fin som [insert hvilket navn som helst] sin. Den dagen jeg sluttet å se på meg selv som et misfoster så sluttet jeg også å tillegge alle andre å mene at jeg var et misfoster. Og ble dermed åpen for å se at det var jo ikke sånn at alle der ute så ned på meg på grunn av vekten. Tvert om - på helsestudioet så var selv de store, sterke gutta som sykler styrkeprøven og har toppresultater på birken oppriktig interessert i å hjelpe meg for at jeg skulle få til treningen min. Ikke fordi jeg var rar, men fordi de elsker å sykle og behandlet meg akkurat som en hvilken som helst person som trenger å få justert en sykkelsko eller en spinningsykkel for å ikke skade seg og få maks ut av treningen.

Jeg ser at det delvis har sporet av her, men tenkte likevel jeg skulle svare på spørsmålet i startinnlegget.

Jeg synes ikke nødvendigvis en bestemt størrelse eller BMI eller vekt bør får varselbjellene til å ringe, selv om det sikkert er sånn for mange. For meg finnes det i alle fall både klesstørrelser jeg ikke vil opp i og tall på vekta jeg vil holde meg under.

MEN, jeg synes det bør ringe varselbjeller dersom man ikke er i moderat aktvitet minimum 30 minutter daglig, og dersom man ikke har et variert kosthold med innslag av frukt, grønnsaker, fisk, rene kjøttprodukter og grove kornprodukter. Jeg synes generelt det er alt for mye fokus på hva man IKKE skal spise, og jeg skulle ønske det var mer fokus på å få i seg det som er bra og fornuftig. Merker i alle fall på meg selv at når jeg spiser 3-5 fornuftige måltider om dagen er det ikke så mye plass til det usunne, og er det det av og til er det ingen krise så lenge jeg ellers spiser det jeg bør.

Jeg har et veldig sunt forhold til egen kropp og synes til og med jeg ser slankere ut enn jeg egentlig er. Det er kun bilder som viser hvordan jeg faktisk ser ut - speilet lyger på den gode måten. Jeg slanket meg første gang da jeg var 32 år og da trengte jeg å gå ned de 10 kiloene etter barnefødsel nr. 2. Nå, 4 år etter, var de 10 kiloene sneket seg på igjen, så nå er jeg på slanker`n for andre gang i mitt liv. Denne gangen er det lavkarbo, mens første gangen var det Grete Roede.

Jeg er også blant de heldige, mener jeg da, som kan gå på en sjokolade/kake/godterisprekk en dag og ikke få dårlig samvittighet av det. Da fortsette jeg bare slankingsen dagen eller timen etterpå.

Polyanna skrev:

Konfirmasjonsbunad: Fullstendig absurd ide. Jeg veier nesten 20 kilo mer nå enn da den ble sydd, og den er sydd ut til siste millimeter av søm-monn. Og det var lagt inn så mye søm-monn som det var teknisk mulig å legge inn. Og jeg er fortsatt slank, altså.

Jeg går fortsatt inn i konfirmasjonsbunaden min, og den er ikke en gang sydd ut. Det er ikke fordi jeg har beholdt tenåringskroppen, men fordi min mor som sydde bunaden, visste hva hun gjorde. Jeg husker jeg var rimelig oppgitt over at hun hadde sydd den altfor stor. Jeg kom jo aaaldri til å vokse inn i den. Men det gjorde jeg, bortsett fra at hun hadde et optimistisk syn på hvor høy jeg kom til å bli.

Forøvrig har jeg oppdaget noe merkelig nå etter å ha født fire barn. Jeg føler meg faktisk slankere/mer vel/fornøyd med kroppen min nå, selv om vekta viser ca det samme som før og endog litt mer enn før siste svangerskap.

