Størrelse 42 - et problem eller helt greit?

Tinetoff skrev:

Derfor mener jeg at det er en god ting å være fornøyd med stabil og moderat gladtjukkhet. Jeg tror oppriktig det er sunnere. Og jeg mener at et helt overordnet spørsmål er hva vi kan gjøre for å få døtre som er fornøyd med seg selv, og ikke kaster bort meningsløst mye energi og tankevirksomhet på tilfeldige tall (str. 40, 65 kg …).

Jeg er enig med deg. Å forebygge usunt forhold til kropp må være aller viktigst, med å forebygge usunn kropp på andreplass. Men som jeg var inne på: Det aller beste må jo være begge deler - om man greier å formidle verdien av god helse, uten samtidig å nedvurdere seg selv eller andre om de ikke er riktig der.

For min del er det mye viktigere at kroppen fungerer som den skal, er sunn og har overskudd, enn hvilken størrelse som står på merkelappen. Men igjen - jeg har ingen issues med mat, og er ikke spesielt misfornøyd med utseendet på kroppen min heller. Det er en God Ting, og noe som gjør meg til et mer harmonisk menneske. Foreldrene mine har nok lykkes i den første biten, men sviktet litt på bit nummer to. Ingen i min familie er i særlig god form, og der er vi alle litt misfornøyde. Vi ser at dét også trengs.

Men for MEG er det stor forskjell på å trives i egen kropp når jeg er en 42 enn når jeg var en 48/50. Det handler om at jeg nå kan kjøpe klær og sånn som jeg faktisk synes er fine. Det er jammen ikke like enkelt i dette landet om man er opp mot str 50. Da ble det litt sånn at jeg kjøpte fordi det passet. Jeg skjønner jo at dette ikke er viktig for alle, men for meg er det det.

Åh - gladtjukk!
Dette syns jeg var et fantastisk uttrykk, enten det nå er ment som en livsbejaende kommentar eller som et spark i siden til de av oss som veier litt for mye og som trives likevel. Jeg har nok mine tanker om de klærne i skapet som ikke passer lenger, og om "dengangda", men mest av alt er jeg rett og slett - ja- gladtjukk!

Viktigere enn å diskutere hvorvidt ulike klesstørrelser tilsier overvekt eller ikke ( ) syns jeg det er at flere av oss beveger oss mer for å holde kroppen i form, og er bevisste hva vi putter i oss. Det gir store helsegevinster enten man er slank eller lubben eller gladtjukk.

Og da holder jeg mennesker med spisevansker utenfor, jeg vet at det ikke er bare å være bevisst på kosthold når psyken er i ubalanse på dette området.

Polyanna skrev:

Om trening er noe man forbinder med LIDELSE, uansett sort, og syns livet er veldig mye bedre uten, så får jeg riktignok en INTENS trang til å misjonere og si at "jamen, det blir veldig mye morsommere når du er i gang og så blir du så glad av det og orker mer og-og-og!! ", men prøver faktisk å holde smella.

Og det synes jeg er bra . For det er faktisk ikke gitt at det ER sånn for alle. Jeg har trent mye mer i andre perioder i livet, og i mange av periodene HAR det vært kjempebra for meg, jeg har likt det og blitt glad av det. I andre perioder har jeg faktisk ikke blitt glad av det. Og med full jobb og et familieliv, blir jeg ikke særlig glad av mye trening. Tur og slikt med familien, og generell bevegelse - ja. Men jeg blir bare sur og lei meg av at trening går ut over jobben min, fritiden min og familien min.

Jeg er enig med Tinetoff, for mange av oss som kanskje har noen få kilo for mye ift BMI-skalaen, er det viktigere å forsøke å holde seg stabil slik at det ikke tar av videre enn å presse ned de kiloene.

En av mine favorittkjepphester er jo at jeg tror at mange overvektsproblemer kommer av at folk fra tenårene av har prøvd å bekjempe den kroppstypen de er naturlig disponert for. Det er ikke lurt å slåss mot kroppen sin på den måten.

Hvis man skal ta for seg sitt eget personlige forhold til str. 42, så må jeg ærlig innrømme at dette er for mye for meg. Med mine 159cm - 160cm på en god dag - så er str. 36-38 perfekt for meg! Når jeg bikker over str. 40, så begynner jeg å bli kvapsete - på 42 regelrett overvektig... Dog er jeg ganske bred rundt ribbeina, så selv da jeg var str. 32 for 11 år siden, så brukte jeg BH 80(A).

Det blir helt umulig å sette en "overvektighetsstandard" på en spesiell størrelse, men det var kanskje heller ikke meningen.

