Kjendiser

Polyanna skrev:

Men altså, er det noen som HILSER på kjendiser de møter, sånn tilfeldig ellr på gata, liksom?

Nei, det kunne ikke falt meg inn.

Hvis jeg møter kjendiser på fest eller annet så blir jeg som jeg alltid gjør rundt folk jeg ikke kjenner fra før - stille og reservert til jeg finner ut om de har lyst til å prate med meg eller ikke. Kanskje litt ekstra stille og reservert fordi jeg instinktivt tenker at de ikke har lyst til å bli plaget av fremmede.

Elinblu skrev:

Jeg prøver intenst å late som ingenting og oppføre meg normalt.

Jeg også, men en gang ble jeg såpass forfjamset at jeg antakelig fremsto som noe målløs.

Jeg har også hilst på kjendiser (nå snakker vi veldig B-kjendiser, altså) jeg ikke kjenner, men det er jo rein refleks- man ser et ansikt man kjenner, og sier hei, som med alle andre ansikt man kjenner.

Sist jeg traff en a-kjendis ble jeg nesten med han på hotellrommet hans for å røyke. Helt til jeg oppdaget at han mente RØYKE og dessuten husket på en aldri så liten voldsanklage fyren har på seg.

Salt skrev:

Ellers blir jeg litt irritert over norske b-kjendiser som "tror de er noe", så da jeg jobbet i hotellresepsjon for en stund tilbake spurte jeg alltid etter navn da de skulle sjekke inn, selv om jeg visste utmerket godt hvem de var. Mange av dem ble både paffe og snurte.

Min erfaring er at de alltid er de minst kjente som er mest kravstore. F.eks. band på festivaler; de store stjernene er laid back og tar ting som det kommer, de som nettopp har fått en bitteliten hit er plagsomme, kravstore, sure og lager masse drama.

Esme skrev:

Johnny Depp er noe annet en vanlige kjendiser. Han hadde jeg prøvd å stappe ned i veska mi og ha med meg hjem til senere eller noe.

Han er jo så liten at han sikkert hadde fått plass også!

Det kommer veldig an på.

En del kjente fjes hilser jeg på uten å tenke over at jeg ikke kjenner dem på ordentlig. Litt sånn: "Hei!" (nikker og smiler) litt senere begynner jeg å lure på hvem dette egentlig var. Eh, joda det var Trond Viggo Torgersen.

Ofte kan jeg bli litt starstruck, særlig dersom det er noen jeg beundrer. Prøver så godt jeg kan å oppføre meg NATURLIG - men er slett ikke sikker på om jeg overbeviser...

Andre ganger kan jeg nok bli veldig overlegen.

En gang skrøyt jeg til en besøkende på jobb at vi hadde hatt besøk tidligere av en som klatret på alle maskinene og kranene her, balanserte og tok stilige bilder. "Joa - det var meg det." Sa han da, det er vel en B eller C kjendis, er ikke helt sikker på hvor grensa går.

Litt fascinert over A, B og C-rangeringen her, hvor går grensene?

*har ikke lest hele tråden*

Hvis det er idrettsutøvere i nærheten som jeg har litt sansen for, da klarer jeg nok ikke å være helt normal selv om jeg prøver.

Andre typer kjendiser er jeg helt normal (hvis jeg kan kalle meg for det ) sammen med. Etter å ha jobbet mange år i underholdningsbransjen er det ikke så spennende lenger. Men hvis George Clooney hadde kommet slentrende... - det hadde blitt noe annet!!

alfaCharlie skrev:

Litt fascinert over A, B og C-rangeringen her, hvor går grensene?

Forfattere for eksempel, hva er de?

Idrettskjendiser kjenner jeg ikke igjen, så der har jeg få problemer med å oppføre meg normalt.

Folk jeg ser opp til kan jeg slumpe til å finne ut at jeg bare må prate med - uten egentlig å ha noe fornuftig å si. Sperren mot å valse bort og prate forsvinner etter ca to øl. 😮

Idrettskjendiser er ikke kjendiser for min del, ihvertfall ikke de som spiller fotball. Forfattere må være i Anne Cath Vestly klassen tror jeg, selv om jeg nok ville latt meg imponerer over flere av dem. Det er et litt anonymt yrke da.

De må være på Tv ganske ofte før jeg synes de er kjendiser egentlig.

alfaCharlie skrev:

Litt fascinert over A, B og C-rangeringen her, hvor går grensene?

tink skrev:

Forfattere for eksempel, hva er de?

De kan være alt fra A til Å.

Elinblu skrev:

De kan være alt fra A til Å.

:fniser kraftig:

Elinblu skrev:

De kan være alt fra A til Å.

alfaCharlie skrev:

:fniser kraftig:

Ikke engelske forfattere, da. :flisespikker:

Hvor er egentlig agenten når vi snakker om kjendiser? 😛

Hmm, jeg tror jeg har ekstremt dårlig hukommelse, for jeg kan rett og slett ikke huske at jeg har møtt særlig mange kjendiser, selv om jeg vet at jeg har dumpet inn i et par av dem.

Husker dog den siste jeg "traff". Plukket opp noe Kurt Nilsen mistet og ga det til ham. Og jeg latet rett og slett som ingenting, sa bare hversågod og smilte slik jeg ville gjort til hvem-som-helst. Det eneste som slo meg etterpå er at noen mennesker er fotogene

Jeg tror at mitt reaksjonsmønster mht kjendiser vil være avhenig av hvor godt jeg liker dem og hvor "store" de er. Det er definitivt et par som ville fått meg til å bli litt sånn 😮.

By the way...
Innimellom lurer jeg på om det er noen kjendiser som gjemmer seg her inne. Også tenker jeg at det er det sikkert, og dersom de vil så skal de få gjemme seg. Før jeg rødmer litt over min egen kjendisfascinasjon, som jeg helst ikke vil vedkjenne meg.

Elinblu skrev:

Jeg prøver intenst å late som ingenting og oppføre meg normalt.

Samme her. Da jeg i de fleste tilfellene har møtt kjendiser på min tidligere jobb. Ikke alltid like kjedelig å være shelldame.

Dette er vel egentlig ikke akkurat en kjendis da men.
I fjor var jeg en helg i Bergen, det var få dager etter at pappaen min døde og ergo få dager før begravelsen også.
Jeg hadde kjøpt meg bok som jeg skulle lese på flyet.
"PS. Jeg elsker deg"¨
For å si det pent var ikke det boken å lese kort tid etter at pappa var død.

Han som satt ved siden av meg satt og bladde i et blad og siden jeg ikke orket å boka mi. (hadde nok sippet hele veien til Bergen) ble det liksom til at øynene mine datt ned i bladet hans.
Så ble vi sittende og prate litt om det som stod i bladet og litt annet.

Når vi skulle gå av flyet slo det meg plutselig at det var noe veldig kjent med han og det stod Norges Miljøvernforbund på ryggen på vesten hans.
Det var Kurt Oddekalv. Han ønsket meg en fin helg i Bergen også når vi gikk av flyet.

Ellers har jeg møtt Kåre Conradi og hun Mariann som han var sammen med.
Men da var det når de hadde privat forestilling av "Showtime".
Det var for familie og venner (og venners venner som jeg var)
Da måtte jeg liksom være hyggelig når jeg snakket med de og si noe fint om forestillingen. (som forøvrig ikke var helt min smak)

Når det gjelder andre er det lett å hilse på de siden man tror det er noen man kjenner.
Tommy Steine f.eks. Lett å ta det for en du kjenner når han er på en fotbaallturnering for små barn. (Han var der som trener)