Autofil skrev:

Jeg ser den, og jeg er der selv. 😉 Men jeg synes ikke feit er et greit ord å bruke, det er helst der det ligger. Man kan bruke mange andre ord for å få frem samme poeng på en litt finere måte. Mulig jeg har litt lange tær på dette området altså.
Men 42 er ikke noen STOR størrelse i min bok altså, store størrelser for meg er når du "vokser ut av" vanlige butikker/kolleksjoner. Og som noen andre påpekte tidligere her så ligger den jo ganske midt i skiktet når man regner de vanlige størrelsene som 36-46.

Neida, men jeg mener at mange mener det er ok å være litt gla-tjukk. Og det er jo forsåvidt det, og jeg syntes det er flott at man kan være det og trives med det. Men det er jo ikke supert for kroppen, det kommer man ikke bort i fra. Jeg føler mange er litt "in denial" der.

Men nå er ikke en tynn kropp heller synonymt med sunt heller, så man burde kanskje fokusere mer på sunnhet enn størrelsen. 🙂

Joika skrev:

og jeg syntes det er flott at man kan være det og trives med det. Men det er jo ikke supert for kroppen, det kommer man ikke bort i fra. Jeg føler mange er litt "in denial" der.

Jeg er overvektig. Har nesten alltid vært det. De siste femten årene har jeg for det meste ligget mellom 15 og 40 kilo overvektig. Jeg har ikke hatt en eneste overvektsrelatert sykdom eller plage. Mamma er over 60. Hun har vært på min størrelse i mange år, men gått litt opp og ned. Hun har heller ikke hatt en eneste overvektsrelatert plage.

Jeg skal ikke komme med noe "det har gått bra med oss"-svada. Men er vi virkelig så unike? Er det sjeldent og oppsiktsvekkende at vi to har gått overvektige så lenge uten å få noen fysiske plager av det? Eller er helserisikoen ved overvekt overdrevet?

Men det er jo slett ikke alle som veier 10 kg for mye som er gladtjukke. Hvis man plages av de ekstra kiloene og ikke trives i kroppen sin (selv om ikke andre syns den er så stor), så er det jo bedre å prøve å få dem vekk enn å bare godta det (eller starte på 10 nye ekstrakilo...)

Jeg er ikke særlig glad når jeg er tjukk, rett og slett. Jeg har vært vant til å være lett og spretten, og det er fortsatt idealet mitt. For min kropp.

Karamell skrev:

Jeg har et veldig sunt forhold til egen kropp og synes til og med jeg ser slankere ut enn jeg egentlig er. Det er kun bilder som viser hvordan jeg faktisk ser ut - speilet lyger på den gode måten. Jeg slanket meg første gang da jeg var 32 år og da trengte jeg å gå ned de 10 kiloene etter barnefødsel nr. 2. Nå, 4 år etter, var de 10 kiloene sneket seg på igjen, så nå er jeg på slanker`n for andre gang i mitt liv. Denne gangen er det lavkarbo, mens første gangen var det Grete Roede.

Jeg er også blant de heldige, mener jeg da, som kan gå på en sjokolade/kake/godterisprekk en dag og ikke få dårlig samvittighet av det. Da fortsette jeg bare slankingsen dagen eller timen etterpå.

Godt at vi er flere.

Jeg er ekstremt tung når jeg kikker på vekten, og ser på bilder at jeg ser i overkant drøy ut... Når jeg derimot ser meg i speilet, så syns jeg egentlig at jeg er ganske slank. Kan egentlig ikke skjønne hvorfor jeg trenger str 46 i bukser. 38/40 hadde vært mer passende til meg, føler jeg.

Omvendt anorexia, er det noe som heter dette tro?

jeg hadde vært kjempe glad om jeg kunne bruke 42.. eller NÅR jeg (engang igjen) kan bruke..

gla-tjukk var forresten et grusomt ord...

Divine - jeg hadde heller aldri merkbare plager med min overvekt med unntak av at knærne var vonde da jeg var på det aller tyngste. Men det var nok ikke så langt unna diabetes for min del. Men da var jeg virkelig stor altså. Opp til da var jeg ikke sykere enn andre folk.

Dog tenker jeg at jeg nok ville blitt sykere etterhvert som jeg ble eldre dersom jeg hadde beholdt vekten.