Når det gjelder å ha 10-15 kilo for mye på kroppen, så er jo dette ganske unødvendig egentlig... Det skal ikke de største endringene til for å gjøre noe med dette, men man må jo selvfølgelig ta fatt i kosthold/bevegelse. Kan jo komme hele familien tilgode, det.

Selv hadde jeg 15-18 kg for mye etter fødsel i 2003 og frem til i fjor (har hatt jojoperioder før også). Hjemme så er det bare jeg som har vært overvektig. Gubbelure ligger under snittet, og vesla ligger midt på. Det var jeg som spiste for mye feil mat i forhold til hvor lite jeg beveget meg.

Tinetoff skrev:

En av mine favorittkjepphester er jo at jeg tror at mange overvektsproblemer kommer av at folk fra tenårene av har prøvd å bekjempe den kroppstypen de er naturlig disponert for. Det er ikke lurt å slåss mot kroppen sin på den måten.

Det tror jeg du har mye rett i, samtidig som "naturlig kroppstype" kan bli en hvilepute for en ganske usunn livsstil.

Men jeg ser at for mange med ekstrem overvekt så startet det med helt unødvendig slanking av valpefett eller en naturlig litt rundere kroppsfasong.

Tinetoff skrev:

En av mine favorittkjepphester er jo at jeg tror at mange overvektsproblemer kommer av at folk fra tenårene av har prøvd å bekjempe den kroppstypen de er naturlig disponert for. Det er ikke lurt å slåss mot kroppen sin på den måten.

Polyanna skrev:

Det tror jeg du har mye rett i, samtidig som "naturlig kroppstype" kan bli en hvilepute for en ganske usunn livsstil.

Men jeg ser at for mange med ekstrem overvekt så startet det med helt unødvendig slanking av valpefett eller en naturlig litt rundere kroppsfasong.

Om man er veldig overvektig så er det ikke et utseendeproblem først og fremst. Det er et helseproblem som bør løses fordi det kan ta livet av deg på sikt.

Det er noe ganske annet når jenter med naturlig pærefasong skal slanke bort hoftene sine fordi det er moderne med bar mage. Andre år, som i år, skal jenter med gutteromper plage seg opp i vekt fordi det er moderne med stor rompe plutselig.

Enhver har en eller annen kroppsfasong fra naturens side. Om man innefor denne varierer med noen kilo over eller under normal BMI så har det som regel lite å si for annet enn estetikk - som også vil variere hva som oppfattes som vakkert. Men mange ønsker da så sterkt å oppnå et eller annet estetisk uttrykk at de altså ender med å ødelegge både helse og selvbilde. Uten at de hadde noe som var i nærheten av et problem i utgangspunktet. Det er utrolig trist. Særlig når man slår sammen hva folk gjør med egen selvfølelse i jakten på et bestemt utseende - også hører vi fra de fleste både menn og kvinner at det som oppfattes som attraktivt slettes ikke er å ha årets motefasong på kroppen - det varierer hva hver enkelt synes er fint, og den eneste fellesnevneren er gjerne god selvtillit - det funker for de aller fleste ser det ut til.

apan skrev:

Men jeg blir bare sur og lei meg av at trening går ut over jobben min, fritiden min og familien min.

Men det må det jo ikke nødvendigvis gjøre? Jeg trener konsekvent sammen med venninner eller med mannen min. Vi har fast treningsbarnevakt en gang i uken og prioriterer alltid å trene sammen fremfor å gjøre noe annet, fordi vi da også får god mulighet til å snakke sammen. Det samme gjelder treningsturer med venner - vi skravler alltid masse mens vi trener. Det er perfekt å holde snakketempo når man skal varme opp.

Det er mye god terapi i en god treningsrunde altså.

Tinetoff skrev:

En av mine favorittkjepphester er jo at jeg tror at mange overvektsproblemer kommer av at folk fra tenårene av har prøvd å bekjempe den kroppstypen de er naturlig disponert for. Det er ikke lurt å slåss mot kroppen sin på den måten.

Det kan jeg nok være enig i. Når jeg ser tilbake på hvordan jeg selv var på ungdomsskolen og vgs. så lurer jeg på hvorfor jeg fikk så lite oppbacking hjemme på at min høyde godt kunne tilsvare en vekt på 60kg +/-. Jeg tror jeg gikk med en antagelse om at folk skulle være uforanderlige fra 14 år og opp. Jeg var ferdig utvokst i høyden på 7.-8. klasse, og når man da er nesten 1,70 så er det jo ikke så rart at man på vei mot å bli en kvinne forandret seg (og at bunaden måtte syes ut). 🙁

Den skikken med bunad til konfirmasjonen er intet mindre enn forferdelig, synes jeg. Selvfølgelig skal man ikke beholde fjortenåringkroppen livet ut!

Vi er nok fleire som ser med undring frå bilda på ungdomsskulen og tenker "korfor i all verda skulle eg prøve spise berre grapefrukt??"

Konfirmasjonsbunad: Fullstendig absurd ide. Jeg veier nesten 20 kilo mer nå enn da den ble sydd, og den er sydd ut til siste millimeter av søm-monn. Og det var lagt inn så mye søm-monn som det var teknisk mulig å legge inn. Og jeg er fortsatt slank, altså.

Gaia skrev:

Men det må det jo ikke nødvendigvis gjøre? Jeg trener konsekvent sammen med venninner eller med mannen min. Vi har fast treningsbarnevakt en gang i uken og prioriterer alltid å trene sammen fremfor å gjøre noe annet, fordi vi da også får god mulighet til å snakke sammen. Det samme gjelder treningsturer med venner - vi skravler alltid masse mens vi trener. Det er perfekt å holde snakketempo når man skal varme opp.

Det er mye god terapi i en god treningsrunde altså.

Tenkte ikke ta denne diskusjonen her inne, men det er ikke akkurat gitt at man har mulighet til treningsbarnevakt en gang i uka. Om jeg hadde hatt muligheten, ville jeg uansett ikke hatt lyst til å ha barnevakt en gang i uka.

Hadde en joggende venninne bodd helt i nærheten av meg, så man lett kunne ta en tur etter barnas leggetid er jeg enig, men slik er det ikke. Og bare det at jeg ikke vil trene før ungene er lagt, gir begrensninger i seg selv. Jeg vet at alt dette er prioriteringer, men for meg er det ikke riktig å prioritere annerledes. Hvis man i tillegg er nødt til å jobbe 2-3 ganger i uka på kveldstid, går det rett og slett utover for mye annet som jeg liker bedre å drive med. Enkelt og greit. Det er en tid for alt, dette er ikke min tid for å prioritere trening. Det betyr ikke at jeg aldri trener.

Haugtussa skrev:

Vi er nok fleire som ser med undring frå bilda på ungdomsskulen og tenker "korfor i all verda skulle eg prøve spise berre grapefrukt??"

Året etter konfirmasjonen fant vi ut, en uke før bunaden skulle brukes, at jeg hadde lagt på meg 5 kilo og den passet ikke. Så da var min mor helt enig i at jeg skulle slanke meg de 5 kiloene.

Lurt.

Haugtussa skrev:

Vi er nok fleire som ser med undring frå bilda på ungdomsskulen og tenker "korfor i all verda skulle eg prøve spise berre grapefrukt??"

Jepp. Jeg ble slanket fra jeg var seks år. Når jeg nå ser barnebilder av meg selv så lurer jeg på hva i alle dager de holdt på med - jeg var ikke bare helt og fullstendig normalvektig - jeg var rett og slett et helt nydelig lite barn. Jeg var rund i kinnene akkurat som minstesønnen min er - men som han er slank i hele kroppen så var også jeg det. Ikke et gram for mye.

Resultatet var at de altså ødela selvbildet mitt. Og da spilte det ingen rolle om jeg ble enorm - jeg var jo allerede et misfoster.

Tinetoff skrev:

Den skikken med bunad til konfirmasjonen er intet mindre enn forferdelig, synes jeg. Selvfølgelig skal man ikke beholde fjortenåringkroppen livet ut!

Å få bunad er greit nok. Jeg er glad jeg fikk den. Men det burde vært selvsagt i dialogen at kroppen forandres. Jeg tenker bare på hvordan jeg snakker til eldstemor hos oss. Når noen klær er blitt for små/og eller trange, "ja så klart blir de det. Du vokser og forandrer deg. Da kjøper vi nye." Det er sånn det skal være. Det som handler om mat og styring der inngår ikke i dialogen. Barn skal vokse og utvikle seg, og de skal ha klær som passer uansett. Det handler litt om å gjøre det naturlige naturlig, og så passe på kostholdet og å være i aktivitet på sidelinja.

Minner meg om at min mor mente at konfirmasjonsbunaden "var en grei justering å ha en gang i året" . Resultatet er at jeg de siste 20 årene har hatt en bunad som egentlig ikke sitter særlig pent (den er både fikset ut og inn som kriseløsninger stadig vekk, men aldri gjort noe ordentlig med), samt at jeg i flere år kriseslanket meg halve mai. Akkurat det trenger jeg ikke lenger da jeg nå har litt mer kontroll over vekta hele året.